Ytring:

Om krittnisser og innovative læringsprosesser

Kanskje kommer norske krittnisser til å sitte i auditoriene sine og vente på sine studenter i en ikke så fjern fremtid, fordi studentene heller foretrekker glimrende digitale studietilbud i stedet for arkaiske, til dels utdatert utdanninger på norske campuser, skriver Arne Krokan i denne kronikken.
Norge sakker akterut i arbeidet med digitalisering av læreprosesser, ifølge Arne Krokan.
(Foto: Sølvi W. Normannsen)

Norge sakker akterut i arbeidet med digitalisering av læreprosesser, ifølge Arne Krokan. Foto: Sølvi W. Normannsen

Ifølge Norgesuniversitetet “gjennomgår ni av ti faglige ansatte fremdeles nytt pensum i plenum på campus,” der en stor del av formidlingen blir gjort i form av tradisjonelle forelesninger. Mye tyder på at dette ikke er noen god ide og at det finnes en rekke andre måter å designe læreprosesser på som både gir mer motiverte studenter og bedre læringsutbytte.

Spørsmålet om hva som gir god læring kan ikke løsrives fra diskusjonen om teknologi, slik enkelte synes å mene. Tavle og kritt er læringsteknologi godt som noe, oppfunnet på begynnelsen av 1800-tallet og selve årsaken til at utdanning ble industrialisert gjennom skoler med tilhørende klasserom og auditorier, og med forelesningen som den dominerende formidlingsformen. Ifølge KD er lærers gjennomgang av nytt stoff på tavle fremdeles den dominerende undervisningsformen også i grunnskolen.

Jeg arbeider med analyser av hvordan teknologi endrer samfunnet og dets institusjoner langs ulike dimensjoner. Hittil har jeg skrevet fire bøker om dette, bøker som tar opp organisatoriske, ledelsesmessige, forretningsmessige, produksjonsmessige, kommunikasjonsmessige og andre sider av hva overgangen fra industri- til digitalt nettsamfunn innebærer. En av bøkene, ”Smart læring”, handler om hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. Der refererer jeg til svært mye forskning som har med betingelser for læring å gjøre. Et eget avsnitt i denne boken er viet “forelesningen som dominerende formidlingsform”, der jeg har gått gjennom noe av forskningen om forelesninger, hvilket kunnskapssyn de bygger på, hvilken effekt den har på læring etc.

Her er et utdrag: Også i klasserommene har instruksjonsperspektivet lenge dominert, og forestillingen om at læreren skulle overføre sin kunnskap til elevene, har vært viktig. Dette ble gjort gjennom forelesninger og demonstrasjoner og gjennom å legge til rette for øving, slik at det som ble lært, ikke gikk i glemmeboken så raskt. Den metaforiske bruken av bok for å beskrive hukommelsen er også interessant, da den impliserer at det fantes to typer bøker: dem du husket innholdet i, og dem du glemte innholdet i, eller glemmeboka som den også ble kalt.

Forelesningen som formidlingsform dominerte lenge, og forelesning betyr jo ganske enkelt å «lese fore», fra engelsk lecture, som fra latin betyr «å lese» eller «det som blir lest».

Bligh (2000, s. 3) skriver i What’s the Use of Lectures at forelesninger «represent a conception of education in which teachers who know give knowledge to students who do not and are therefore sup­posed to have nothing worth contributing».

En slik læreform skaper stor begrensning i hva en kan lære, og på hvilke måter, og Blighs råd (2000, s. 20) er å bruke «lectures to teach information. Do not rely on them to promote thought, change attitudes, or develop behavioral skills if you can help it».

For å sette det hele i et større perspektiv diskuterer han også hva en forelesning egentlig er, og kommer fram til at det kan være alle typer instrukser eller forklaringer, at de kan være både korte og lange, at de finnes på ulike samfunnsarenaer, og at de har ulike betegnelser.

I politikken kalles de taler, og i kirken prekener. Kall dem hva du vil, sier han, og legger til at «they are in fact more or less continuous expositions by a speaker who wants the audience to learn something» (Bligh 2000, s. 4).

Med en slik forståelse gis det naturlig nok svært mange forelesninger i ulike deler av utdanningssystemet i Norge hver eneste dag. Og det altså i en undervisningsform som er historisk betinget, utviklet og nyansert siden 1500-tallet, men fremdeles basert på ideen om at det er den opplyste som skal opplyse dem som ikke har kunnskap.

I en verden preget av knapphet på lærebøker, tid sammen med lærere og på tilgang til annen kunnskap enn det en fikk gjennom skolen, må dette ha vært et opplagt valg av undervisningsform og en smart måte å organisere overføring av kunnskap på. Men var det den mest effektive formen for å skape læring? Ikke alle var helt overbevist om det.

For tre år siden fikk vi innvilget prosjektet Smart læring som som del av NTNUs satsing på innovativ undervisning. Siden da har teamet som arbeider med prosjektet utviklet flere studietilbud og publisert forskning og fagartikler som tar opp ulike sider av hvordan vi kan utnytte digitale tjenester til å skape bedre læring for våre studenter, og hvordan vi selv kan lære raskere og bidra til å spre våre erfaringer og vår kunnskap til andre som vil arbeide med digitalisering gjennom å etablere praksisfellesskap, digitale arenaer og gode prosesser for å bistå dem som faktisk ønsker å forbedre sin egen praksis.

Fokus på forelesningene har også brakt fokus på foreleserne. Vi vet at gode formidlere er viktig i de fleste læreprosesser. Derfor bør flere få anledning til å oppleve NTNUs beste formidlere. Ved å digitalisere formidlingen kan vi gjøre den tilgjengelig for langt flere enn dem som får plass i auditoriene.

Da kan vi også kombinere de gode forelesningene med andre og mer studentaktive læringsformater.

For en tid tilbake var Clayton Christensen fra Harvard på besøk på NTNU. Han har skrevet to bøker om IKT og læring, en hovedsakelig om grunn/vgs og en om universitetene. Ett av hans hovedpoenger er at det er nødvendig å ta teknologi i bruk for å skape bedre, mer interessante læreprosesser, og da handler det ikke om å bruke ny teknologi på gamle læreprosesser, slik mange faktisk gjør, men noe helt annet.

Her er et eksempel på hvordan en kan lære programmering på en måte som skaper et helt annet engasjement enn tradisjonelle læreformer med forelesninger og øvingsoppgaver.

Vi gjør bruk av korte instruksjonsvideoer i form av forelesninger og diskusjoner mellom fagpersoner, fagtekster som leses, obligatoriske diskusjons-/refleksjonsoppgaver i hvert tema, selvtester for å sette fokus på forståelse av sentrale termer, samarbeidsoppgaver der de må samskrive i sanntid, diskusjoner gjennom Facebooks grupper. Hver uke er det en kunnskapsdel, en ferdighetsdel og en holdningsdel som utvikles. Eksamen er en individuell eller gruppebasert hjemmeeksamen.

Gjennom kurset lærer studentene å skape sitt eget personlige læringsnettverk, de deler ved å bruke digitale notater og sosiale bokmerker (f.eks. Diigo). De lærer å formidle kunnskap gjennom kuratortjenester (f.eks. Scoop) og å hente informasjon fra ulike kilder gjennom dashboard som Netvibes eller lignende.

Disse aktivitetene bygger på ulike teorier om læring, både behaviourisme, cognitiv læringsteori, sosialkonstruktivistisk og connektivistisk teori om læring. De må “like” de beste innleggene (hvilket gir positive forsterkere), de må reflektere over begrepsdannelse og formidle dette for andre (bygger på kognitiv læringsteori) og de må diskutere m andre (sosialkonstruktivistisk læringsteori) og de må utvikle bevissthet om hvordan de lærer, hva digitale læringsformer gjør med hjernen etc.

Dette er læringsformer som tas i bruk over hele verden, der studentene settes mer i sentrum og der refleksjon og undring bringes mer inn på banen enn gode råd fra mester til svenn.

For å skape endringer som studentene på NTNU faktisk kommer til å merke, trenger vi professorer og forelesere som er villige til å teste ut nye læringsformer, som er villige til å ta den jobben det medfører å lære seg noe nytt på området og som vil være del av et praksisfellesskap der erfaringer, ideer og kunnskap flyter med lav friksjon til glede både for studenter og ansatte. Da kan vi ikke bare flikke på formen på de tradisjonelle forelesningene, men må gå mer drastisk til verks.

Digitalisering er ikke noe mål i seg selv, men et middel til å nå mål om bedre læring, om mer engasjement og høyere motivasjon for å bruke mye tid på læreprosessene. I tillegg er det et virkemiddel for å nå flere som faktisk har behov for vår kunnskap og innsikt.

Kanskje kommer norske krittnisser til å sitte i auditoriene sine og vente på sine studenter i en ikke så fjern fremtid, fordi studentene heller foretrekker glimrende digitale studietilbud i stedet for arkaiske, til dels utdatert utdanninger på norske campuser. Norge sakker akterut i arbeidet med digitalisering av læreprosesser og en av årsakene til det er at utdanningslederne har overlatt digitaliseringen til ildsjelene.

Mangelen på emner som tar opp disse endringene i samfunnet, som drøfter vilkår for og konsekvenser av digitalisering er påfallende. NTNU har et eget institutt for industriell økonomi, men fremdeles finnes ikke noe institutt for digital økonomi ved et norsk universitet. Det er ikke så lite rart at lektorer som utdannes fra NTNU ikke har et eneste kurs i digitalisering av læreprosesser på planen!

Vi trenger derfor ikke incrementelle forbedringer av forelesningsformatet, men virkelig disruptive endringer. Det kan det bli vanskelig å få til å dagens situasjon, selv om vi både har teknologi til iå gjøre det og kunnskap om hvordan det gjøres.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ytring:

Vi trenger ikke universiteter som kaller seg bærekraftige for omdømmets skyld

Er de villige til å ta de virkelig tøffe valgene, eller har bærekraftmålet nå blitt så utvannet at det har blitt uproblematisk å slutte seg til det?

Entreprenørskolen 15 år:

- Vi ble sett på som en litt rar og annerledes gjeng


Trappehjelp for de som er dårlig til beins, digitale læringssystemer i økonomi og et system som høster informasjon fra tre millioner artikler hver dag.

Slik jobber sektoren med entreprenørskap

Egne sentre, studier og samarbeid med næringsliv.

Gjestekommentaren:

«Å glemme krever altså arbeid»

Hva er innovasjon? Vi forstår mer om vi kikker nærmere på termodynamikkens mekanismer, argumenterer pinsehelgens gjestekommentator, som etterlyser et «Thermodynamics of Innovations.»