Null poeng til Frank Aarebrot?

Frank Aarebrot er borte, han vil bli savnet. Han brakte entusiasme og innsikt til de brede lag av det norske folk, og han var en gudbenådet foreleser for sine studenter.

Studentene kom i flokk til hans forelesninger, også fra andre fag. «Han var studentenes mann», slik Aftenpostens Trine Eilertsen skriver i sitt minneord (bak betalingsmur).

Hun forteller at han var «et akademisk talent» som «har inspirert og delt kunnskap med studenter i flere tiår.» Gjennom sine store forelesningsserier på NRK trollbandt han også hundretusener av nordmenn, også de som aldri hadde satt sine ben på et universitet.

Å leve opp til de beste idealer

Norge trenger slike akademikere, de som lever opp til de beste idealer om akademikerens rolle som informert deltager i et levende demokrati. Universiteter og høyskoler trenger slike ansatte, hvis de vil være institusjoner som betyr noe for dagens samfunn og de viktige debattene.

I dag er vi, rimelig nok, opptatt av kvaliteten til våre universiteter og dem som arbeider der. Forskerne må bli mer produktive, kreves det. I klartekst: de må publisere mer. Men ikke hvor som helst og for hvem som helst. Helst må de skrive på engelsk, og helst i fagfellevurderte tidsskrifter, slike som bare leses av noen få. Ofte, kanskje for ofte, hentes det inn utenlandske forskere for å øke denne produksjonen.

Tellekantsystem for kvalitet

Et eget «tellekantsystem» er etablert for å måle de ansattes faglige virksomhet. Der kjempes det om «publiseringspoeng», og forskerne blir målt og honorert på dette grunnlaget. Poengene teller for den enkelte forsker, det påvirker muligheten for ansettelser, opprykk og lønn. Fakulteter og universiteter konkurrerer om å klatre på offentlige rangeringer over publiseringspoeng pr. forsker.

Hvordan passet Frank Aarebrot inn i dette systemet? Det finner man lett ut i den databasen der den akademiske virksomheten registreres. Dette systemet for håndtering av tellekantene heter Cristin og er åpent for alle.

Offentligheten og avisspaltene

Når man søker etter publikasjoner som brukes som indikator for kvalitet, finner man lite på Frank Aarebrot det siste tiåret. Han har to noteringer, begge som en av flere medforfattere. Men – utvider man søket til også å omfatte kronikker, medieinnslag og offentlige foredrag, får han hele 841 registreringer. Og da er hverken hans undervisning eller veiledning inkludert.

Frank Aarebrot var antagelig den mest synlige, produktive og betydningsfulle forskeren i norsk offentlighet dette tiåret. Men slikt teller altså ikke når man skal måle «kvalitet».

Unge forskere som ikke har fast jobb, eller som vil klatre videre i akademia, lærer seg selvsagt dette systemet for vurdering av kvalitet. De forstår at de bør holde deg vekk fra offentligheten, debattene og avisspaltene.

(Innegget ble først publisert i Aftenposten)