NTNU, sett fra inn- og utside

Khrono melder 18.6 at NTNU kommer på topp i en omdømmeundersøkelse av 39 virksomheter utført av Kantar TNS.

Dersom vi sammenstiller dette med resultatene fra NIFUs undersøkelse, som ble gjengitt i Universitetsavisa 11.6, ser vi et interessant misforhold. Der kommer det fram av to av tre ansatte ved "gamle NTNU" mener universitetet går i feil retning og at fusjonen har svekket NTNUs akademiske status. Ansatte ved tidligere HiST er generelt også misfornøyde, mens tilstanden er noe bedre ved HiÅ og HiG (muligens fordi de er geografisk skjermet fra en del av de effektene ved fusjonen som har splittet og ødelagt gamle fagmiljø ved HiST). Men også ved tidligere HiÅ og HiG er det enighet om at ansattes innflytelse er svekket.

Forklaringen på denne motsigelsen kan tenkes å ligge i skillet mellom "omdømme" og "akademisk status". Som fagpersoner og som tillitsvalgte (Kjelsberg) er vi nemlig ikke først og fremst opptatt av at NTNU (eller noen andre for den del) skal ha et godt omdømme. Vi er opptatt av at de skal ha et riktig omdømme. På et universitet bør nemlig sannhet og transparens være bærebjelken i all kommunikasjon. Vi vil derimot at utdanning, formidling og forskning ved NTNU skal ha en høy kvalitet, og om den har det vil omdømmet forhåpentligvis også bli bra.

Det blir som å styre barnehager etter foreldreundersøkelser - å spørre de som er innom en liten tur på morgen og ettermiddag, og som har svært begrenset innsyn i hva som foregår i løpet av arbeidsdagen - heller enn å lytte på de ansatte som både har kunnskap om hva som skjer og fagkunnskap å tolke den i lys av. Eller som å la publikum bestemme Rosenborgs lagoppstilling på neste kamp.

Omdømme må aldri bli målet vi styrer etter. Tenkemåten stammer fra privat næringsliv og brukes til å måle publikums og andre interessenters forventninger til en virksomhet. Det er det i utgangspunktet ikke noe galt i. Problemet oppstår hvis for eksempel NTNU lar hensynet til omdømmet trumfe sannhet og transparens. Vi tror ikke det er et omfattende problem foreløpig, men det finnes eksempler på at også NTNU har manipulert kommunikasjon av omsorg for sitt eget omdømme.

I verste fall kan konsekvensene bli som Osloskolen, hvor misnøyen er stor på innsiden, men hvor ledelsen er så opptatt av å vise fram en så blankpolert fasade at de har skapt en fryktkultur, hvor mange ansatte ikke våger å ytre seg. Dit kommer forhåpentligvis aldri et norsk universitet, men om vi skal være trygge på det må vi stoppe hvert enkelt av de små skrittene som tar oss dit. Professor Peter Fjågesund (USN) skriver 14.6 i Khrono om en "villet taushetskultur" i akademia. Dersom vi ikke tar et oppgjør med slike tendenser er spørsmålet om det vil finnes noe verdt betegnelsen "akademia" igjen om noen tiår.

Dersom NTNUs (og andre institusjoners) ledelse vil motvirke en slik utvikling og gjenopprette tilliten fra de ansatte, er det bare en ting å gjøre. Det holder nemlig ikke å lytte til ansatte, fagforeninger og fagmiljøer. De ansatte må også se at det de sier får praktiske konsekvenser. Der er det nok mange som mener det har skortet en del gjennom fusjonsprosessen.

Gunnar Bovims svar til NIFU-undersøkelsen kan tolkes slik at han først og fremst ser på dette som et kommunikasjonsproblem. " Det er dumt at vi ikke har klart å få fram hensikten med hva vi gjør godt nok" sier han til Universitetsavisa. Det gir ingen betryggende inngang til en nødvendig snuoperasjon dersom løsningen er mer "omdømmebygging" også internt heller enn å re-evaluere kritisk de valgene som er tatt og de videre skrittene. Vi håper uttalelsen ikke er representativ for hvordan ledelsen tenker om veien videre.

Det er mange prosesser som pågår nå, både rundt samlokalisering, campusprosjektet, administrative kutt og organisasjonsendringer, hvor de ansattes syn må vektlegges tyngre enn vi har sett de siste årene. Hvis det ikke skjer, vil nok stadig flere begynne å tenke som Professor Ragnar Audunson (Oslomet), og angre på ordningen med ansatt rektor.