Ytring:

Tvilsomt om sammenflytning gir økt kunnskapskvalitet

«Erfaringene får mange av oss til å lure på om sammenflyttingen av enheter virkelig har denne gunstige virkning på kunnskapskvaliteten», skriver professor emeritus Arne B Johansen, i denne kommentaren til frokostmøtet mandag om ansattes opplevelse av den nyss gjennomførte universitetsfusjonen.

Vi som har arbeidet ved NTNU noen tiår har levd i nesten sammenhengende sammenslåing fram til det som er NTNU. Omorganiseringene er sikkert oppfattet som et godt redskap for å bedre kvaliteten på arbeidet vårt. Innovasjon, forskning og utdanning, så vel i språk som historie og teknologifag skulle bedres av sammenslåingene. Men mange av oss på golvet oppfattet ikke de stadige strukturendringene som gjennomtenkte forbedringstiltak: En nødvendig betingelse for at kunnskap har høy kvalitet er at den ikke er kopi av det som andre har funnet ut. Skal kvaliteten økes, må den derfor få mindre kopipreg. Og slike kvalitetsforbedringer ser vi ikke så lett at endringene har bidratt til.

Et hovedmål for det siste sammenslåingsprosjektet er å samle det meste av virksomheten i det man kalle Campus nær Gløshaugen, bare med Kalvskinnet og et par høyskoler utenfor. I Trondheims sammentrengte sentrum er dette i seg selv en utfordring. Men av tildelingsbrevet fra departementet 21. desember 2017 ser man at årsakssammenhengen mellom bebyggelsesstruktur og kunnskapskvalitet kommer helt fra toppen: Strukturendringene (…færre og større institusjoner…) er et virkemiddel for å skape høyere kvalitet. Hadde man ment noe annet, hadde man selvfølgelig sagt det.

Erfaringene får mange av oss til å lure på om sammenflyttingen av enheter virkelig har denne gunstige virkning på kunnskapskvaliteten. Gir den virkelig bedre resultat enn alle de andre endringene av ytre forhold som vi har opplevd? Man forestiller seg at forskernes fysiske nærhet til hverandre store deler av året nesten er tilstrekkelig for å oppnå høyere kvalitet, eller at det i alle fall er overveldende nødvendig: Det er naturlig å tenke seg at forskningsbyråkratene har tenkt seg at nærheten skal gi kunnskapsflyt mellom individer og institusjoner slik at hittil ukjente kunnskapstyper skal oppstå.

Teknologene har kanskje kunnskap som gjør at man, uten inngrep, kan måle de merkeligste fenomen hos pasienter på sykehuset, slik som blodstrømmens hastighet, og dens innhold av alle ulike stoff som transporteres til og fra cellene. Er det kanskje slik tverrvitenskap man forestiller seg som kvalitetsforbedring? Men dette er ikke ny kunnskap, og den oppstår helt uavhengig av kunnskapens oppholdssteder. Hvorfor utnytter vi ikke bedre vår avstandsuavhengige overføring av informasjon? Nettopp nå måtte det være fristende å flytte kunnskap og ikke mennesker og bygninger.

Det er kanskje ikke riktig ny kunnskap NTNU skal produsere? Det meste av virkelig ny kunnskap oppstår i små enheter med et tett og smalt miljø der man stadig kan kives om nærbeslektede utfordringer med trygge kolleger over kopper med kaffe. Det er bare å innføre forskningshistorie som fag både hos teknologer, medisinere og humanister. En bra start er å lese om den kongelig engelske livlegen William Harvey som for første gang forstod blodomløpet: Fra 1620 tok det omtrent 250 år før han ble tatt på alvor. Både hans samtidig og etterslektens medisinere fortsatte å undervise om en menneskekropp uten blodomløp. NTNU skal vel ikke bli en slik bremse. Skal man ikke bli det, må man ikke glemme at virkelig ny kunnskap alltid er i strid med den sunne fornuft.

Etter Harvey-kunnskapens gjennombrudd omkring år 1900 er det gjort mange forsøk på å skape ny kunnskap ved hjelp av tverrvitenskapelige sammenflyttinger, og mange av våre forhåpninger av Campus-type ligger under torva. Noen av forsøkene er gjort i helt ny tid. En av de viktigste strukturbegravelsene er at sammenflytting ikke er nødvendig og slett ikke tilstrekkelig for tverrvitenskap. En annen erfaring er at tett samliv mellom ulike fagmiljøer gir homogenisering og dermed banalisering i kunnskapshusholdet. Det setter internasjonalisering og norsk husmannsånd i kritiske lys. NTNU ønsker sikkert å ha en lederrolle i utvikling av virkelig ny kunnskap og ikke være en framskutt base for importert kunnskap. Campus Gløshaugen kan komme til å bli nok et bomskudd.

Når det kom så lite folk til Nifu-møtet 11. juni, er det et sunnhetstegn: Våre forskere ønsker å være i fred og nyte tillit slik at de kan arbeide intensivt i sitt eget perspektiv. Da kan man også gi studentene virkelig universitetskunnskap og ikke bare svar på problemlisten i Departementets tildelingsbrev fra 21. desember 2017. Start med å tenke nøye gjennom hva som bare er nødvendige betingelser for ny kunnskap, og hva som er tilstrekkelig. Forskjellen er himmelvid.

Skal kvaliteten økes, må den derfor få mindre kopipreg

Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet.
(Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet)

Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet. Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet

Relaterte artikler

Nifu-undersøkelsen:

Skremt over liten tro på bedret studietilbud

Bare to prosent av gamle NTNU-ere tror studentene har fått bedre tilbud etter fusjonen. Det skremte panelet som diskuterte Nifu-undersøkelsen mandag morgen.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ny rapport: 9 av 10 masterstudenter får relevant jobb

Langt de fleste som tar masterutdanning har etter få år en jobb som krever kompetansen deres. Andelen som ikke hadde trengt master varierer mellom faggruppene. 

Studenters helsedata lå åpent tilgjengelig på NTNU-nett

En tabbe førte til at studenters helsedata lå åpent tilgjengelig på NTNUs intranett i to år før man oppdaget hva som hadde skjedd.

Stort engasjement for nybygget ved Studentersamfundet

Nybyggkomiteen ved Studentersamfundet har fått inn over 1500 forslag fra medlemmer og frivillige på hvordan det nye bygget skal se ut. Torsdag kveld blir tre ferdige forslag avduket på huset.

Ytring:

Campus… men hva så?

«Også vi tapere må avslutte Campus-saken, f.eks. ved å gråte noen tårer over forsømte muligheter», skriver professor emeritus Arne b. Johansen i denne ytringen.