Jo, Kina er et diktatur

Universitetsavisa har i den senere tid rettet søkelyset mot forholdet mellom Norge og Kina. Flere aktører har uttalt seg, blant dem Norges nye ambassadør i Beijing, Geir 0. Pedersen. «Det fins mange oppfatninger om Kina som isolert sett kan være korrekte, men som likevel ender i feilslutninger», sier han.

Hvilke feilslutninger han sikter til, er mindre klart. Selv har jeg påpekt at Kina er et diktatur. Jeg har hevdet at Norges sterkt økende utdanningssamarbeid med landet er preget av en god porsjon naivitet, og at intellektuelle i særdeleshet plikter å ha en kritisk distanse til det kinesiske diktaturet.

Ambassadør Pedersen påpeker at 800 millioner kinesere er blitt «løftet ut av fattigdom», og viser til Verdensbankens siste tall. Han forteller ikke at terskelen er kunstig lav, og at mange av disse millionene fremdeles må regnes som fattige. Han forteller heller ikke at landets økonomiske vekst i stor grad skyldes massive utenlandske investeringer, systematisk tyveri av intellektuell eiendom og brutal utnyttelse av rundt 250 millioner migrantarbeidere.

Vår mann i Beijing blir spurt om Kina kan kalles et diktatur, og han svarer:«Jeg tror den typen merkelapper fungerer som en hindring for å forstå hva slags samfunn Kina er. Vi må gjøre noen ekstra anstrengelser, nettopp fordi Kina er så viktig, og ikke låse oss inne i noen lettvinte definisjoner som ikke forholder seg til hvor komplekst dette samfunnet er.»

At Kina er komplekst, er det ingen tvil om. Men ambassadørens høyst diffuse svar må forstås på bakgrunn av hans status som diplomat. Geir O. Pedersen er ikke fri, og han overvåkes døgnet rundt. For slik er Kina. Det som er opplagt for de fleste andre, er ikke lenger opplagt for en diplomat som må veie sin ord på gullvekt.

Kina er naturligvis et diktatur. Professor Stein Ringen ved Oxford-universitetet omtaler det som en partistat. «En partistat er mer enn et ettpartidiktatur», skriver han i sin glimrende bok Det perfekte diktatur (2017). «Det er et system med to mektige byråkratier, side om side og tett sammenvevd. Staten styrer samfunnet og partiet styrer staten. Det er et dobbelt kontrollsystem.»

Ringen fortsetter: «Partistater er diktaturer. Alle partistater som vi kjenner fra historien, har vært diktaturer … Dagens Kina er et sofistikert diktatur hvor befolkningen gis mange friheter, men bare til et visst punkt. Når dette punkter nås, slår partistaten hardt ned, noen ganger på subtilt vis, andre ganger grovt, og med all nødvendig styrke.»

Jeg vil anta at de fleste kjennere av Kina vil kunne skrive under på nettopp dette.