Kunnskap eller ideologi?

La oss for ordens skyld avklare at hverken jeg, du eller andre er objektive når vi uttaler oss om samfunn og politikk. Vi finner kilder og inspirasjoner som er både selektive og selv-bekreftende, da det ofte er ubehagelig for mennesker å stille spørsmål med våre verdenssyn. Derfor er det uheldig å hevde at man har vitenskapen på sin side i diskusjoner om slike emner. Essahli etterlyser «så mye kunnskap som mulig», når hun også påpeker hva som er løgn og hva som er fakta. Videre ønsker hun flere «nøkterne, kunnskapsrike rollemodeller» i samfunnsdebatten, samtidig som hun gjør klinkende klart hvem som ikke tilhører denne kategorien. 

Det gjør tydeligvis hverken Kjetil Rolness eller Hege Storhaug. Til tross for å være utdannet innenfor henholdsvis sosiologi og journalistikk, er dette uvesentlig når de ikke kommer frem til De Riktige Meningene™. «Forskning må vike for Storhaugs inntrykk», hevder Essahli. Storhaugs «inntrykk» har blant annet bidratt til å avsløre omfattende kjønnslemlesting av unge jenter i 2001, som igjen utløste en statlig handlingsplan mot slike overgrep. Er det her forskningen burde satt en stopper for Storhaugs aktiviteter? Eller er det når hun belyser emner som tvangsekteskap i minoritetsmiljøer, lovløse tilstander i byer som Malmö og byrden masseinnvandringen legger på velferdsstaten? Hvilke kvalifikasjoner må oppfylles for å få uttale seg, når prisbelønte forfattere med høyere utdanning (som de begge er) ikke når opp?

Videre oppfordrer Essahli utdanningsinstitusjoner til å komme på banen med kunnskap og fakta. Dette er en selvfølge, dog regner jeg ikke med at det er kunnskap om en raskt endrende demografi hun etterlyser. Det er nok heller ikke kriminalstatistikker, kriserapporter om norsk økonomi, eller kvantitative undersøkelser der man stiller innvandrere holdningsspørsmål om hva som veier tyngst av menneskerettigheter eller hellige lover. Derfor mener jeg det er uærlig å ønske mer kunnskap, når man egentlig ønsker en bekreftelse av eget verdensbilde.

Dersom man ønsker å hindre polarisering, tror jeg ikke stien Essahli skisserer er veien å gå. Det blir noe absurd å kalle innvandringskritikere «ytterliggående» når under halvparten av nordmenn ønsker en mer liberal innvandringspolitikk. Å skylde dette på fremmedfrykt er også lite produktivt: «Er du ikke enig med politikken jeg ønsker? Da har du en fobi!». Løsningen er nok heller ikke å fortelle folk at kulturarven deres - noe man lever og ånder hver eneste dag – er en oppdiktet myte.

I stedet for å slenge rundt seg med hersketeknikker, vil jeg heller anbefale å møte meningsmotstandere med argumenter. Vi burde holde oss gode for å demonisere de som påpeker ubehageligheter i samfunnsutviklingen, selv når disse går på tvers av vår personlige ideologi. Hvis man føler at sannhetsmonopolet og definisjonsmakta går fra en, burde man heller revurdere hvorvidt egne teorier fremdeles stemmer med verden rundt seg. Det er når ideologiske personer, som vi begge er, hevder å besitte objektive fakta og sannhet at varsellampene burde begynne å blinke.