Vitenskapshistorien er kvinnefiendtlig

Dessverre er det slik at idéhistorien er sterkt kvinnefiendtlig, og dette er det for sent å gjøre noe med, men det undergraver ikke viktigheten av å forelese over det eksisterende pensumet i ex. phil.

Nora Warholm Essahli og Arild J. Østrem, som står bak kritikken, har flere velmenende forbedringsforslag til faget, som vi her vil kaste et kritisk blikk på. Begge foreslår de en historisk revisjon. Østrem trekker noe krampaktig frem et par kvinner som kunne ha hatt en plass i pensum, men fakta er at slike er det i idéhistorien langt i mellom frem til moderne tid. Vestlig idéhistorie består i all hovedsak av hvite menn, og å si noe annet er historieforfalskning.

Det at Descartes ble kritisert av prinsesse Elisabeth av Bohemia, som nok betyr at hun var en kognitiv kapasitet av rang, betyr ikke at hun hører hjemme i ex. phil. Det holder ikke å være filosof eller forsker for å innlemmes i pensum. Er det da problematisk at Hume presenteres som neste fremskritt etter Descartes? Hume har en filosofisk posisjon som er verdt å sette seg inn i utover hans kritikk av Descartes og derfor er han med på pensum, i stedet for prinsessen av Bohemia. Det betyr ikke at andre ikke har bidratt til fremskrittene. Mye tenkning går tapt i gapet mellom disse to, men som med alt annet så gjelder det å få med seg det viktigste fra en omfattende historie som kokes ned til 7,5 studiepoeng.

Kanskje kunne man ha tatt inn Hypatia av Alexandria slik Østrem foreslår, men å fordømme hele faget som en videreføring av en systematisk "... usynliggjøring av stemmene til marginaliserte grupper" og som langt over grensen til vranglære er håpløst urimelig og lite respektfullt ovenfor de som administrerer og underviser i ex. phil.

Så til noen mer filosofiske poeng. Essahili skriver at: "Forståelsen av gruppers posisjon og ideologien bak kan ikke være fullkommen uten at man har et reflektert forhold til kvinners, fattiges og minoriteters posisjon. Dette er å analysere de store teoriene gjennom de aktuelle teoretikernes utgangspunkt og verdensanskuelse. Det er å være kritisk." Her tar hun feil. Dette er ikke å være kritisk, det er å argumentere ad hominem.

I stedet for å lytte til og å ta sin meningsmotstander på alvor gjør man her vedkommende til et psykologisk faktum hvor meninger bare er årsaksbestemt og ikke fornuftsmessig begrunnet. Man objektiverer den andre, og bortforklarer deres standpunkt med utgangspunkt i deres situasjon. Å kunne ta stilling til påstander og se hvilke argumenter som gjør dem sanne eller falske er en av de mest grunnleggende vitenskapelige evnene. Exphil har som hensikt å fostre denne evnen hos studentene, samtidig som man også bringer inn forståelse for hvordan idéhistoriske antagelser preger tenkningen, jamfør for eksempel forståelsen av kosmos som en organisk helhet kontra mekanisk.

Uavhengig av forutsetninger så lar det seg ikke gjøre å avskrive tenkere på bakgrunn av noen dårlige oppfatninger. Mener man for eksempel, som Essahili tilsynelatende gjør, at man for å forstå Aristoteles først må forstå han som medlem av og proponent for et talibanistisk samfunn, så er det opp til henne å bevise dette. Det er ingen tvil om at Aristoteles hadde et forkastelig kvinnesyn, men at dette preger hans filosofi forøvrig er bare en påstand fra Essahilis side. Vil hun bevise det må hun ta Aristoteles argumenter på alvor, og analysere dem ut fra sin talibanistiske hypotese.

Den argumentative kraften til deler av Aristoteles’ teori har overlevd hans misogyni, og blitt en sentral del av moderne filosofisk feminisme. Jamfør for eksempel Carol Gilligan eller Martha Nussbaum. Disse innsiktene ønsker vi å bevare, og vi ønsker at studentene skal kunne ta stilling til om Aristoteles hadde rett eller ei ut i fra om det er holdbarhet i argumentene hans.

Essahili skriver videre følgende: "Hva er objektiv kunnskap, og hva er politisk propaganda forkledd som kunnskap? Dette er et vanskelig spørsmål, og nettopp derfor er det kanskje også verdt å forsøke å gi oss studenter en innføring i filosofihistorien som er mangfoldig og setter spørsmål ved gitte sannheter". Det er veldig uklart for oss hvordan noen som tar ex. phil. kan fremsette en slik påstand. Ex. phil. handler jo nettopp om tilnærminger til hva objektiv kunnskap er. Og emnet er en historie over folk som har stilt spørsmål om gitte sannheter.

Så har Essahli og Østrem selvfølgelig rett i at studier av marginaliserte grupper gjennom historien kan være fruktbare akademiske prosjekt, men dette hører andre emner til.