Valgt eller tilsatt rektor – forskning eller ikke

Diskusjonen går – skal en velge rektor slik tradisjonen er eller skal en ha en tilsatt rektor. Det siste kan være et svar på ideene fra New Public Management der institusjonen skal være effektive og produktive. Det er nok bakgrunnen for at regjeringen foreslår at tilsatt rektor skal bli det normale.

I Norge brukes begge modellene. Vi har sett på fem institusjoner som har valgt rektor, Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges Handelshøyskole, Universitetet i Tromsø og Norges idrettshøyskole. I følge Cristin har rektorene ved disse institusjonene i gjennomsnitt 73 poenggivende publikasjoner mellom 2004 og 2016. Det tilsier nesten 6 publikasjoner hvert år for hver rektor, noe som må sies å være meget godt.

NTNU, BI, Høgskolen i Hedmark, Høgskolen i Lillehammer og Høgskolen i Sogn og Fjordane har tilsatt rektor. I følge Cristin har rektorene ved disse institusjonene i snitt 5 poenggivende publikasjoner mellom 2004 og 2016. Det tilsier 0,4 publikasjoner hvert år for hver rektor, noe som må sies å ligge under gjennomsnittet for vitenskapelige tilsatte.

Nå har vi ikke sett på hvor lenge hver rektor har satt i stillingen. Dette vil kunne ha betydning for publiseringsantallet da vi må regne med at en forsker i rektorstilling har begrensede muligheter til å publisere. Over en periode på hele tolv år skulle dette imidlertid ikke ha så stor betydning.

Det er selvfølgelig mulig for et styre å ansette en rektor med god forskningskompetanse, men åpenbart ser styret også på andre sider av en kandidat, kanskje ledererfaring, næringslivserfaring, m.m. I et valg der de stemmene fra de vitenskapelige tilsatte veier tyngst vil dyktige forskere ha et fortrinn.

Den store forskjellen i publikasjonstallene over kan også være et tegn på i hvilken grad forskning er prioritert ved institusjonen. Etter mange års erfaring fra flere universiteter og høyskoler ser vi viktigheten av å ha ledere som også er gode forskere. Forskning skiller seg ut fra mange andre aktiviteter. Den har et langsiktig perspektiv og progresjonen er sjelden lineær. Ikke minst må lederen ha forståelse for at kvalitetsforskning tar tid.

Derfor kan det bli slik at institusjoner som beholder valgt rektor vil ha de største mulighetene til å få en leder med god forskningserfaring, og dermed også muligheter til å prioritere forskning. Det kan bli viktig i en tid da institusjonene blir sammenlignet over landegrensene, og der de beste forskerne og de beste studentene velger de beste institusjonene. Ikke minst bør dette være viktig for en regjering som vil at norske institusjoner skal kunne hevde seg på et internasjonalt nivå.