Ny vår for humanistene

I flere land ser vi nå at næringslivet ansetter humanister, og at humanistene ikke skiller seg nevneverdig ut fra andre utdanningsgrupper på statistikker over arbeidsledighet eller irrelevant arbeid.
Både gjennom politikken og som daglig leder for Litteraturhuset i Trondheim opplever jeg at en bakgrunn fra humaniora gir meg fortrinn jeg bare kunne drømme om da jeg stod overfor mine første jobbsamtaler, og i de mest uventede sammenhenger, skriver Trond Åm.
(Foto: Privat)

Både gjennom politikken og som daglig leder for Litteraturhuset i Trondheim opplever jeg at en bakgrunn fra humaniora gir meg fortrinn jeg bare kunne drømme om da jeg stod overfor mine første jobbsamtaler, og i de mest uventede sammenhenger, skriver Trond Åm. Foto: Privat

Kulturfagene er igjen i ferd med å finne sin naturlige plass, i et moderne arbeidsliv som egentlig burde ha oppdaget humanistene for lenge siden.

Jeg husker godt følelsen. Eller rettere sagt følelsene. Den ene lettelsen, gleden og stoltheten over å ha levert hovedfagsspeciale i idéhistorie ved Aarhus Universitet, etter mange års studier. Dernest følelsen av å komme hjem i juleselskap blant venner, og en av dem spør om hva jeg har skrevet om. Jeg rekker knapt tittelen, «Subjektivitet og perspektivisme – om forholdet mellom selvbevissthet og begrepstenkning hos Hegel, lest i lys av sentrale aspekter ved Nietzsche og Deleuzes filosofi», før han bryter ut i latter, og sier at han falt av allerede på «subjektivitet».

Fjernt fra andres virkelighet?

Så mye for det, altså. Her hadde jeg i årevis forsket meg fram til noen av livets mest grunnleggende sammenhenger, og når jeg endelig var ute i virkeligheten med resultatet, så var det ingen som forstod det! Etter som det var et juleselskap, tok jeg det ikke så tungt der og da, men følelsen skulle etter hvert vokse seg sterkere. Fra å ha gått inn i et studium full av forventninger og med en følelse av at livets mange muligheter lå foran meg, stod jeg etter mange års studier igjen med et eksamenspapir og en følelse av at jeg hadde brukt alle disse årene på å fjerne meg så mye fra andre menneskers virkelighet som overhodet mulig. Og ikke minst fra mulighetene for jobb. 

Flere studenter, men ikke flere jobber

Det har lenge vært en sannhet og en utbredt fordom at det utdannes for mange humanister, at mange av dem er ubrukelige i arbeidslivet, og at når de først får seg jobb, så har den ingen sammenheng med det de har utdannet seg til. Det skal vel å merke påpekes at dette gjelder en ganske liten andel av humanistene, det vil si dem som ikke utdanner seg til en jobb i skoleverket, men som banker på arbeidsgivernes dører med papirer på at de er litteraturvitere, filosofer, idéhistorikere eller kunsthistorikere – altså såkalte kulturfag. Dette er utdanningsløp som tidligere i all hovedsak ledet inn i forskningsverdenen, men den store økningen i antall studenter fra 1990-tallet og utover har ikke medført en tilsvarende økning i antall jobber. Over hele Europa har man derfor bekymret seg over hva man skal gjøre med den store overkapasiteten på mennesker som behersker diktanalyse og nyere fransk filosofi, og forslagene til tiltak har vært mange.

Humanistene finner sin plass

Så seint som i mars i år foreslo stortingsrepresentant Åshild Bruun-Gundersen (FrP) fra Utdannings- og forskningskomitéen at høyere utdanning må bli mer markedstilpasset. Pål Mykkeltveit, selv filosof og medredaktør i Minerva, tok i fjor til orde for at faget finner tilbake til sin plass som en aktivitet forbeholdt en liten elite.

Men mye tyder på at humanistene allerede er i ferd med å finne sin plass i det moderne arbeidslivet, uten at man behøver å stramme inn på antall uteksaminerte kandidater. Tidligere i år kunne Die Zeit fortelle at selv om det fremdeles kan ta noe lenger tid for humanister å finne relevant arbeid, så har også næringslivet i Tyskland nå fått øynene opp for humanistenes kompetanse. Den samme utviklinga ser vi i Frankrike.

Kritisk analyse, språkkompetanse, formidlingsevne

Både evnen til kritisk analyse, språkkompetanse, formidlingsevne og evnen til å se nye muligheter og sammenhenger vektlegges som verdifulle egenskaper innenfor sektorer hvor humanister tradisjonelt sett ikke har satt sin fot. I andre land, som i USA og i England, har det lenge vært vanlig å ansette kandidater med bakgrunn fra humaniora også i næringslivet.

Og hvorfor ikke, egentlig? I en årrekke gjorde jeg små portrettintervjuer av kjente alumner fra NTNU. Mange av dem framstående ledere i norsk næringsliv, og de fleste av dem med bakgrunn som sivilingeniører fra Gløshaugen. I de svarene jeg fikk var det to forhold som slo meg: For det første var det mange av næringslivslederne som opplevde at de ikke hadde fått direkte bruk for utdanninga si i jobbsammenheng. For det andre at når de selv skulle ansette nye medarbeidere, så var det ikke nødvendigvis hva den enkelte hadde studert som var viktig, men at de hadde studert, og at arbeidsgiveren var trygg på at uteksaminerte kandidater fra NTNU var dyktige folk som var arbeidsomme og lærenemme.

Også sivilingeniører er «mistilpassede»

I et arbeidsliv som i større grad etterspør generalister og generelt dyktige folk, burde det ikke være noe som helst i veien for at også humanister kan finne sin naturlige plass, og at løsningen ikke handler om å begrense antallet kandidater, men om å bryte med etablerte og selvforsterkende mønstre om at arbeidsgivere ansetter folk med samme bakgrunn som dem selv.

Mye tyder på at dette allerede er i ferd med å skje i Norge. I den nylig offentliggjorte kandidatundersøkelsen for 2017, viser NIFU til at nyutdannede humanister har en tydelig mindre andel arbeidsledige enn realister eller sivilingeniører ett halvt år etter avlagt mastergrad. Humanister har fremdeles en høy andel «mistilpassede», altså irrelevant arbeid eller ufrivillig deltid. Men dette gjelder også i høy grad sivilingeniører. Stortinget i fjor la fram det første politiske dokumentet med en helhetlig gjennomgang av humaniorafeltet i Norge. Her pekes det på at det verken har blitt stilt tydelige nok forventninger til humaniora, eller at hensynet til humanioras egenart har blitt tatt hensyn til. Denne tilsynelatende selvmotsigelsen kan det naturligvis ligge mye i. Men dette betyr at løsningen verken er å gjøre overilte arbeidsmarkedstilpasninger i studieforløpet, eller å begrense tilfanget av studenter.

Snarere tvert imot er det en oppfordring til å fortsette et arbeid som allerede gjøres, nemlig å styrke dialogen mellom lærestedene og arbeidslivet, å øke bedriftenes forståelse for humanistenes kompetanse, og ikke minst at studentene selv forstår hvilke verktøy de er i besittelse av.

Større bevissthet om egne kvalifikasjoner

Både gjennom politikken og som daglig leder for Litteraturhuset i Trondheim opplever jeg at en bakgrunn fra humaniora gir meg fortrinn jeg bare kunne drømme om da jeg stod overfor mine første jobbsamtaler, og i de mest uventede sammenhenger. Gjennom Litteraturhuset har jeg også den store gleden av å samarbeide med mange av dagens studenter ved NTNU. Foruten å være eksepsjonelt dyktige og dedikerte studenter, er mange av dem også overraskende erfarne og nærmest profesjonelle i sine engasjement på ulike kulturarenaer i byen. Litterært kollektiv, som jeg har samarbeidet mest med, har i løpet av kort tid bidratt til å gi litteraturfeltet i Trondheim et løft. Gjennom sin erfaring har de allerede i dag mye av den bevisstheten rundt egne kvalifikasjoner som det tok meg flere år å forstå at jeg hadde.

Flere av dem avlegger i disse dager sine masteroppgaver. Min største bekymring er ikke om de får seg jobb, men at Litteraturhuset dessverre ikke har økonomi til å ansette alle sammen.

Tidligere i år kunne Die Zeit fortelle at selv om det fremdeles kan ta noe lenger tid for humanister å finne relevant arbeid, så har også næringslivet i Tyskland nå fått øynene opp for humanistenes kompetanse. Den samme utviklinga ser vi i Frankrike.

Heidrun og Trond Åm

Heidrun Åm er forsker ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Hun er østerriker og bosatt i Norge siden 2010, og har en Phd i statsvitenskap fra Universitetet i Wien.

Trond Åm er utdannet idéhistoriker, og arbeider som daglig leder for Litteraturhuset i Trondheim.

Ekteparet Åm skriver under felles vignett som gjesteskribenter for studieåret 2017/18. De skifter på hvem som fører pennen fra gang til gang.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ønsker samlet byggeprosess:

Sintef vil reise egne signalbygg samtidig med campusprosjektet

Sintef melder seg på med full kraft i NTNUs campusprosjekt. Forskningsstiftelsen løfter fram 6 større utbyggingsprosjekt som de mener må gå parallellt med byggeprosessen på Gløshaugen.

UA anmelder bok:

På jakt med Moserne      

- «Jakten på stedsansen» er populærvitenskap, der første del av ordet ikke går på bekostning av den andre, skriver Svein Inge Meland, som har anmeldt Unni Eikeseths «Jakten på stedsansen.»

Epostproblemer ved NTNU: - Fullstendig uakseptabelt

En rekke NTNU-ansatte melder om problemer med å få gjort jobben sin etter nesten to uker med massive epostproblemer.

Gjesteskribenten:

Om New Public Management i offentlig virksomhet

«Det er all grunn til en kritisk holdning til offentlige anbud,» skriver denne ukas gjesteskribent, og forteller om de fatale følgene den manglende igjenklistringen av en konvolutt fikk for en liten virksomhet i Levanger.