Glemte byggeklosser

Forskning og formidling går hånd i hånd. Vil du lære deg å fikse en bilmotor, er det bra å ha en til hjelp som har tatt en slik fra hverandre og satt den sammen igjen. Skal du begripe en etisk grunnholdning, kan det lønne seg å spørre en som har dekonstruert Kants etikk. Vil du skjønne hvordan kunnskap underbygger makta, vil du være godt tjent med noen som kan lese mellom linjene i statens arkiver.

Det er ikke alltid like enkelt å forstå samfunnsnytten i all forskning. De fleste akademikere sliter med dette spørsmålet når de skriver en søknad om forskningsmidler. Hvorfor er denne forskningen viktig? Reint bortsett fra at du selv synes det er spennende å sjekke om det finnes bakterier som lever uten lys, eller om oversettelsen av ordet «dyd» fra gresk til latin til tysk til norsk har fordreid moralforestillinger, skal vokteren av pengesekken ha bevis på matnytten.

Det er forståelig. Men det er også forståelig at ikke alle kan bli rakettforskere med patenter på teflonpanne og kulepenn. Et samfunn krever mer enn bekymringsløs burgerfresing og kryss i taket. Derfor finnes det midler for grunnforskning. Men mer og mer dreies forskningen mot det som beviselig kan gi en gevinst nå.

Humaniora har ropt varsko en stund allerede. En nylig publisert bok, «The Slow Professor: Challenging the Culture of Speed in the Academy» fremhever at ikke alle typer kunnskap har like lett for å presenteres på denne måten. Økonomisk gevinst på vakuumpakka laks er umiddelbart lettere å forstå enn en lesning av hvordan kjønnsroller er sosiale produkter. Men om jeg måtte velge, hadde jeg heller levd med 2000-tallets kjønnsrollemønster og spist gravet laks, enn å leve med kjønnsrollene fra 1900-tallet og fått vakuumlaks.

Disse tingene burde jo ikke settes opp mot hverandre; de burde forstås i sammenheng. Noen kaller dette tverrfaglig forskning. Noen driver med laks og noen driver med kjønn, og så er det noen som tenker på hvordan lakseforedling påvirker kjønnsroller.

Finanskrisa i 2009 minnet oss om at økonomifaget hadde forsømt sine plikter om å sette forretningspraksis i et samfunnsperspektiv. Teknologi er mer en teknikk. Kjernereaktorer og DNA-kjeder må forstås i en bredere sammenheng. Det betyr at samfunnsvitenskapene må styrkes i takt med teknisk forskning.

De nye temauniversitetene NMBU og NTNU er på full fart i feil retning. På NTNU har det i vinter vært en stor diskusjon om samfunnsvitenskapenes rolle i et profesjonstungt fakultet. Det ble hevdet at de samfunnsvitenskapelige disiplinene var dårligere finansiert her enn ved norske breddeuniversiteter. Sosiologiprofessor Aksel Tjora er så frustrert at han foreslår å flytte samfunnsvitenskapene til Oslo.

På NMBU foregår det nå en omstridt reformprosess som vitner om en universitetsledelse som ikke er seg sitt samfunnsansvar bevisst. Før nyttår bestilte styret en rapport som skulle vurdere universitetets styringsmodell. Rapporten ble framlagt og dens ubegrunnede anbefalinger vedtatt i samme sekund. Rapporten var ikke engang på møteagendaen, men kom opp under «eventuelt». Den dag i dag er det usikkert om vedtaket var lovlig. Konsulentselskapet Deloitte er omorganiseringens marionett, og skal komme opp med en modell for hvordan et universitet som tidligere besto av 13 institutter, skal skvises inn i seks nye bokser fordi det ifølge rapportens forfattere er mer «effektivt» å ta beslutninger med seks instituttledere rundt bordet enn 13.

Et knippe dilettanter fra Deloitte leker vekselvis allitterasjon og rimelek hvor de plasserer institutter med navn som ligner hverandre i samme boks i sine powerpointslides. Instituttlederne inviteres så til å stemme over hvilket sammensurium de liker minst. Som på NTNU, så på NMBU: Samfunnsvitenskapene blir marginalisert.

Vi får de universitetene vi fortjener. Om lederne av de nye temauniversitetene er seg sitt samfunnsansvar bevisst, bør de gjøre plass og tid til å plassere teknikken i samfunnet. Ellers degraderer de sine læresteder til rene profesjonsskoler.

(Denne kronikken er også publisert i Klassekampen i dag).