Ronny Kjelsberg:

Ingeniørene må inn i styringen av samfunnet

I Norges 500 største bedrifter har seks av ti ledere økonomiutdannelse. Kan det ikke være at også ingeniører kunne gitt avgjørende bidrag her? skriver Ronny Kjelsberg.

Kaller på ingeniørene. - En gjennomgang av sammensetningen av samtlige statlig utnevnte utvalg i perioden 2010-14 viste at økonomer og jurister, som samlet utgjør 6 prosent av arbeidsstyrken, fylte halvparten av plassene. Ledelsen i privat sektor peker i samme retning. En samfunnsutvikling preget av en slik ensidighet vil neppe kunne gi oss de beste svarene på framtidas utfordringer, mener Ronny Kjelsberg.
Publisert Sist oppdatert

I de siste drøye hundre årene har hele verden vært i en hurtig akselererende utviklingsprosess hvor den har endret seg mer og hurtigere enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Denne prosessen har i hovedsak vært teknologidrevet.
Der naturviteren beskriver verden, er ingeniøren med på å forandre den. Naturen, teknologien og samfunnet inngår i et komplekst samspill hvor alle deler påvirker hverandres rammebetingelser på ulike måter.

Utviklingen av naturvitenskap setter rammene for hva slags teknologi vi kan utvikle. Tilgjengelige teknologiske løsninger er avgjørende for økonomi og samfunnsutvikling og endrer rammene for hvilke samfunn vi mennesker har mulighet til å skape. Samfunnet igjen bestemmer rammebetingelsene til alle aktører som opererer innenfor det, og som vi har sett bl.a. med globale klimaendringer, kan menneskelige samfunn på viktige områder også endre rammebetingelsene for selve naturen. 

Verken naturvitere, ingeniører eller samfunnsvitere kan forstå denne kompleksiteten til sin fulle dybde alene. For å løse de mest sentrale utfordringene menneskeheten står overfor kreves definitivt et tverrfaglig blikk. Men det kan bli lettere sagt enn gjort.
En annen konsekvens av den hurtige vitenskapelige utviklinga er nemlig at mens det for et par hundre år siden var mulig å være fullt oppdatert, og kanskje i forskningsfronten på flere ulike fagområder samtidig, er kunnskapsmengden så stor og utviklingen så rask, at det er umulig å holde seg oppdatert på mer enn et ganske lite fagfelt.

Dette har nok vært et viktig bidrag til at utviklingen på universitetene og i akademia generelt går mot spissing, nå forsterket av jakten på eksellente miljø som publiserer i de mest prestisjefylte internasjonale tidsskriftene, og det er også viktig å organisatorisk samle alle som jobber innenfor samme fagfelt, slik at miljøet blir såkalt "robust". Dermed blir en allerede bekymringsfull utvikling som følger av kunnskapsmengden forsterket av politiske og administrative valg. 

Men er det nødt til å være slik? Jeg mener nei. Selv om man ikke kan være i forskningsfronten på mange ulike fagfelt, bør ikke en faglig spissing stå i motsetning til å ha en grov oversikt over andre kunnskapsfelter.
Ingeniørhistoriker Pål Nygaard beskriver i "Ingeniørenes Gullalder" hvordan det bredere bildungsidealet som preget utdanningen av norske ingeniører i etterkrigstiden etter hvert er erstattet med snevrere perspektiver i tradisjonen fra amerikansk industrial engineering. Det legger neppe til rette for profesjonsaktører som hever blikket mer.

Et tradisjonelt ex.phil. kan heller ikke oppfylle behovet studentgrupper med interesse for praksis og profesjon har for å få satt dette inn i en større sammenheng. Skal man lykkes i å skape en ingeniørdannelse, hvor man ser sin egen profesjons samspill med resten av samfunnet og med naturen, må nok en slik prosess ta utgangspunkt i det profesjonsnære og bygge utover, heller enn i en tradisjonell filosofihistorie. Dette er tanken bak det ingeniørfaglige innføringsemnet, og læreboken "Teknologi og vitenskap - historie, metode, etikk og miljø", som jeg har skrevet.

Når man skal utvikle en god politikk for framtida, krever det nemlig at man trekker på kunnskap fra alle fagområder som former den. En gjennomgang av sammensetningen av samtlige statlig utnevnte utvalg i perioden 2010-14 viste at økonomer og jurister, som samlet utgjør 6 prosent av arbeidsstyrken, fylte halvparten av plassene. Alle andre fag- og kunnskapsfelter blir dverger i sammenligning. En samfunnsutvikling preget av en slik ensidighet vil neppe kunne gi oss de beste svarene på framtidas utfordringer.

Ledelsen i privat sektor peker i samme retning. Også her har økonomene tatt over. Mens en ingeniør i privat sektor i etterkrigstiden sannsynligvis også ville hatt en sivilingeniør som leder i bedriften, er sannsynligheten i dag mye større for at det er en siviløkonom som sitter på toppen. I Norges 500 største bedrifter har seks av ti ledere økonomiutdannelse. Kan det ikke være at også ingeniører kunne gitt avgjørende bidrag her?

Mye tyder på at framtiden trenger at ingeniører går inn og tar en større del av ansvaret for styringa av samfunnet enn det de gjør i dag. Men lite tyder på at det er en rolle ingeniørene kommer til å få lagt i fanget. Det er en rolle ingeniørene må ta.

For at ingeniørene skal kunne ta den rollen, krever det at de har eller skaffer seg et samfunnsblikk, at de forstår sin rolle som ingeniører og det forholdet den rollen og deres kunnskap står i, i samfunnet og i relasjon til andre profesjoner og kunnskapsfelt. Det er en oppgave for utdanningsinstitusjonene å sørge for å gi kommende ingeniører den kunnskapen, men det er også et ansvar både kommende og nåværende ingeniører må ta selv.

(Kronikken ble først publisert i Teknisk Ukeblad)