Stine H. Bang Svendsen er førsteamanuensis, NTNU.PRIVAT
Bente Rasmussen er professor, NTNU. Tore Oksholen
Thomas Ferstad er seniorkonsulent, NTNU.
Ronny Kjelsberg er universitetslektor, NTNU.
Kan «lufting» enkelt fjernes av dyktige mellomledere? Det ser ut til å være lederne ved SU-fakultetet og Institutt for lærerutdanning sin holdning. Prorektor Anne Borg uttrykte også i debatten om midlertidighet i akademia på Litteraturhuset 07.11.2017 at hun trodde at dette var en praksis som det var ryddet opp i. Men «lufting» er bare et symptom på mer dyptgående problemer ved universitetets personalpolitikk, nemlig normaliseringen av en 10- til 15-årig periode som midlertidig ansatt for å få fast jobb i akademia, og kronisk underbemanning i de delene av virksomheten som krever undervisningsressurser.
Og de beste stod igjen?
Tidligere i år var NTNUs personalpolitikk oppe til behandling. Her beskrives de to karriereveiene ved NTNU: dosentløpet og professorløpet. Dosentløpet har sine egne utfordringer, som vi skal la ligge i denne runden. Professorløpet er en karrierevei som er fundert på at de ansatte skal ha flere påfølgende midlertidige åremålsstillinger. I denne såkalte rekrutteringsperioden skal de også jobbe under langt dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn ansatte med tilsvarende utdanning og erfaring ellers i arbeidslivet.
Denne politikken har den åpenbare konsekvens at mange midlertidig ansatte blir arbeidsledige i perioder. Postdoktorstipendet står som regel ikke og venter den dagen ph.d.-stipendet går ut. Det gjør heller ikke de andre rekrutteringsstillingene en kandidat i professorløpet har i vente: postdoktor nummer to ved et annet universitet, den midlertidige forskerstillingen på det neste prosjektet og den «faste midlertidige» stillingen på prosjektet etter det. Sånn går dagene, og årene, snart er du 15 år eldre.
«Midlertidig fast» er forøvrig et av de mer talende begrepene som har dukket opp de senere årene. Det ble også diskutert på debatten om midlertidighet på Litteraturhuset. Stillingsbetegnelsen kommuniserer med all tydelighet at det vi ellers har kjent som faste stillinger i dag har fått et mer midlertidig slør. I et slikt system er det ikke stort behov for lufting. Periodene som arbeidsledig kommer som perler på en snor i en helt ordinær forskerkarriere.
Ideen om at det er de beste av de beste som til slutt får de faste stillingene, er livsløgnen som universitetets personalpolitikk lever på. Det er på høy tid at flere ser realitetene i øynene. Dette systemet belønner de som har utholdenhet og økonomisk sikkerhetsnett til å stå i dårlige og uforutsigbare arbeidsvilkår over tid. Sagt med andre ord; de som har vilje og mulighet til å jobbe lavtlønnet og utrygt for staten. Det er bare å gratulere dem av oss som har gjort det på fremragende vis.
Kronisk underbemanning og mangel på undervisningsressurser
Institusjonalisert midlertidighet, med alle de menneskelige og faglige omkostningene det fører med seg, er noe mange mellomledere på universitetet ser problemer med. Samtidig har de gjerne akutte behov for undervisningsressurser. Veldig mange institutter er kronisk underbemannet. Selv om behovet for undervisningskrefter er stabilt eller økende, er det ingen automatikk i at stillinger blir erstattet når noen slutter, tar permisjon eller har forskningstermin. Hvis stillinger faktisk blir lyst ut, kan det gå år før den nyansatte kan fylle hull i ressursregnskap og arbeidsplaner. I mange tilfeller må også de nyansatte få tid til å jobbe seg opp tilstrekkelige norskkunnskaper til å kunne bidra i grunnutdanning.
I mellomtiden er instituttet avhengig av å ansette dyktige medarbeidere i eller mellom rekrutteringsstillinger som midlertidige universitetslektorer, førstelektorer eller til og med førsteamanuenser. Og de må ansette dem akkurat så mye eller lite at de ikke får problemer opp mot personalpolitikken til NTNU. Instituttet skal og vil ikke «lufte», men de må samtidig sørge for å få kvalifiserte undervisere uten at de pådrar seg forpliktelser til å ansette fast.
Hvorfor er ikke problemet løst?
I UAs reportasje om debatten om midlertidighet i akademia på Litteraturhuset 07.11.2017 skriver de at «Alle i panelet var enig i situasjonsbeskrivelsen. Det er et problem med midlertidighet i akademia: De personlige omkostningene er store, det går utover kvaliteten på undervisning, livet blir uforutsigbart, det er vanskelig å få boliglån og universitet og høyskoler mister forskertalenter (...)». Hvis alle er enige, hvorfor er ikke problemet løst?
For å løse problemet med midlertidighet, må universitetene sikre en fast grunnbemanning som er robust nok til å håndtere forskjellige typer permisjoner og utvidet forskningstid blant de ansatte, og en viss naturlig utskifting. Våre ledere, som med rette uttrykker bekymring for midlertidigheten, burde legge inn kreftene på å få dette til. Det må være viktigere å sørge for tilstrekkelig bemanning enn å holde seg innenfor en urimelig stram budsjettramme gjennom å unnlate faste ansettelser. Sannsynligvis krever dette endringer i finansieringsmodellen som de ulike enhetene tildeles midler ut fra. Av den grunn må endringer forankres i toppledelsen. Rektor må ha vilje til å endre finansieringsmodellen slik at en fast grunnbemanning sikres.
Hva med problemene med personalpolitikken? Det er helt tydelig for oss at personalpolitikken i sektoren er uforenelig med sektorens øvrige målsettinger. NTNU vil verken bli fremragende på forskning eller undervisning når de behandler sine ansatte på denne måten. At en lignende personalpolitikk er vanlig internasjonalt, gjør den ikke bedre.
De verste utslagene kan imidlertid forhindres ved å rekruttere færre stipendiater og postdoktorer til strategiske satsinger og eksterne prosjekt, og samtidig gi flere ansatte i dosent- og professorløp mulighet for fast jobb. Det vil i det minste føre til at færre vil stå i en utrygg jobbsituasjon over tid, og gjøre karriere i akademia litt mer attraktivt. For å komme i mål med dette trengs det budsjetter som gjenspeiler hva virksomheten faktisk koster. Dagens praksis er en systematisk skusling med fellesskapets ressurser og enkeltpersoners arbeidsliv som verken kommer den enkelte, universitetet eller samfunnet til gode.
