Ytring:

Og tallet er 23. Når virkeligheten formes etter tallene

Debatten om åpne kontorlandskap og statens «arealnorm» på 23 kvm. illustrerer hvordan mye av vår tids ledelse utøves som en form for «styring gjennom tall» – og hvordan tall skaper den sosiale virkeligheten.
Den tallbaserte styringslogikken har fjernet seg fra virkeligheten den søker å styre, skriver Emil A. Røyrvik. (Illustrasjonsfoto) (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Den tallbaserte styringslogikken har fjernet seg fra virkeligheten den søker å styre, skriver Emil A. Røyrvik. (Illustrasjonsfoto) Foto: KRISTOFFER FURBERG

Åpne kontorlandskap og «aktivitetsbaserte arbeidsplasser» er i vinden som aldri før, men har nå også begynt å møte til dels sterk motvind. I NRK Brennpunkt sin fabelaktige dokumentar «Kontoret», ramler argumentasjonen for dette konseptet fullstendig sammen. Dokumentaren har skapt betydelig debatt.

Regjeringen lanserte arealnormen om maksimalt 23 kvm. per ansatt (inkludert fellesarealer) i alle statlige bygg i 2015, og Statsbygg har vært med å utarbeide og er ansvarlig for å gjennomføre normen. Statsbygg har imidlertid forskanset seg bak lukkede dører, og nektet uten begrunnelse å delta i NRK-dokumentaren, men hevder at slike løsninger kan fungere godt også for konsentrasjonsarbeid i det virkelige liv. Det eneste eksempelet de kunne finne frem var imidlertid hos dem selv. Men der slipper ingen inn.

Hele saken fremstår som en parodi på våre stereotype oppfatninger av byråkratiets beslutningsprosesser, en virkelighets-komedie på høyde med tv-serien The Office eller og tegneseriene Dilbert og Lunsj. Det er også god empiri for oss organisasjons- og arbeidslivsforskere. For medarbeidere som tvinges til å jobbe under slike forhold er det imidlertid ikke spesielt morsomt. Sykefraværet går opp, produktivitet og kvaliteten på arbeidet går ned. Medarbeidere holder seg hjemme for å prøve å få gjort arbeidet sitt. At slike løsninger kan fungere godt for enkelte typer arbeid, slik som gruppearbeid (eller «teamarbeid» som det heter i dag), er ikke spesielt egnet til å forbause.

Forskningen på området er usedvanlig entydig i sine konklusjoner om stort sett betydelige negative konsekvenser (Bakke og Fostervold, 2017, Universitetsavisa). Dette kom også treffende godt frem i NRKs dokumentar. Selv de få forskerne Statsbygg mente ville gi et nyansert bilde av slike løsninger generelt og som kunne dokumentere positive effekter, viste seg ved nærmere undersøkelse å være mer kritiske.

De naive blant oss kunne innbille seg at denne dokumentasjonen ville føre til at både arealnormen og disse «løsningene» ble lagt bort. For med en norm på 23 kvm. er det reelt sett ingen alternativ til åpne/fleksible/aktivitetsbaserte kontorlandskap. I et rasjonelt byråkrati av den typen Max Weber beskrev, der faglig autonomi og profesjonalitet råder, ville dette vært forkastet for lenge siden. Her ser vi heller at forskning og kunnskapsbasert innsikt i høyden brukes som legitimering for løsninger og beslutninger som allerede er fattet. Kunnskapsgrunnlaget produseres på bakgrunn av en gitt, standard arealnorm på 23 kvm.

Da må vi spørre oss hvorfor dette fortsetter, også til tross for store protester fra ansatte. Den ene forklaringen kan vi hente fra sosiologisk teori: For at organisasjoner skal ha legitimitet i samfunnet i dag, i forhold til organisasjonens mange interessenter, må ledelsen av organisasjoner enkelt sagt fremstå som og formidle at «de følger med i tiden». Derfor er ledelse i sterk grad opptatt av å innføre konsepter og løsninger som til enhver tid er på moten i sitt felt. Ved å «hoppe på trender» signaliserer organisasjonen at den «følger med», er moderne, innovativ og endringsvillig (forøvrig også moteord). Både statssekretær Paul Chaffey og rektor ved Høgskulen på Vestlandet illustrerte denne forklaringen i NRK-dokumentaren: «Vi har tatt inn over oss mye av det som ligger i tiden i dag, dette med bærekraftig utvikling, digitalisering, ny teknologi, og krav om arealeffektivisering», sier rektoren. Digitalisering og det «å jobbe smartere» er trender i tida, i likhet med mange forskjellige organisasjonskonsept som for eksempel «Lean».

Det vi kan kalle «trendens tyranni», som en utmerket bok er titulert (Rolfsen, red. 2000), er i stor grad resistent mot rasjonell argumentasjon og forskningsbasert kunnskap. Trendkonseptene har en selvforklarende berettigelse i det at «alle andre» (iallfall de «ledende på feltet» og ikke minst «internasjonalt») driver med det samme.

De dominerende organisasjonstrender handler dypere sett i stor grad om å kutte kostnader og øke inntjening, så som i begrepet om «arealeffektivitet». Radikal «økonomisme» har fått gjennomslag i det norske samfunnet og arbeidslivet, der alle typer organisasjoner formes i bedriftens bilde slik at forretningsformen trumfer både forvaltning og forening, og med økonomi som fremste mål. Med New Public Management-reformene de siste tiårene har også det offentlige i stor grad blitt «økonomisert» og staten selv kan forstås og legitimeres som «AS Norge». Det offentlige helsevesenet har blitt til «foretak» og nå skal også universitetene (igjen) utredes for om de også skal bli foretak – til store protester fra de ansatte.

Grunnleggende sett kan vi si at den dominerende formen for ledelse i vår tid – armlengdes styring ovenfra-og-ned, gjennom tall og med privilegert referanse til økonomi, er en del av en gjennomgripende «kulturell logikk» som er basert på ideer, praksiser og teknologier som handler om kvantifisering, måling og standardisering «av alt». Den omfattende mål- og resultatstyringen i både privat og offentlig sektor i Norge illustrerer dette. I boka «Trangen til å telle» (Larsen og Røyrvik, red. 2017) viser vi hvordan denne kulturelle logikken utfolder seg og dominerer på en rekke områder i samfunnet, og ikke minst hvordan den er med på å skape vår virkelighet og forme sosialt liv.

Arealnormen på 23 kvm. tydeliggjør denne logikken svært presist. Gjennom å sette en universell standard for antall kvm. per ansatt i all statlig virksomhet, uavhengig av type virksomhet eller hva slags arbeid og aktiviteter som måtte foregå der, så skal all aktivitet presses inn i og tilpasses dette tallet. Slik har den tallbaserte styringslogikken fjernet seg fra virkeligheten den søker å styre – og et mer eller mindre tilfeldig valgt tallmål vil i dette tilfellet bidra til å forme (les: forringe) arbeidslivets virkelighet på områder som sykefravær, fag- og arbeidsmiljø, produktivitet og kvalitet. Det er hverken spesielt «smart» eller «fremtidsrettet».

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ytring:

Hvordan svarer SU på NFRs evaluering?

Evalueringen av den samfunnsvitenskapelige forskningen i Norge (SAMEVAL) viser at NTNUs fagmiljøer har gjort det «godt» og «meget godt», men at ingen hevdet seg helt i toppen. Hva kan vi lese ut av evalueringen, og hvordan vil vi følge opp dette ved Fakultet for samfunns- og utdanningsvitenskap?

Slutter som NTNUs kommunikasjonssjef

Christian Fossen gir seg etter 11 år som kommunikasjonssjef ved NTNU.

Fakultet skjerper regler for rus og alkoholbruk

IV-dekan Olav Bolland ved NTNU vil redusere sannsynligheten for ulykker og trakassering, og sikre et bedre arbeids- og studiemiljø gjennom en tydelig holdning til alkoholbruk.

Fikk du med deg disse sakene i UA?

Troll-bil, kontorplasser, streik og eposttrøbbel er tema i noen av de mest leste sakene i Universitetsavisa så langt i år.