Autonomien vi ikke trenger

En omgjøring til foretaksmodell vil dramatisk forsterke allerede økende negative tendenser, skriver Ronny Kjelsberg.
Dersom sektoren går inn for en foretaksmodell vil ansatte miste statsansattloven, hovedavtalen i staten og hovedtariffavtalen i staten, som alle bidrar til å gi den sikkerheten som den akademiske friheten bygger på, skriver Ronny Kjelsberg.
(Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Dersom sektoren går inn for en foretaksmodell vil ansatte miste statsansattloven, hovedavtalen i staten og hovedtariffavtalen i staten, som alle bidrar til å gi den sikkerheten som den akademiske friheten bygger på, skriver Ronny Kjelsberg. Foto: KRISTOFFER FURBERG

Partiet Venstre som i dag sitter med statsråden for forskning og høyere utdanning, prioriterte i regjeringsforhandlingene å få inn et punkt om at man skulle vurdere en foretaksmodell som organisasjonsform for universiteter og høgskoler. På tross av at statsråden i ulike sammenhenger betoner sine "lave skuldre" i tilknytning til saken, kan det være gode grunner til alle som er opptatt av akademisk frihet og en gratis og offentlig finansiert høyere utdanning til å heve skuldrene en smule.

Bakteppet for diskusjonen om en foretaksmodell er et inntrykk av at universitetene i dag har for liten "finansiell autonomi". Dette knyttes til at norske universiteter skårer svært dårlig på dette punktet på internasjonale undersøkelser. Særlig er European University Associations undersøkelse University Autonomy in Europe (UAE) referert til.

Frihet for ledelsen

Autonomi - uavhengighet - er et honnørord i akademiske miljø. Men det dreier seg primært om autonomi for den enkelte forsker og det enkelte fagmiljø. Det er med på å sikre akademisk frihet, og akademisk frihet er grunnleggende for at forskere ikke skal kunne presses av aktører med økonomiske eller politiske interesser, og i forlengelsen for at vi skal kunne stole på resultatene av forskningen. Institusjonell autonomi er på den andre siden en økt frihet primært for de som leder og har makt ved institusjonen. Det trenger ikke gi mer akademisk frihet.

For å se på hva "finansiell autonomi er", må vi gå bak overskriftene. I UAE-rapporten består finansiell autonomi av 11 ulike indikatorer. Det vil si - en del av dem er ganske like. Hele 6 av 11 omhandler anledning til å ta skolepenger av ulike grupper studenter. Det som gjør at Norge skårer dårlig på "finansiell autonomi" internasjonalt er altså i overveldende grad at vi har knesatt et prinsipp om gratis høyere utdanning. Det har vært lite framme i norsk debatt, og når statsråden avviser at denne diskusjonen har noe med skolepenger å gjøre, stemmer dette overhode ikke internasjonalt.

Det som har vært nevnt er universitetenes anledning til å ta opp lån. Frankrike som ligger ganske likt med Norge ellers, men har denne muligheten, ligger på 24. plass i rangeringen. Norge på 27. Det er altså i liten grad dette som gjør at vi kommer dårlig ut.

Dersom det eneste reelle problemet enkelte ledere i institusjonene har er at de ikke kan ta opp lån, er det et spørsmål om en full omkalfatring av hele sektoren til en foretaksmodell bør være svaret. Vi snakker jo om en sektor som har sitt eget lovverk, og man skulle tro at en mindre endring av dette kunne gi et enklere og bedre svar på problemet.

Svekker akademisk frihet

Men spørsmålet er likevel om dette er en autonomi vi virkelig ønsker oss. La oss bruke NTNU som eksempel. NTNU har historisk gått foran i endringsprosesser i sektoren, og det er kanskje også nå ledere ved NTNU som tenker at en anledning til å ta opp lån ville løse en del problemer med rigide rammer og prosesser rundt utviklingen av en ny campus? Men man bør tenke seg svært nøye om hva konsekvensene vil bli. En autonomi har selvsagt både en forside og en bakside. Nå kan man selvsagt tenke at det er ekstremt lite sannsynlig at større offentlige byggeprosjekter skal gå på en stor kostnadssprekk, men er det ikke verdt å tenke tanken - for sikkerhets skyld?

I en slik situasjon ville NTNUs økonomi bli svært presset. Den økte autonomien man måtte ha fått fra staten er koblet med en økt avhengighet av markedet. Fag og miljø som ikke drar tilstrekkelig med penger inn i kassa vil måtte bli kuttet, studentene vil få et smalere tilbud og mange ansatte vil kunne miste jobben. For eksempel.

Dette er bare ett eksempel på hvordan en slik institusjonell autonomi vil svekke, og ikke styrke, den akademiske friheten. Som statsansatte har akademikere et ekstra stillingsvern. Akkurat som for forvaltningen er en viktig del av begrunnelsen at man skal sikre ansatte mot press og maktmisbruk, slik at de kan utøve sitt faglige skjønn fritt og dermed gjøre en best mulig jobb for samfunnet som helhet.

Dersom sektoren går inn for en foretaksmodell vil ansatte miste statsansattloven, hovedavtalen i staten og hovedtariffavtalen i staten, som alle bidrar til å gi denne sikkerheten som den akademiske friheten bygger på. Alternative lov- og avtaleverk gir jevnt over ansatte dårligere vern og rettigheter.

Men har ikke de som argumenterer for økt autonomi tenkt på dette? Jo det har de. I UAE-rapporten tas f.eks. sentrale lønnsforhandlinger opp. De framstilles entydig som negative siden de gir det enkelte universitet mindre autonomi. For den ansatte forholder det seg motsatt. Sentrale forhandlinger hvor alle får lønnsjusteringer beskytter ansatte mot negative økonomiske sanksjoner f.eks. fra ledere man har en faglig konflikt med.

Regjeringens taktikk

I en tid hvor stadig flere akademikere roper ut om press mot den akademiske friheten, sist kanskje ved Dag O. Hessens bok "Sannhet til salgs", vil en omgjøring til foretaksmodell som gjør institusjonene stadig mer avhengige av markedet dramatisk forsterke allerede økende negative tendenser.

En finansiell autonomi som lar institusjonene stadig mer fritt skalte og valte med ansattes rettigheter, skaper et stadig økende press for skolepenger og erstatter en binding mot staten hvor universitetene har en lovregulert autonomi og ansatte en akademisk frihet, med økte bindinger til markedet hvor det bare er den økonomiske situasjonen som setter grenser for hvor sterkt dette presset skal bli - det er en autonomi vi ikke trenger.

De som husker Ryssdalutvalget fra 2003, vil kanskje huske at denne problemstillingen har vært oppe før. Om man leser det utvalgets rapport vil man også se at argumentasjonen på mange punkter var forbausende lik. Den gang avfødte utvalgets rapport en så kraftig og kontant negativ reaksjon fra fagmiljø landet rundt at daværende statsråd Kristin Clemet la den i skuffen.

Der har nåværende statsråd, Iselin Nybø funnet den igjen femten år senere. Og kanskje har regjeringen lært noe siden sist. Med sine senkede skuldre åpner de nå for at noen institusjoner kan få foretaksstatus, mens andre kan slippe. Kanskje har de også lært av fiaskoen fra 2003, og sammenlignet den med suksessen da man ville gå over til ansatte ledere ved institusjonene. Også der fikk noen gå foran, mens andre slapp. I løpet av en drøy tiårsperiode er nå de fleste ved hjelp av fusjoner, eksterne styremedlemmer og lovjusteringer over på ansatt ledelse. Spredte protester ved én og én institusjon har begrenset virkning.

Derfor er det kanskje viktigere enn noensinne at ansatte og studenter som er glade i stillingsvern, gratisprinsippet og akademisk frihet hever skuldrene og sier klart ifra både eksternt og internt. Da kan kanskje Nybø legge bort forslaget. Denne gangen ikke i skuffen for å bli gjenfunnet om ti år, men fortrinnsvis i den røde boksen merket "makulering".



UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ny rapport: 9 av 10 masterstudenter får relevant jobb

Langt de fleste som tar masterutdanning har etter få år en jobb som krever kompetansen deres. Andelen som ikke hadde trengt master varierer mellom faggruppene. 

Studenters helsedata lå åpent tilgjengelig på NTNU-nett

En tabbe førte til at studenters helsedata lå åpent tilgjengelig på NTNUs intranett i to år før man oppdaget hva som hadde skjedd.

Stort engasjement for nybygget ved Studentersamfundet

Nybyggkomiteen ved Studentersamfundet har fått inn over 1500 forslag fra medlemmer og frivillige på hvordan det nye bygget skal se ut. Torsdag kveld blir tre ferdige forslag avduket på huset.

Ytring:

Campus… men hva så?

«Også vi tapere må avslutte Campus-saken, f.eks. ved å gråte noen tårer over forsømte muligheter», skriver professor emeritus Arne b. Johansen i denne ytringen.