Universitetenes ansvar for arbeidsledigheten

Universitetet spiller en viktig rolle i framtidas Norge, men det handler om mye mer enn arbeidsledighet.

Frp mener at universitetene utdanner for mange arbeidsledige, og går inn for å endre finansieringen av høyere utdanning slik at fordelingen mellom fag i større grad betinges av hvor mange som får arbeid umiddelbart etter studiene.

Dersom det skulle bli vedtatt, kommer reformen som den foreløpig siste av en lang rekke politiker-initierte tiltak som er ment å forbedre kvaliteten i det norske utdanningssystemet. Så langt har imidlertid ikke reformene hatt noen målbare positive effekter, og i verste fall har flere av dem virket mot sin hensikt.

Frps forslag innebærer å legge til grunn de siste fem kullene, og måle hvor mange av studentene som har kommet i arbeid en viss tid etter fullført grad. Ut fra dagens framskrivinger (publisert på https://utdanning.no/arbeidsmarkedet/#/home), vil forslaget i løpet av noen år bidra til færre studieplasser innen økonomi og administrasjon, samfunnsfag, humanistiske og estetiske studier, og flere innen naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag.

Vi mener at tiltaket er unødvendig og at det vil medføre en ytterligere dreining bort fra universitetets kjerneoppgave – vitenskapelig virksomhet og undervisning og formidling basert på dette.

Selv om andelen som har relevant jobb et års tid etter studiene varerier noe mellom ulike fag, er høyere utdanning – uavhengig av fag – stort sett en god predikator for hvorvidt og hvor godt man lykkes på arbeidsmarkedet. De generelle ferdighetene som akademiske studier gir, er fleksible og anvendbare i en rekke kontekster. En masterstudent som bruker et års tid av sitt liv på å studere en fransk Nobelprisvinner i litteratur bidrar ikke bare til dette forskningsfeltet, hen tilegner seg kunnskaper og ferdigheter som senere kan brukes i en rekke ulike sammenhenger. I heldigste fall får hen kanskje sjansen til å forske videre på temaet, men om ikke, betyr det ikke at utdanningen var bortkastet.

Det er slett ikke alltid arbeidsgivere er på utkikk etter en spesifikk kompetanse. Vel finnes det yrker hvor det forutsettes at du er for eksempel jurist eller ingeniør, men akademisk kompetanse kan også skape sin egen etterspørsel. Selv er vi begge sosiologer. I fagets barndom var det langt fra opplagt at sosiologer skulle innta forvaltning og sentraladministrasjon, men i dag spiller de en viktig rolle, til glede for både sosiologer og – tør vi påstå – byråkratiet. Arbeidsminister siden 2015, Anniken Hauglie, er utdannet sosiolog.

Frps forslag er forunderlig lite fleksibelt. Selvsagt kan man variere ressurstilgangen fra år til år etter hvert som arbeidsmarkedet forandrer seg, men om et fag som over tid har hatt dårlige tall å vise til plutselig skulle bli populært igjen på arbeidsmarkedet, finnes det kompetanse til å utdanne dem, etter år med sulteforing?

For institusjonene sin del medfører forslaget at ressurser flyttes fra akademisk virksomhet (forskning, undervisning og formidling) til å samle og forvalte enda et måleparameter. NOKUT er allerede i dag en byråkratisk mastodont, og en del av virksomheten deres har uklar nytteverdi. Hvor store ekstra ressurser trengs for å forvalte det foreslåtte systemet?

Men enda verre er det at en slik finansieringsmodell ville bli en byråkratisk bremsekloss i en tid hvor alle virker enige om at vi faktisk trenger mer fleksibilitet og omstillingsevne.

Det er lett å se at studentene, helt uavhengig av dette forslaget, i stor grad tilpasser seg utviklingen på arbeidsmarkedet. Mange humanistiske fag har i årevis slitt med å rekruttere studenter. Over tid tilpasser altså studenter seg antakelser om jobbmulighetene på en langt billigere og mindre byråkratisk måte enn om man skulle lage kompliserte modeller for å beregne den sannsynlige sysselsettingsgraden for hver enkelt utdanning.

Vi vet litt om Norges nærmeste framtid, og vi vet at det er usikkerhet på en rekke områder. I tillegg til at framtidas arbeidere skal løse integreringsspørsmål og legge til rette for økt klimatilpasning i en helt annen skala enn i dag, vil også spørsmål om de samfunnsmessige konsekvensene av digitalisering og robotenes inntog i produksjon være blant utfordringene som de tekniske utdanningene ikke kan løse egenhendig. Og uansett om svaret er 6-timersdag, 10-timersdag eller omstilling, vil de utdanningene som Frp nå ønsker å nedskalere være av stor betydning. Utdanningssystemet utvikler kompetanse i et langsiktig perspektiv, ikke etter kortsiktige konjunkturer. I tillegg til faglig fordypning gir de en generell kompetanse i analytiske og vitenskapelige tenkemåter som gjør kandidatene godt rustet til et fleksibelt og omstillingsorientert arbeidsliv.   

En rekke fusjoner i norsk UH-sektor har gjort forskjellen mellom høgskoler og universiteter mindre tydelig. Det betyr imidlertid ikke at de tradisjonelle oppgavene som universitetet har –forskning og undervisning om teorier og vitenskapelige metoder – er blitt mindre relevante. I enhver annen historisk epoke har oppdatert kunnskap, fleksibilitet og omstillingsevne vært det som har gjort det mulig å mobilisere for endring.

Konklusjonen vår kunne kanskje vært mer oppfinnsom, men den beste løsningen er verken populær eller original. I det hele tatt virker det som om vitenskapelige perspektiv ikke lenger fenger i en samtid hvor alle budskap er avhengig av å bli likt og delt for å bli sett. Vi tror imidlertid at universitetene spiller en svært viktig rolle i framtida, men det handler primært om andre ting enn arbeidsledighet. Snarere enn flere byråkratiske styringssystemer som regulerer i tråd med kortsiktige konjunkturer, trenger vi derfor universitetetsutdanninger som er allment rettet, og bygget på tradisjonelle vitenskapelige prinsipper. Mer teori, mer metodeforståelse – mer kulturforståelse, og mer problemløsing. Og mindre byråkratisk styring.

Utdanningssystemet utvikler kompetanse i et langsiktig perspektiv, ikke etter kortsiktige konjunkturer

Jan Frode Haugseth og Arve Hjelseth
Jan Frode Haugseth er førsteamanuensis i pedagogikk ved NTNU og utdannet sosiolog.
(Foto: NTNU)

Jan Frode Haugseth er førsteamanuensis i pedagogikk ved NTNU og utdannet sosiolog. Foto: NTNU

Arve Hjelseth er førsteamanuensis i sosiologi ved NTNU.
(Foto: Elin Iversen/NTNU)

Arve Hjelseth er førsteamanuensis i sosiologi ved NTNU. Foto: Elin Iversen/NTNU

Relaterte artikler

- For mange ungdommer tar utdanning som ikke gir jobb

Høyere utdanning må bli mer markedstilpasset. Det betyr at noen får mer – og andre får mindre, sier FrPs ferske medlem i Utdannings- og forskningskomitéen, Åshild Bruun-Gundersen.

Ytring:

Bruun-Gundersen med feil medisin

Å gjøre høyere utdanning mer markedstilpasset vil kunne føre til mangel på den kompetansen vi i fremtiden innser at vi trenger, skriver Ida Austgulen.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ny rapport: 9 av 10 masterstudenter får relevant jobb

Langt de fleste som tar masterutdanning har etter få år en jobb som krever kompetansen deres. Andelen som ikke hadde trengt master varierer mellom faggruppene. 

Stort engasjement for nybygget ved Studentersamfundet

Nybyggkomiteen ved Studentersamfundet har fått inn over 1500 forslag fra medlemmer og frivillige på hvordan det nye bygget skal se ut. Torsdag kveld blir tre ferdige forslag avduket på huset.

Ytring:

Campus… men hva så?

«Også vi tapere må avslutte Campus-saken, f.eks. ved å gråte noen tårer over forsømte muligheter», skriver professor emeritus Arne b. Johansen i denne ytringen.