De «midlertidig faste» - hva betyr fast ansettelse ved NTNU?

Universiteter og høyskoler er verstinger når det gjelder bruk av midlertidige ansettelser, ifølge kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, som nå foreslår å endre Tjenestemannsloven for å få ned midlertidigheten i statlig sektor, herunder også universiteter og høgskoler.

Lovforslaget skal sørge for at midlertidig ansatte får fast stilling etter tre år, og ikke fire, som er gjeldende regel i dag. Rekrutteringsstillinger, herunder stipendiat- og postdoktorstillinger, er ikke inkludert. Det endelige forslaget til loven, som kalles «Ansatt i staten», legges frem 5. april.

Ifølge Sanner vil universitets-, høyskole- og forskningssektoren få et konkurransefortrinn med den nye lovendringen fordi det vil det bli større mulighet for fast ansettelse. Det er bare ett problem: Det blir ikke flere faste vitenskapelige stillinger selv om Regjeringen erstatter Tjenestemannsloven.

Det som derimot har skjedd, og som vi nok kan forvente mer av med strengere krav om fast ansettelse, er at stillinger som i praksis er av midlertidig karakter, omgjøres til såkalt faste stillinger på papiret. I 2015 endret NTNU stillingsbeskrivelsene til et større antall midlertidig ansatte med ekstern finansiering til såkalte «faste» ansatte. Vi velger å bruke betegnelsen «midlertidig fast ansatt» om denne gruppen ansatte, fordi vi mener ansettelsesvilkårene deres har mye til felles med andre midlertidige stillinger. Usikkerheten rundt hvorvidt denne stillingskategorien er av fast eller midlertidig karakter, understrekes av eksempler der personer har fått tilbud fra NTNU om å tilsettes «midlertidig som fast eksternfinansiert forsker». Det er heller ikke uvanlig at disse «midlertidig faste» opplyses om at de har krav på varsel om oppsigelse 6 måneder før prosjektperiodens slutt.

De «midlertidig faste», som går under stillingskategorien «forsker» faller mellom to stoler på en rekke områder. Vi vil illustrere med et nylig eksempel fra nominasjonsrunden til NTNUs styrevalg. Undertegnede nominerte en svært lovende kvinnelig kandidat som representant for midlertidig vitenskapelig ansatte til styret, et ettårig verv. Det viste seg imidlertid at kandidaten var å betrakte som fast ansatt, til tross for at hun kun har en fireårig ekstern prosjektfinansiering å forholde seg til, og dermed ikke kunne stille som kandidat for de midlertidige. Ettersom styrevervet for fast vitenskapelig ansatte er fireårig, ønsket ikke kandidaten å stille på vegne av denne gruppen. Og det er ikke så rart. Som andre midlertidige må hun prioritere meritterende arbeid fremfor universitetspolitikk. Men dette er også et demokratisk problem. Mange «midlertidig faste» har nemlig prosjekter som varer i mindre enn fire år, noe som i realiteten gjør det umulig for dem å stille som kandidater for fast vitenskapelig ansatte i styrevalget.

Et annet betimelig spørsmål er hvem som reelt sett representerer disse «midlertidig fast ansatte» i styret? Er det de fast vitenskapelig ansatte, eller er det de midlertidig ansatte, som er den gruppen de strengt tatt har mest til felles med?

Vi synes det er urovekkende at NTNU tar snarveier for tilsynelatende å bøte på midlertidigheten. Dette resulterer i at en voksende gruppe ansatte havner i en gråsone, som i eksemplene over. Vi er bekymret for at denne ansattgruppen vil vokse som resultat av lovendringen, og vil gjerne vite hva NTNU-ledelsen tenker om dette. Denne nye stillingskategorien byr for øvrig også på en rekke nye problemstillinger: Hva skjer etter endt finansiering? Mange «midlertidig faste» fungerer som veileder for MA-studenter og ph.d.-stipendiater; skal dette regnes som undervisning, til tross for at forskerstillingen har 100 prosent forskertid? Og videre, skal denne veiledningen inngå i instituttenes undervisningsregnskap, og må de i så fall betale for det?

Vi har forståelse for at NTNU ikke kan trylle frem flere faste stillinger. Men en bør kunne forvente at det ikke pyntes på stillingsbeskrivelsene. I stedet bør det anerkjennes at ansatte i denne kategorien har tilsvarende utfordringer som andre midlertidige, med tids- og publiseringspress. Derfor er det mest hensiktsmessig å kalle de «fast midlertidige» for det de reelt sett er, nemlig midlertidige.