Ytring:

Om styring og struktur

«Edvard Bull den yngre sa: Skriv historien nedenfra! Vi bør følge ham ved å skape det nye NTNU innenfra,» skriver professor emeritus Arne B. Johansen i denne refleksjonen over Gunnar Bovims ytring.
inspirasjon visjon strategi innovasjon plan
(Foto: Istockphoto)

inspirasjon visjon strategi innovasjon plan Foto: Istockphoto

I Universitetsavisa 29. juni kommenterer rektor at NTNU er vinneren i en brukerundersøkelse av norske universitet som Kantar TNS hadde gjort: Rektor setter pris på det gode utfallet, men slår fast at vi likevel ikke kan styre organisasjonen etter omdømmeundersøkelser. Strategien er kompasset vårt, sier han.

Strategien bør være en konsekvens av hva Norge skal bruke sine universitet til. Men dokumentets ord er mange, og de er mangetydige, selv om de er ordnet i spesialkapitler. Mangetydigheten er nok ment som en invitasjon til den akademiske frihet som skal særmerke et universitet, men forsømmer å omkranse friheten av et tydelig vern. Hva skal særmerke den forskning NTNU driver, og hvordan skal den avgrenses mot andre enheters forskning? Strategiens mangetydige frihet gjør at man følger seg innenfor nesten ansett hva man gjør.

Man må tro denne formen skyldes departementets tildelingsbrev. Selv om NTNU aldri så gjerne hadde villet definere sin frihet, kunne det vel ikke annet enn å føye seg etter brevets presiseringer: Sektoren har de siste årene vært gjennom store endringer. Det vises til Stortingsmelding 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet. Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren (som) har ført til sammenslåinger og færre og større institusjoner…. Det er viktig at institusjonene fortsetter arbeidet med å heve kvaliteten gjennom faglig konsolidering.

Departementet ønsker færre og større institusjoner, men  har samtidig gitt konsesjon til flere nye. Etter at Oslo fikk sitt universitet nr. 2 har Norge nå 19 slike høyere enheter, altså noe over 260 000 nordmenn på hver. Med en faglig konsolidering i hver av disse enhetene, kan det bli trangt. Skal bare noen få av de 19 konsolidere seg, eller skal flere av de 19 slås sammen slik at Norge til slutt får 4 storuniversitet? Er NTNU en prøvende start?

I tillegg til disse 19 enhetene har Norge ca 38 ikke-statlige (problemrettede) forskningsinstitutt, slik som SINTEF, CICERO, NINA og NIVA med mye statlig støtte fra Norges Forskningsråd. I alt blir det 57 institusjoner som skal dele på forskningsmidler, altså snaue 88 000 nordmenn på hver institusjon. Enda tydeligere enn NTNU driver de 38 behovsrettet forskning,. Deres friere stilling gjør at de ofte kan by forskere bedre vilkår enn NTNU og andre universitet. Det er merkelig at NTNU-strategien ikke drar opp noen grense mellom oppgavene til disse instituttene og universitetet.

Sammenslåing er myndighetenes universalredskap for kvalitetsheving. Litt avvekslende brukes også uttrykkene strukturreform, faglig konsentrasjon eller bare konsentrasjon. Også Norges Forskningsråd er skapt ved sammenslåing; En rekke spesialråd, opprettet utover fra 1946 er blitt til ett råd med et årsbudsjett på 9 milliarder. Dette oppfattes nok som en suksess.

Honnørord

Strategidokumentets ord for hele NTNU utvikler Statens vilje: Arbeidet ved universitetet skal komme felleskapet til gode, det skal øke den bærekraftige verdiskapningen, passe på at virksomheten bygger på grunnleggende demokratiske verdier, sikrer at NTNU tar samfunnsansvar og bidrar til mangfold og likestilling i samfunnet … og at vi fremmer likestilling og toleranse.

Humanistisk fakultet burde være en særlig skarp strategisk vegviser: Visjonen der er kunnskap for en bedre verden, med evne til verdibasert refleksjon. Fakultetet vil derfor bidra til et arbeids og studiemiljø preget av respekt og omtanke.  Det skal utdanne studenter med evne til verdibasert, kritisk refleksjon samt forståelse for historiens betydning for våre liv…. Man vedtar at Alle medarbeidere i førstestilling publiserer artikler og bøker av høy kvalitet i faglig relevante kanaler. Vår forskning blir lest og sitert. Fakultetet har en attraktiv doktorgradsutdanning. Fakultetet skal også utvikle og synliggjøre kunst av høy kvalitet med internasjonal relevans og videreutvikle samspillet mellom kunst, humaniora, teknologi og vitenskap… Tverrfaglighet er en forutsetning for å lykkes… Formidling er en av universitetets hovedoppgaver. Fakultetet skal øke den internasjonale mobiliteten. Verken her eller andre steder framgår det om tverrfagligheten er tilstrekkelig eller bare nødvendig for å lykkes. At den har en eller annen form for positiv betydning virker selvsagt.

Også andre enheter vedtar hva de skal gjøre og bli. For eksempel skal fakultet for medisin og helsevitenskap være en attraktiv samarbeidspartner for internasjonalt anerkjente forsknings- og utdanningsinstitusjoner, og fakultet for ingeniørvitenskap skal

·dyrke eksellense gjennom å styrke aktiviteten til noen utvalgte faggrupper, og

·styrke arbeidet med å utvikle vårt internasjonale kontaktnett særlig mot EU og vil arbeide med å styrke kvaliteten  i våre EU-søknader.

En sjelden gang gnistrer det likevel til, og nettopp i Humanistisk fakultet som sier at  Vi skal være uavhengige stemmer som kritisk utfordrer etablerte forestillinger i samfunnet. Da begynner man å drømme om at fakultetets forskere går til angrep på en del av dagens selvfølgeligheter, og f.eks. kaster lys på etablerte forestillinger om forholdet mellom økonomiske interesser, forsvarspolitikk, maktstrategi og bruk av språk i Norge og internasjonalt i nyere tid: Hvordan har betydningen av begrepet terrorist endret seg fra bruken hos den tyske okkupasjonsmakten i Norge under siste krig til NATO-bruken i dag, og hva er drivkreftene bak endringen?

Syv av terroristene som sprengte tyskernes krigsviktige aluminiumsproduksjon i Haugvik i Glomfjord 21. september 1942 ble nakkeskutt i Sachsenhausen en måned senere. Haugvikterroristene var uniformerte da de ble tatt til fange, og derfor beskyttet av Tredje Genevekonvensjon for krigføring. Men de hadde gjort så godt arbeid at aluminium til Hitlers bombefly aldri mer kunne produseres i Haugvik. Han ble rasende og fant det selvsagt at hans historiske oppgave hevet ham over slike konvensjoner.

Tverrfaglighet

Kanskje fordi de fleste av Haugvikterroristene var engelskmenn har de ikke fått slik oppmerksomhet som Vemorkterroristene og Jan Baalsrud. Mange med god hukommelse venter på at norske forskere skal legge dynamitt i slike borehull i dag. Det ville løftet NTNU høyt opp på den anstendighetsstige der universitetet skal ligge.

Er det slik dynamitt rektor etterspør når han i immatrikuleringstalen ber studentene gjøre opprør mot lærere? Skal denne studentkraften erstatte campusstrategien, eller bare supplere den? Jeg opplevde at studentopprørerne i 1968 manglet mye av den refleksjonsmodenhet de nettopp skulle innhente gjennom studiene. Heller ikke vår rektor skal vel derfor stole for mye på at opposisjonen har godt fundament. Ønsker han også opposisjon fra lærerne? Ville rektor fått med seg studentene i en tverrfaglig gruppe dersom de skulle studere forskyvningen av innhold| mellom begrepene patriot og terrorist de siste 60 år?

Uavhengighetsvisjonen hos Humanistisk fakultet skal kanskje ikke tas på alvor. I alle fall mangler selvforståelsen et annet sted under fakultetets seksjon: NTNUs vektlegging av tverrfaglighet gir vårt fakultet en unik profil blant humaniorafakultetene i Norge. Dette er vrøvl. Alle universitetene ønsker dette like sterkt som NTNU. I Bergen hadde vi i noen år et betydelig spesialprosjekt med tverrvitenskap som uttrykkelig hovedmål. Det interessanteste resultatet var at det, også for samboende forskere med fellesbudsjett, er utrolig innviklet og arbeidskrevende å få til noe som kan kalles tverrfaglighet ut over drømme- og pratestadiet.

En toppstyrt struktur med samfunnstildelte oppgaver under avdøde universitetsdirektør Magne Lerheim bremset riktignok forsøket i Bergen, men ikke mer enn at vi rakk å bli i tvil om tverrfaglighet i noen rimelig tolkning av ordet ville være ønskelig dersom man skulle fått det til, og dersom det var faglig nyskaping man ønsket. Det vanligste resultatet vi skimtet i horisonten var at tverrfagligheten med nødvendighet skaper flerfaglig samling om banaliteter.

Med håp om at NTNU kan få et bedre resultat av tverrfagligheten, kommer her et prosjektforslag: Hvilke langsiktige endringer og bindinger i industri, teknologi, økonomi, forsvar, alliansepolitikk og kultur har den norske energitilgangen under og etter siste krig ledet Norge inn i? NTNU ligger særlig godt til fordi det har teknologer, økonomer, sosiologer, psykologer og historikere som kan arbeide sammen.

Den rikelige energitilgangen startet for alvor med tysk utbygging av norsk vasskraft under siste krig. Noen planer, som gigantanlegget i Osa i Hardanger, ble tverrstoppet av norske patrioter/terrorister. Men de fleste av tyskernes norske kraftprosjekt fortsatte ubrutt gjennom krigsslutt; blant annet i Glomfjord og Årdal, gjerne med samme ledelse, men med økt fart i Einar Gerhardsens statsministertid. På bakrommet satt Haakon Lie.

Lettvinthet

Vi har tradisjon for lettvinthet, slik den har synt seg, for eksempel i visjonene for Realfagbygget i 2000: I presentasjonsskriftet for bygget sa NTNU-administrasjonen ved Vigdis Moe Skarstein at samlingen av fag i bygget skal bidra til at NTNU blir et foregangsuniversitet når det gjelder samspill og samarbeid på tvers av disiplingrensene. Hva NTNUs fagledelse mente, framgikk ikke. Heller ikke framgikk Moe Skarsteins fagbakgrunn for hennes visshet om samboskapets nytte for samspill og samarbeid i forskning.

I samme gate ligger at avdøde NTH-rektor Emil Spjøtvoll i et UNIT-møte med forskningsstatsråd Gudmund Hernes og avdøde stortingskomiteleder Jon Lilletun i 1995 gikk til stormløp mot den nærstående etableringen av NTNU. Den ga ham Kafka-følelser og frysninger på ryggen, sa han fordi den ville skade eller ødelegge den teknologiske spisskompetanse som NTH hadde arbeidet fram gjennom 80 år. Ettersom Spjøtvoll ble NTNUs første rektor, må han raskt ha fått en visjon for hvordan denne skaden skulle unngås.

Gjennom hele strategidokumentet pekes om og om igjen på internasjonalisering som en veg framover for NTNU. Hva menes med det? Norge bygde  opprinnelig universitet i landets hoveddeler; i Oslo for Øst-Norge, Bergen for Vest-, Trondheim for Midt- og Tromsø for Nord-. Avdøde kunnskapsminister Kjell Bondevik oppfattet tydelig Tromsø i 1968 som sluttsteinen på norsk universitetsutbygging. Tanken var at hvert av de 4 universitetene skulle ha styrke nok til å ta vare på, og videreutvikle særpreg fra hver sin region, sikkert ut fra den tanke at Verdens samlede kunnskap blir rikere bare ved at ulikheter blomstrer.

Internasjonaliseringen må ikke forstås slik at denne rikdomskilden tørker ut. Selv om noen kan oppfatte internasjonalisering som problemfritt i matematikk, metallurgi, kjemi og elektronikk, er det i alle fall åpenbart for enhver at den ikke kan gjelde for filosofi, lingvistikk og kulturhistorie, og selvsagt ikke for etnologi, som var Kjell Bondeviks spesialitet.

Internasjonalisering fører i praksis til at engelsk/amerikansk tar over som språk ved NTNU. Man forstår at dette er praktisk når forskere og administratorer i stadig høyere grad kommer fra ulike nasjoner. Publikasjoner skrives nesten bare på engelsk nå, og på mange NTNU-enheter snakkes det vel bare engelsk. Forskningsminister Iselin Nybø støtter denne utviklingen.

Men språk er ikke et nøytralt kommunikasjonsmiddel. Dets sentrale kulturhistoriske funksjon er ikke at det beskriver erkjennelse, men at det skaper erkjennelse. Det er ikke bare husmannsplass, utmark, råk og liastøl som vanskelig eller umulig kan uttrykkes på engelsk. Strevet for et universelt språk bygger på den tankefeil at det finnes et noe som er entydig og fast, og som man derfor når fram til ved å skrape tilstrekkelig lenge og dypt i det erkjente. Man glemmer å tenke over hva som skjer når man har skrapt ferdig.

Også i kjemi og kjernefysikk og biologi krever nyskapingen egne begrep, slik det har vist seg gang etter gang i kunnskapshistorien. Man behøver ikke å gå så langt som til Schopenhauer for å forstå at ny erkjennelse ikke starter med nye observasjoner, men med nye forestillinger. Skal vårt universitet ha observasjoner som fundament for sin forskning, får vi aldri kapasitet til å møte folk av William Harveys dimensjon  (han med blodomløpet). Slike blir avfeid fordi deres kunnskap overskylles av erfaring og annen sunn fornuft.

Vikarierende handlinger

NTNU har gjennom mange ti-år vært i kontinuerlig omorganisering, men uten at resultatene er vurdert. Det skyldes sikkert at rektorater kommer og går, og at det er umåtelig komplisert å finne ut om eventuell gevinst av en omorganisering overstiger innsatsen så mye at omorganiseringen lønte seg. Det mest uoverstigelige problemet er at den gamle strukturen ikke lenger finnes. Nesten like vanskelig er alt som ikke kan måles i kroner, f.eks. trivselen for hver medarbeider: Føler hun omorganiseringene som misnøye med hennes arbeid? Tar omorganiseringen hensyn til innarbeidete nærhetsforhold til kolleger og lokaliteter på hver arbeidsplass? Hvilken verdi har det at livsinnsats ved NTNU kjennes som helhetlig verdi?

Akkurat som administrasjonen uttrykte ved åpningen av Realfagbygget i 2000, er NTNU-tanken fortsatt at samboerskap er det beste grepet for å få til faglig utvikling. Ellers ville man ikke tatt den kolossale kostnaden som nå ruller på med Campusprosjektet. Man drømmer om tverrfaglighet, f.eks. mellom teknologi og medisin eller mellom lingvistikk, psykologi og maktforskning. Men foruten at selve begrepet tverrfaglighet er problematisk, undersøker man ikke erfaringene med samboerskap. At politikere kan ha en slik kongstanke, er forståelig: De kan kanskje oppfatte samboerskapets forskningsnytte  analogt til nytten i felles bruk av gravemaskin og lastebil.

Men forskning er noe annet. NTNU har Norges beste eksperiment hos seg selv, nemlig Vitenskapsmuseet. Der har naturvitenskaper og humaniora sambott siden 1760; mest i hodet på biskop Gunnerus i begynnelsen, men nå i minst 100 år nokså velorganisert. Tverrvitenskapen til Gunnerus bestod i at han undersøkte om anatomien hos fisk og andre skapninger passet i hop med hans gudstro. Langt senere gjorde f.eks.  avdøde miljøminister, ordfører og museumsdirektør Olav Gjærevoll mye for tverrfaglighet, nettopp ved å bedre samboforholdene ved VM.

Hvor mye tverrfaglighet har oppstått? Hva gjorde vi feil når tverrfaglighet ikke oppstod? Hvordan kan NTNU unngå å gjøre VM-feil om igjen? Hvordan skal NTNU gjøre samboerskapet tilstrekkelig for at den tverrfaglighet skal oppstå som strategiskriverne har drømt om, men som VM og andre tverrfaglige prosjekt ikke har fått til? I min tid ved VM har ingen spurt oss til råds. Heller ble vi avvist når vi tilbød råd. Oppstår nyskapende tverrfaglighet kanskje bare i enkelthoder, slik som hos Gunnerus? I så fall skal man ha omsorg for enkelthodenes påhittighet.

Det kan virke som alt det kostbare arbeidet i stat, fylke, kommune og universitet med utvikling av «Campus» er en vikarierende handling: Myndigheter og NTNU ønsker av full kraft at Norge skal bli en fremragende kunnskapsnasjon. Så setter man igjen i gang omfattende handlinger, med et fromt håp om at de skal lede dit, men uten å orke en riktig gjennomtenkning.

Det viktigste resultat hittil ser ut til å være at administrasjoner flytter sammen og vokser ut, gjerne med vellønnede administrasjonsspesialister som ikke har førstelinjeerfaring med forskning. Men ganske snart har de kompetanse til å flytte mellom universitet, forskningsråd, oljeindustri, aviser og konsulentbyråer. Det kan forveksles med tverrfaglighet.

Ikke minst i vår nettkommuniserende tid burde det være en selvfølge at man først tenker etter om et Campus-samboerskap i det minste er nødvendig for faglig fornyelse og rikdom. Hva kunne vi spart dersom nettet hadde overflødiggjort flyttingene? At sammenflytting ikke er tilstrekkelig forstår man, selv om man ikke engang har hørt om Schopenhauer eller Wittgenstein. Man ønsker kanskje først og fremst et tettbygd og storslått universitetsområde med Gløshaugen i sentrum? Det er tull å gjøre slik sammenblanding av byplan og kunnskapsrikdom.

Hernes og Lilletun var blanke i øynene av sammenslåingsiver på møtet i 1995. De var nettopp hjemkommet fra et besøk på MiT (Massachusetts Institute of Technology) og mente at dette var en modell for NTNU ettersom den institusjonen også hadde litt humaniora. De glemte å undersøke om MiT hadde oppnådd noen form for tverrfaglighet eller noe annet som de drømte om for NTNU: Det ser ut til at også MiT nesten bare produserer en-faglige resultat. Om de to besøkte det nærliggende Harvard ved samme Charles-elv, sa de ikke noe om. Det ville kanskje gitt større varsomhet. Hernes ble forresten kjent for sitt utsagn at Norge for all del ikke måtte få et universitet på hvert nes. Det er lenge siden det!

Framover

NTNU må rive seg løs fra den enkle tankerekke at sammenslåing er tilstrekkelig for tverrfaglighet som er tilstrekkelig for blomstring av ny kunnskap. Enkeltforskerens innsatslyst er universitetets grunnressurs. Derfor må arbeid først og fremst legges i å verne de forhold som skaper slik lyst. Hvordan kan innsatsen ved NTNU gjøres til et godt element i livet til hver forsker? Noen annen kapital enn det egne livet har ingen av oss. Forskeren må derfor i det minste bli klar over at hennes arbeidstid ved NTNU verdsettes høyt og at resultatene tas vare på og videreutvikles når hun går fra borde.

Campusprosjektet er ikke noe uoverstigelig hinder for å komme i gang med forbedringsarbeid, bortsett fra at det allerede har kostet uhyggelig mye penger som kunne gitt store resultat om de hadde blitt fordelt til kontorer og laboratorier. Men NTNU må da ledes, mener nok rektor. Ja, og det gjør man ved at man med gedigen forskningsbakgrunn gir visjonær og tydelig verdsetting av ideer og initiativ som kommer fra forskerne. Norge må ha råd til et undringsdrevet NTNU. I lengden er det bare det som lønner seg. Så kan probleminstituttene konsentrere seg om næringslivets og forvaltningens utfordringer.

Noen av oss tenker med vemod på gammelrektoren ved Norges Lærerhøgskole, den visjonære historikeren Edvard Bull den yngre (1914-1986): Skriv historien nedenfra! sa han. Vi bør følge ham ved å skape det nye NTNU innenfra.

Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet.
(Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet)

Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet. Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet

Relaterte artikler

Ytring:

NTNU styres ikke etter omdømmemålinger

«Vi må være innstilt på at vi også i fremtiden vil få nye bestillinger fra verden rundt oss», skriver rektor Gunnar Bovim i en kommentar til ytringen fra Ronny Kjelsberg og Arve Hjelseth.

Ytring:

NTNU, sett fra inn- og utside

«Det er tilsynelatende et stort sprik mellom hvordan NTNU ser ut fra innsiden og fra utsiden», skriver Ronny Kjelsberg og Arve Hjelseth i denne ytringen, hvor de sammenholder NTNUs score i Kantars omdømmeundersøkelse med resultatene fra Nifu-undersøkelsen.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ny rapport: 9 av 10 masterstudenter får relevant jobb

Langt de fleste som tar masterutdanning har etter få år en jobb som krever kompetansen deres. Andelen som ikke hadde trengt master varierer mellom faggruppene. 

Studenters helsedata lå åpent tilgjengelig på NTNU-nett

En tabbe førte til at studenters helsedata lå åpent tilgjengelig på NTNUs intranett i to år før man oppdaget hva som hadde skjedd.

Stort engasjement for nybygget ved Studentersamfundet

Nybyggkomiteen ved Studentersamfundet har fått inn over 1500 forslag fra medlemmer og frivillige på hvordan det nye bygget skal se ut. Torsdag kveld blir tre ferdige forslag avduket på huset.

Ytring:

Campus… men hva så?

«Også vi tapere må avslutte Campus-saken, f.eks. ved å gråte noen tårer over forsømte muligheter», skriver professor emeritus Arne b. Johansen i denne ytringen.