Tone Pernille Østern og Jesper Aagaard Petersen, begge ved Institutt for lærerutdanning, publiserte 23. oktober 2017 en kronikk på universitetsavisa.no med tittelen «Ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid – en philosophiae doctor uten forskning?». Kronikken inviterer til en respons også fra stipendiathold.
Oppsummering
Min respons er kort fortalt denne: Østern og Petersen har forsøkt å skrive en argumentativ tekst uten å få det til, selv om de åpenbart har mange meninger om noe som opptar dem. Østern og Pettersen bør øve mer før de, ved en senere anledning, ber om vår oppmerksomhet. Stil og tanke hører sammen. Østern og Petersen kunne finne inspirasjon hos Nietzsche, som i «Menschliches, Allzumenschliches» (II, nr. 131) sier at «å forbedre sin stil betyr å forbedre sin tanke og ingenting annet». Den som ikke torturerer sine setninger – heter det i en ganske voldsom sammenligning –, torturerer sine lesere. I mildere form sier den tyske journalistlæreren Wolf Schneider: «Einer muss sich plagen, der Schreiber oder der Leser.» (En av dem må plage seg selv, den som skriver eller den som leser.)
Responsen er strukturert slik at jeg først siterer fra Østern og Petersens kronikk og deretter kommenterer det siterte.
1. Ingress
«Vi ønsker en styrking av kunst og kunstnerisk forskning i akademia, men er spørrende til om den foreslåtte ph.d.-en vil egne seg for dette formål.»
Kommentar (a): Preposisjoner kan være vanskelige for noen og enhver. Det heter selvfølgelig «egner seg til dette formål», men hva er «dette formålet»? Opprettelsen av en kunstfaglig doktorgrad vil innebære «en normalisering av den høyeste utdanningen innen utøvende og skapende kunstfag», som det står i regjeringens høringsnotat fra 5. juli 2017 (s. 1). En slik normalisering vil blant annet gjøre det mulig for utdanningsinstitusjoner i utlandet å forstå hvilken formell undervisningskompetanse en gjestelærer har, la oss si en billedkunstner som er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Opprettelsen av en doktorgrad i kunstfag vil imidlertid ha lite å si for styrkingen av «kunst og kunstnerisk forskning i akademia», slik Østern og Petersen legger til grunn.
Kommentar (b): De spør også om tittelen (ph.d.) vil «gjenspeile kompetansen ph.d.-begrepet lover». Til det er å si at begrepet «ph.d.» egentlig ikke lover noe som helst. Det er bare et begrep, i forkortet form, som viser at personen det gjelder, har tatt en doktorgrad. Det fremgår for øvrig av norsk lovverk at studenter i Norge skal tilbys utdannelse i alle fag, også kunstfag, og på alle nivåer, også på såkalt tredjesyklusnivå (nivået etter bachelor og master). Kandidater som i dag fullfører stipendiatprogrammet ved en av de elleve norske kunsthøyskolene som inngår i Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, vil få et diplom. Etter omleggingen vil han eller hun få en tittel i tillegg.
Kommentar (c): Omleggingen (det vil si normaliseringen eller harmoniseringen) vil også, håper jeg, føre til at vi på sikt får enda bedre kunstfaglærere (rekruttert fra ph.d-programmet), noe som igjen vil føre til, håper jeg, bedre fremtidige kandidater til ph.d-programmet (og så videre).
2. Første avsnitt
«[…] den beste vegen å gå for å styrke kunsten i akademia […]».
Kommentar: Høringsnotatet handler altså ikke om å styrke kunsten i akademia.
3. Andre avsnitt (I)
«Begrepet kunstnerisk forskning» – Østern og Petersen foretrekket dette begrepet fremfor «kunstnerisk utviklingsarbeid» – «ansvarliggjør fenomenet nettopp som forskning, med dertil hørende krav om å forholde seg til et fagfellesskap, ha kjennskap til og kunne anvende seg av teori, ha inngående metodologisk kunnskap og ferdigheter, være transparent i valg av metoder, kunne praktisere etiske prinsipper, frambringe ny kunnskap eller innsikt, være kritisk og selv-kritisk og kunne formidle forskningen på en forståelig og troverdig måte til andre i tråd med vitenskapelig standarder, noe som også innebærer å være klar over motforestillinger og forbehold. Begrepet ’utviklingsarbeid’ påkaller ingen av disse kravene.»
Kommentar (a): Begrepet som de foretrekker, og som altså ikke er i bruk i Norge, ansvarliggjør ikke noe fenomen hverken her til lands eller i utlandet. (Det er i det hele tatt vanskelig å ansvarliggjøre fenomener.)
Kommentar (b): «anvende seg av teori». (De mener nok «anvende teori» eller «benytte seg av teori».) Dette er interessant. Jeg har møtt mange som sier at de er opptatt av teori, men nesten alle blir tause når jeg spør dem hva slags teori de sikter til. Er det terminologi? Vitenskapsfilosofi? Epistemologi? Begrepsontologi? Vanligvis er det ingen av delene og heller ikke noe annet. Men «teori» (altså ordet) finnes nær sagt over alt, også i Stortingsmelding 28 (2015–2016), som understreker at grunnskoleopplæring i praktiske og estetiske fag ikke skal «være pustehull for å gjøre skolen mindre teoretisk for elevene». Hvorvidt praktiske og estetiske fag, uavhengig av nivået som det undervises på, skal ha betydelige innslag av abstrakte og «akademiske» læringsmål, er et spørsmål som de to skribentene fra Institutt for lærerutdanning ikke viser noen interesse for, og det er kanskje like greit.
Kommentar (c): Den lange listen med «krav om å forholde seg til», synes ikke å være nedfelt noe sted, bortsett fra at det finnes en egen forskrift om etikk i forskningen. Generelt kan man si at forskjellige forskningsprosjekter krever forskjellige ting av forskeren. En som driver med medisinsk forskning der det inngår forsøk på mennesker, må blant annet ha kjennskap til deltagernes samtykkekompetanse, mens en som forsker på Goethes syntakt, kanskje først og fremst bør være flink i tysk.
Kommentar (d): En metode trenger ikke å være spesielt komplisert. Da jeg besitter digressive evner, kan jeg nevne følgende. Mens jeg arbeidet med min doktorgradsavhandling om Bertolt Brechts lærestykke «Der Jasager» (1930), kom jeg over en formulering i et innføringsverk der det stod at Brecht i 1930 hadde vært rasende fordi stykket hadde fått ros «fra feil side», det vil si fra nasjonalistisk hold. Uttrykket som innføringsverket brukte, «Beifall von der falschen Seite», stammer fra Klaus-Dieter Krabiels avhandling «Brechts Lehrstücke» (1993), og der støtter det seg på en mengde anmeldelser fra sommeren 1930. Det tok sin tid, men jeg skaffet meg etter hvert alle disse anmeldelsene, og jeg måtte deretter konstatere at det ikke fantes grunnlag for å si at Brecht i 1930 var rasende på grunn av «Beifall von der falschen Seite», for et slikt bifall fantes simpelthen ikke. Derfor ble det nødvendig for meg å korrigere en gjengs oppfatning i Brecht-litteraturen. Men metoden jeg brukte? Tja, vi kan vel kalle den «sjekke om det stemmer». Det trenger ikke å være så vanskelig.
Kommentar (e): Østern og Pettersen mener at «begrepet ’utviklingsarbeid’» ikke påkaller noen av kravene som de lister opp. Begrepet «utviklingsarbeid» påkaller kanskje ikke noen krav hos noen, heller ikke hos Østern og Pettersen, og jeg skulle gjerne se en bred diskusjon i kunstfagmiljøene om hva som egentlig menes med «kunstnerisk utviklingsarbeid». Det engelske begrepet «artistic research» er for mange et godt begrep som vi ikke har klart å oversette til norsk, men både «kunstnerisk forskning» og «kunstnerisk utviklingsarbeid» kan selvfølgelig, når det presiseres, vise til det samme innholdet eller problemkomplekset ("artistic research"), slik som når «evidence» noen ganger må oversettes med «belegg», andre ganger med «bevis».
Kommentar (f): Den lange listen med krav som skribentene åpenbart tror gjelder for alle akademiske disipliner i like stor grad, trenger ikke å tilsvare en liste med forventninger til fagfeltet «kunstnerisk utviklingsarbeid», heller ikke om feltet ble kalt «kunstnerisk forskning», noe det altså ikke blir. De fleste vet også at definisjoner kan være vanskelige. Den engelskspråklige Plain Language Association International (PLAIN) skal ha brukt mer enn tredve år på å definere hva de mener med «plain language» – uten å lykkes.
4. Andre avsnitt (II)
«Utviklingsarbeid trenger ikke å forholde seg til forskningsetiske prinsipper og hensyn til personvern og trenger da heller ikke å meldes til NSD, Norsk Senter for Forskningsdata.»
Kommentar: Etter min mening står personvernet i norsk kunstproduksjon, for eksempel i virkelighetslitteraturen, altfor svakt, men dette har lite med forskningsetiske prinsipper å gjøre. Det stemmer at kandidater i Program for kunstnerisk utviklingsarbeid ikke trenger å melde inn arbeider til Norsk Senter for Forskningsdata (NSD). Det er det heller ingen andre som gjør. Forskere plikter imidlertid å melde inn aktivitet til Cristin, Current Research Information System in Norway, og såvidt jeg vet, gjelder kravet også for kunstfagstipendiater.
5. Tredje avsnitt
«[H]vis graden [i kunstnerisk utviklingsarbeid] er helt uten likhet med en vitenskapelig grad, hvorfor skal den kalles ph.d.?»
Kommentar: På universiteter som på kunsthøyskoler får kandidater som fullfører utdannelse på bachelor-nivå (første syklus), graden BA, og på master-nivå (andre syklus), graden MA. Man kan merke seg at graden i seg selv hverken er vitenskapelig eller ikke-vitenskapelig. Man kan kanskje si at en BA i jazzdans «er helt uten likhet» med en BA i tannpleie. Det bør derfor ikke overraske noen at en ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid vil bli forskjellig fra en ph.d. i farmasi, geofysikk, arabisk eller lignende. Å innføre doktorgraden for kandidater på tredje syklus i kunstfag er helt i tråd med Lov om universiteter og høyskoler, der forskning er likestilt med kunstnerisk utviklingsarbeid.
6. Fjerde avsnitt
«Gjennom høringsforslaget til Kunnskapsdepartementet taler tydelig en urgammel diskurs om kunstnes autonomi: kunstneren er autonom, og ideene (metodene) oppstår fra det egne geniet, lampen som brenner i opphøyet ensomhet. Kjennskap til metoder og teorier andre har brukt før[,] er ikke nødvendig. Denne diskursen har lenge stått for fall.»
Kommentar: Det stemmer at Kunnskapsdepartementet har forfattet høringsnotatet (ikke høringsforslaget), men notatet er ikke et slags medium som en «urgammel diskurs» taler gjennom. Et høringsnotat er ment å stimulere til respons fra det aktuelle fagmiljøet (og andre berørte parter), også for å sikre en demokratisk prosess som igjen fører til, får vi håpe, allmenn aksept for det som til slutt blir bestemt. Såvidt jeg kan se, uttaler ikke Kunnskapsdeparementet seg om lamper som brenner, men kunstnere bør i likhet med alle andre påse at lampene de eventuelt måtte bruke under arbeidet, ikke brenner «i opphøyet ensomhet» uten noen form for tilsyn. Merk for øvrig at «kunstens autonomi» ikke betyr at «kunstneren er autonom». Kunstens angivelige autonomi dreier seg om vurderingen av estetiske objekter, mens kunstneren – helt uavhengig av dette – arbeider mer eller mindre selvstendig (eller autonomt, om man vil), alene eller sammen med andre.
7. Femte avsnitt
«Den unødvendige dikotomien kunst/vitenskap forsterkes i forslaget som foreligger, isteden for at man bygger bro.»
Kommentar: Det er fryktelig vanskelig å forsterke en dikotomi (gr., «kuttet i to»). Har man først delt noe i to, eksempelvis en appelsin, kan det bli veldig komplisert for dem som måtte ønske å «bygge bro» mellom de to delene. Et tips kunne være: Hvis du finner det unødvendig å dele noe i to, bør du la være. Det er ikke et krav fra departementet at alle skal forstå kunst og vitenskap som en dikotomi. Tvert imot legges det opp til at utdannelse innenfor både kunstfag og vitenskap skal harmoniseres på en helhetlig måte. Kunst og vitenskap deler mange egenskaper, blant annet ved at vi i begge kategorier vil finne menneskeskapte objekter som kan lære oss noe vesentlig om det samfunnet som vi alle er en del av.
Ekskurs
Har jeg virkelig ikke kommet lenger enn til femte avsnitt? Skribentene får nesten ha meg unnskyldt, men jeg har simpelthen ikke ork til å kommentere mer av det de skriver. Den som har lest kronikken deres og stadig ikke ser behovet for norskopplæring i lærerutdanningen, vil aldri forstå det.
Siste avsnitt
«Finland, Australia og England er internasjonalt ledende i kunstnerisk forskning, ikke Norge.»
Kommentar: Som leseren allerede vet, handler ikke departementets høringsnotat om kunstnerisk forskning. At Norge, som iallfall ikke i definitorisk forstand driver med kunstnerisk forskning, ikke er «ledende i kunstnerisk forskning», kan vel ikke engang overraske Østern og Pettersen. Men norske kunsthøyskoler bør absolutt levere et tilbud til studenter (første og andre syklus) og stipendiater (tredje syklus) på et høyt nivå, etter norsk lovverk sågår på et «høyt internasjonalt nivå». Nettopp derfor er det fornuftig å foreta endringer i programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid slik at det tilfredsstiller kravene til graden ph.d. Vi håper alle at dette vil føre til en forbedring – til tross for at vi har ulike perspektiver på hva kunstnerisk utviklingsarbeid er.
Konklusjon
Østern og Petersen bør øve mer før de, ved en senere anledning, ber om vår oppmerksomhet. Stil og tanke hører sammen.
