Hyllest til historiefaget

Selv om den selvfølgelig er viktig nok. Men for meg og mange andre norske historikere er det en annen konferanse som er langt viktigere, nemlig De norske historiedagene 2017, som foregår i tidsrommet fredag-søndag denne uka.

De norske historiedagene er en årlig konferanse som arrangeres på skift mellom de ulike universiteter og høgskoler rundt omkring i landet. Det er den største nasjonale møteplassen for faghistorikere i Norge. Årets tema er «Omveltninger: Reform og revolusjon»; ei markering av at det i år er 500 år siden reformasjonen og 100 år siden den russiske revolusjonen. I tillegg til inviterte foredrag innunder dette hovedtemaet, er det en rekke andre sesjoner der mange andre temaer blir diskutert og belyst. Til sammen viser konferansen noe av den enorme bredden historiefaget har, både tematisk, teoretisk og tidsmessig.

Og dette er nettopp et viktig poeng. Som mange andre fag er historiefaget stort, sprikende og sammensatt, både når det gjelder yrkesutøvelse, faglige innstillinger og metodisk-teoretiske tenkemåter. Historikere representerer tverrfaglighet samlet innenfor de institusjonelle rammene av et fag. Dermed er det en rekke spenninger mellom ulike retninger, teoretiske tilnærminger og forskningsmessige preferanser. Tanken med denne konferansen er at den skal samle bredt, på tvers av alle disse skillelinjene. Det skal være en arena der forskere, lærere, arkivarer, forlagsfolk, journalister og folk i museumssektoren møtes for å diskutere faglige spørsmål. Den skal samle oss og fungere som et lim mellom alle de forskjellige retningene. Her skal lokal- og globalhistorikere, teoretikere og empirikere, postmodernister og positivister, menn og kvinner, samfunnshistorikere og institusjonshistorikere, folk som skriver biografier og de som jobber med bedriftshistorier, forelesere, forskere og formidlere kunne møtes og snakke sammen.

Denne brede samlinga er det viktige med denne konferansen, synes jeg; det at ulike historikere kan møtes på tvers av vår utøvelse av faget. Det er ekstra fint når det kan skje i uformelle settinger, nettopp av den typen som en konferanse gir rom for. Alle foredragene, innledningene og debattene er vel og bra. Like viktig er imidlertid alt det andre: Det som skjer i de uhøytidelige samtalene, over kaffekoppene og vinglassene, på ekskursjonene, på mottakelsen i Erkebispegården fredag kveld og under festmiddagen lørdag. Det er i løpet av disse faglig-sosiale møtene en får innblikk i hva som rører seg i faget. Det er under festmiddagen de morsomme, spontane fagdebattene skjer, det er over lunsjbordene en får knyttet kontakter med kollegaer fra resten av landet. Det er disse uformelle møtene som gjør at slike konferanser fungerer nettopp som et lim i faget.

Hvorfor er disse faglig-sosiale stundene viktige? Jo, fordi det er de som gjør at vi kan møtes i tøffe og friske faglige debatter senere. Det er kaffekoppen som skaper trygghet for en senere faglig fight, lunsjpraten som gjør det enklere å lytte til alternative tolkninger og vinglasset som skaper forståelse for andres tenkemåte.

Dessuten er samlinga av så mye forskjellig folk også viktig fordi det gir oss muligheter for å bryne oss på hverandre. Det er i møtene mellom forskjellene vi blir litt klokere, alle sammen. Det er i samtaler og diskusjoner med dem som tenker annerledes enn oss, at vi kan lære noe. I et vennlig, respektfullt møte mellom ulike fortolkninger ligger det muligheter for nytenking og nyskaping. Det får vi på konferanser. I den daglige, konkrete utøvelsen av faget, for eksempel i bestemte, avgrensete forskningsprosjekter, trenger vi i større grad at folk ligner oss. Da er det ikke nødvendigvis fruktbart at jeg som driver med nyere sosialhistorie skal samarbeide med en som driver med politisk historie fra middelalderen. Den mangfoldige fagligheten bør blomstre på konferanser, selv om en søker likhet og identifikasjon i hverdagenes konkrete arbeid.

Derfor ser jeg alltid fram til disse faglige samlingspunktene, denne anledningen til å få et innblikk i hva som rører seg i de ulike fagmiljøene. Så til mine historikerkollegaer: Jeg gleder meg til å møte dere i Trondheim i helga, alle sammen! Vi ses!