Ytring:

Endelig er finlandshetter forbudt

Jørgen Yri reflekterer omkring hva han med et skråblikk omtaler som «Regjeringens kjærkomne finlandshetteforbud».
«Det er bare å beklage at denne dullingen med misforstått snillisme har ført til at studentene fortsatt vil kunne benytte finlandshette til «selvstudium i lesesalen», slik det uttrykkes på regjeringens hjemmesider,»
(Foto: Montasje/NTB Scanpix/AFP PHOTO, Karlheinz Schindler/Thorfinn Bekkelund, Samfoto/Scanpix)

«Det er bare å beklage at denne dullingen med misforstått snillisme har ført til at studentene fortsatt vil kunne benytte finlandshette til «selvstudium i lesesalen», slik det uttrykkes på regjeringens hjemmesider,» Foto: Montasje/NTB Scanpix/AFP PHOTO, Karlheinz Schindler/Thorfinn Bekkelund, Samfoto/Scanpix

Jeg avslutter i disse dager mine tretten år som lektor ved NTNU, og det er derfor en god anledning til å gjøre meg opp noen tanker om vår rolle i samfunnet. Regjeringens kjærkomne finlandshetteforbud kom derfor svært beleilig for meg.

LES OGSÅ NTNU ønsker ikke forbud

LES OGSÅ Skarp debatt om forbud

Sommeren er over, og vi skal på nytt møte studentene til dyst. Vi er mange som gleder oss til dette. Nytt av undervisningsåret er imidlertid at regjeringens forbud mot finlandshetter i undervisning endelig har trådt i kraft. Fra og med august har vi på nytt gjenerobret auditoriene våre, takket vært stortingsflertallet og Regjeringen.  

Det første jeg må si er at jeg neppe er den eneste som har ergret meg over studenter iført finlandshetter. Vi er mange som i disse dager puster lettet ut over at vi endelig har blitt skjenket et dugelig verktøy, til glede for både studenter og ansatte. Riktignok hadde vi allerede mulighet for å forby dette lokalt, men det føles så mye tryggere når vi alle er enige om hva som er innafor og ikke. Om ikke dette går hånd i hånd med NTNUs motto om kunnskap for en bedre verden, så er det ingenting som gjør det. Nå er det opp til oss selv å sette dette ut i livet, noe jeg stoler på at lojalt vil bli gjort.

Det er selvsagt viktig at vi søker gleden i arbeidet vårt, og – som den italienske forskeren og psykoanalytikeren Massimo Recalcati uttalte – søker å «skape en lengsel etter noe som mangler», en lengsel etter å lære mer. Både som studenter og som undervisere. Det er samtidig like viktig at den slags vage idealer om pedagogiske dyder, og andre slags vyer om akademisk frihet og om lik rett til utdanning for alle, aldri kommer i veien for yrkesutøveres rett og plikt til å utføre jobben sin på et anstendig vis. Det ferske finlandshetteforbudets karakter er faktisk avgjørende for et godt læringsmiljø, uttalte kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) da forbudet ble vedtatt. Selveste forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) istemte at dette var gledelig. Jeg kunne vanskelig vært mer enig.

For å ta et konkret eksempel fra min egen arbeidshverdag: Dersom alle studentene satt med finlandshette på hodet – slik man ofte så før forbudet var på plass  – ville jeg støtt på betydelige vanskeligheter med å skille studentenes kjønn når de snakker til meg på spansk. Når vi samtidig vet at enkelte menn har lyse stemmer, mens det finnes kvinner med et uvanlig mørkt toneleie, så ser vi at dette lett ville kunne satt meg i en nokså lei situasjon. Spanske adjektiv skal bøyes etter både kjønn og tall. Det er derfor av og til nødvendig å kjenne kjønnet til den som uttaler en setning, for å kunne bedømme om vedkommende snakker riktig eller ikke. Hva slags læringsmiljø ville vi egentlig hatt, dersom jeg ikke kunne skille mann fra kvinne, og dermed ble stående hjelpeløs igjen, uten mulighet til å evaluere mine studenters adjektivbøyning? Slik var det altså ofte før, men ikke lenger nå. Jeg er meget takknemlig for igjen å være i stand til kunne skille mann fra kvinne, og dermed gjenopprette adjektivbøyningen i norske klasserom og auditorier.

Om man skulle kritisere noe ved dette stortingsvedtaket, så måtte det bli at det inneholder enkelte noe unnvikende punkter. Antageligvis er dette for å tekkes de softere delene av Regjeringen og Stortinget. Det er bare å beklage at denne dullingen med misforstått snillisme har ført til at studentene fortsatt vil kunne benytte finlandshette til «selvstudium i lesesalen», slik det uttrykkes på regjeringens hjemmesider. Her er det å håpe at de andre studentene er seg sitt ansvar bevisst og likefullt rapporterer dette til rette instans, skulle det skje. Jeg velger samtidig å håpe at fakultet og øvrig ledelse stiller seg bak dette forbudet. Det bør snarest opprettes nødvendige kanaler og prosedyrer, slik at vi sammen kan ta vare på den gode kommunikasjonen mellom forelesere og studenter på en best mulig måte. En bønn her i den anledning må være at det kjøres en solid prosess, der vi utnytter de synergiene som utvilsomt vil oppstå i kjølvannet av den nye hverdagen vi nå står ovenfor.

En lov blir jo likevel aldri bedre enn oss menneskene som arbeider med å følge den hver eneste dag. Dette er dermed ikke bare en dag for feiring, men også en dag for betimelig selvkritikk. Det er i anledning min oppsigelse ved NTNU naturlig at jeg reflekterer rundt min egen rolle som underviser, og mitt ansvar for den gode kommunikasjonen med studentene. Jeg har selv stått bak så mange slags feilaktige distraksjoner når det kommer til god kommunikasjon. Som at man må snakke med folk og ikke bare om dem. Som at det å gidde å diskutere med studentene kan slå positivt ut. At det å forsøke å fornye pensum, relevans og pedagogikk – ofte i samarbeid med studenter – skulle være en fin ting. At innovasjon ikke vedtas, men forsøkes gjennomført, med dem det gjelder, der det gjelder. Vi må hjelpe hverandre der vi er, for å parafrasere våre førere. Jeg har tenkt at litt plump humor og et smil åpner flere dører enn de lukker. Jeg har forsøkt å finne måter å involvere studentene tettere enn vanlig i utformingen av fagene de studerer. Det har irritert meg når ledelsen bryr seg mer om at studieprogrammene er «robuste» enn at de inneholder noe av verdi for studentene og for oss som underviser dem. Og det har plaget meg, når jeg sjøl eller kolleger har snakket nedlatende om studentene. Fordi jeg har tenkt at det til syvende og sist påvirker måten vi ser studentene på og med det også måten vi kommuniserer med dem på.

Alt den slags har vært feilspor, det ser jeg jo nå, men jeg trøster meg med at det egentlig er en klassisk smell: Svaret er alltid enkelt for den som har det. Og nå har vi det heldigvis. Finlandshetter var det vi kikket etter, hele tida.

Det er snodig, men selvsagt også godt, å sitte her nå, tretten år etter at jeg startet, og tenke på at løsningen på den gode kommunikasjonens problem hele tiden lå der, rett foran øynene mine. Heldigvis har vi ledere som gikk foran og viste oss veien. I stedet for å være en ansiktsløs frihavn for finlandshetter er vi nå mer som et frihetens fyrtårn å regne. Den slags er det viktig at vi slår ring om.

Alt som gjenstår er dermed et siste ønske, til kolleger og studenter ved NTNU og overalt ellers: Vi får fortsette å sloss, med all vår kunnskap, for en bedre verden. Der det trengs og mot dem det trengs.

(Foto: Thorfinn Bekkelund / Samfoto/Scanpix)

Foto: Thorfinn Bekkelund / Samfoto/Scanpix

 
UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ser frem til å jobbe med utviklingen av Norges første private universitet

Jens Barland går fra Institutt for design ved NTNU på Gjøvik til Høyskolen Kristiania.

UiO ønsker egnethetstest for medisinstudiet:

Flere er skeptiske til å basere opptaket på egnethetstest

Universitetet i Oslo ønsker å basere deler av opptaket til medisinstudiet på en test. Det har kommet inn 20 høringssvar til forslaget, flere er skeptiske.

Strykprosenten falt fra 30 til 0 med ny studiemetode

På juss- og fysikk-kursene hos Nord universitet Stjørdal har strykprosenten gått ned etter at de har innført en ny studiemetode. – Virker interessant, sier Ela Sjølie, førsteamanuensis hos Eksperter i team, NTNU.

Utvekslingsstudent anklager veileder ved NTNU for langvarig trakassering

Student fra Kina påstår å ha blitt møtt av diskriminerende spørsmål under veiledningsmøter.