Ytring:
Fast vs. midlertidig – får vi en avklaring snart?
Økt bruk av faste forskerstillinger, vil mest sannsynlig bety økt bruk av oppsigelser. Likevel, i privat sektor klarer en å ansette folk fast, og da bør staten også klare det.
Dagens situasjon med uklare retningslinjer, varierende praksis på tvers av fakultet og en generell uforutsigbarhet gagner hverken ledelse eller ansatte, mener Sigurd Sagen Vildåsen
KRISTOFFER FURBERG
Debatten rundt midlertidighet i vitenskapelige stillinger har tilspisset seg den siste tiden, som vi kan se av flere innlegg i Universitetsavisa. Det ligger også an til at NTNUs styre skal legge prinsipielle føringer på sitt styremøte i juni. Får vi nå noen tydelige avklaringer på en årelang verkebyll?
For øvrig, jeg ser av innkallingen til møtet i Sentralt samarbeidsutvalg (SESAM) at de mye omtalte innovasjonsledere-stillingene skal drøftes fredag 13. april. Det som ikke er avklart er om dette skal være faste eller midlertidige stillinger. Typisk nok så kommer denne beslutningen før styret skal behandle de prinsipielle rammene i juni.
Etter snart fem år som midlertidig ansatt og med erfaringer fra ulike universitetspolitiske organer, så har jeg hørt mange av argumentene som brukes i denne saken. Her er noen:
For fast ansettelse
* Ved utlysning så tiltrekkes de mest kompetente kandidatene av utsiktene til en fast stilling.
* Utryggheten ved å stå i en midlertidig stilling er en sterkt psykisk påkjenning.
* Langsiktighet gjør at den ansatte investerer i arbeidsplassen.
For midlertidig ansettelse
* Det er «risiko» ved å ansette fast, siden det binder opp framtidige ressurser og reduserer handlingsrom.
* Behovet for arbeidsoppgaver er av midlertidig art, for eksempel i eksternfinansierte prosjekter.
* Feilansettelse er vanskelig å rette opp på grunn av det sterke stillingsvernet i staten.
Dagens situasjon med uklare retningslinjer, varierende praksis på tvers av fakultet og en generell uforutsigbarhet gagner hverken ledelse eller ansatte. Det finnes vanskelig dilemma, men desto viktigere at ledelsen og styret ved NTNU bruker tid og energi på denne saken. Elefanten i rommet er at økt bruk av faste forskerstillinger, vil mest sannsynlig bety økt bruk av oppsigelser. Likevel, i privat sektor klarer en å ansette folk fast, og da bør staten også klare det.
Avslutningsvis har jeg lyst til å minne om at rekkefølgen i den videre prosessen er sentral. Det kan være lurt å avklare prinsippene før en fatter beslutninger i konkrete saker (les: innovasjonslederne), og ikke motsatt.
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
