Gjesteskribenten:

Fra elev til student

"Jeg liker følelsen av blanke ark og gjensidig høye forventninger", skriver denne ukas gjesteskribent.
Førsteamanuensis Margrethe C. Stang Institutt for kunst- og medievitenskap kunsthistoriker
(Foto: Solveig Mikkelsen)

Førsteamanuensis Margrethe C. Stang Institutt for kunst- og medievitenskap kunsthistoriker Foto: Solveig Mikkelsen

Jeg liker semesterstart. Ikke nødvendigvis immatrikuleringen, festtalene eller fadderuken – absolutt ikke fadderuken! Men jeg liker følelsen av blanke ark og gjensidige høye forventninger. Jeg ser de nye ansiktene i auditoriet og lurer på hvor mange potensielle masterstudenter eller til og med stipendiater som sitter i rommet. Eller kanskje bare noen ekstra hyggelige og morsomme mennesker som gjør tilværelsen bak kateteret enda triveligere? Studentene ser forventningsfullt tilbake på meg, forhåpentligvis fulle av nysgjerrighet overfor studiet og studenttilværelsen, eller kanskje bare oppspilte over å ha flyttet hjemmefra for noen få dager siden.

Jeg har også forventninger om hva studentene har med seg av forkunnskaper og ferdigheter når de kommer til universitetet. I starten av min lærergjerning tok jeg det for gitt at de ferske studentene hadde et utgangspunkt som var mer eller mindre likt det jeg selv hadde høsten 1989. Etter hvert har jeg måttet justere disse forventningene ganske kraftig.

For eksempel opplever jeg at hva som regnes for sentrale begivenheter i historiefaget har endret seg. I min generasjon var 1800-tallets imperialisme, opptakten til 1. verdenskrig og den russiske revolusjonen i 1917 helt essensiell kunnskap. Disse hendelsene eller fenomenene ble ansett som nødvendige for å forstå en verden inndelt i i-land og u-land, og et Europa delt mellom NATO og Warszawa-pakten. 1917-revolusjonen var utgangspunktet for verdensbildet vårt, og dannet også bakteppet for store deler av vår populærkulturelle virkelighet.

Slik er det ikke i dag. Det er snart 30 år siden Berlinmurens fall, og 1917-revolusjonen er ikke lenger nøkkelen til å forstå samtidskultur, høy eller lav. Den er relegert til samme plass som salmevers og Bergprekenen, nyttig for å forstå tidligere tiders åndsliv og politikk, men med liten «samtidsrelevans».

Hva forventer jeg at studentene mine skal kunne når de kommer til Dragvoll på første forelesning? Først og fremst at de kan lese og skrive ordentlig. Med vår tids korte bachelorløp er det vanskelig å finne tid til å lære studentene å skrive som voksne mennesker. Det bør de ha lært på skolen. Overraskende mange skuffer på dette punktet (og jeg iler til med å presisere at dette er ikke studenter med dokumenterte lese- og skrivevansker). De virker tilfreds med å levere inn tekster med stavefeil, spinnvill tegnsetting og tilfeldig bruk av stor forbokstav. Ufullstendige setninger er vanlig. «Generasjon prestasjon», hvor er du?

Mer bekymringsfullt er de svake leseferdighetene. Da tenker jeg på studentenes evne til å lese en fagtekst, tilegne seg innholdet og reflektere over det de har lest på en kritisk måte. Mitt bestemte inntrykk er at studentene våre oftest bare skanner en tekst på jakt etter informasjon, mens den dypere, reflekterende lesingen er en sjeldenhet. Mange studenter forteller meg at de sliter med å konsentrere seg når de leser.

Overraskende mange synes det er krevende å lese fagtekster på engelsk, mens andre igjen sier de foretrekker å lese engelsk fremfor norsk. Noen mener de har så gode engelskkunnskaper at de vil skrive øvinger og oppgaver på engelsk, muligens fordi de da slipper å oversette engelsk fagterminologi til norsk. Det overrasker neppe leserne at jeg sier nei til dette, med mindre studenten har norsk som andre eller tredjespråk.

Anglisismer florerer, «spiritual» blir «spirituell» og «imperial» blir «empirisk». Hva som skyldes latskap, bruk av oversetterprogrammer eller manglende språkfølelse og språkbevissthet er vanskelig å si. Det som er sikkert er at det er et tiltakende problem, og at det er tidkrevende å forklare studentene hva som er galt når man egentlig burde konsentrere seg om det faglige innholdet.

Frem til 1883 var det universitetet (i Oslo, selvsagt) som sto ansvarlig for examen artium. På mange måter var jo det et fortreffelig system, der de universitetsansatte selv kunne definere opptakskravene til institusjonen. Det er et morsomt tankeeksperiment å forestille seg hvordan examen artium skulle fortone seg hvis ordningen ble gjeninnført. Hvilke spørsmål og hva slags oppgaver ville du ha laget? 

Nå fremstår jeg kanskje som en i overkant sur og streng universitetslærer, med rettepenn i begge hender og nostalgiske illusjoner om at alt var bedre i gamle dager. De som kjenner meg vet at det stemmer. Men selv jeg innser at masseuniversitetet er kommet for å bli, og at det er et gode. Vi har aldri hatt en mer velutdannet befolkning, og det finnes universiteter og høyskoler som opplyser hver fjellgrend og fjordarm. At lærerutdanningen har blitt 5-åring lover også godt for fremtiden.

Jeg etterlyser imidlertid en bedre dialog om videregående utdanning mellom universitet og høyskoler på den ene siden, og skoleverket på den andre. Hva er tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter for en artiumskandidat i 2018? Hvordan kan skolen i større grad forberede ungdommen på kravene svært mange av dem møte etter russetiden? Mine ganske grunnleggende krav om å kunne lese og skrive som en voksen er for øvrig nyttig kunnskap for absolutt alle, uavhengig om de velger en akademisk utdannelse eller ikke.

Anglisismer florerer, «spiritual» blir «spirituell» og «imperial» blir «empirisk»

Gjesteskribenten
  • Margrethe C. Stang er førsteamanuensis ved Institutt for kunst og medievitenskap.
  • Stang er middelalderforsker med spesialisering på norsk maleri i høymiddelalderen.
  • Ellers er hun engasjert i det frivillige kulturminnevern og levende opptatt av vårt estetiske miljø, både i byen og på landet (Dragvoll).
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UHR-konferansen 2018:

Pris for kvalitet i utdanningen gikk til Høgskolen på Vestlandet

Oslo: Utdanningskvalitetprisen 2018 går til ePraktisk ved Høgskolen på Vestlandet.

Stipendstriden:

- De sviktet oss på målstreken

Regjeringens forslag til ny konverteringsordning for studiestøtte overlevde budsjettforhandlingene med Krf. - Vi er veldig skuffet, sier Håkon Randgaard Mikalsen, leder for Norsk studentorganisasjon.

Flere utdanninger får gi tilleggspoeng til menn

Neste år kan mannlige søkere til psykologiutdanningen ved UiO og UiB og på barnevernspedagogutdanningen ved Oslomet få tilleggspoeng.

HF-fakultetet må trekke i de økonomiske bremsene

Lavere bevilgninger gjør at Det humanistiske fakultet må vise økonomisk måtehold fremover, med med 26 millioner på bok kan de glatte ut de verste duppene. - Det er ingen krise, men vi må være forberedt på at vi får en liten dupp i økonomien, sier dekanen.