Ytring:

Campus… men hva så?

«Også vi tapere må avslutte Campus-saken, f.eks. ved å gråte noen tårer over forsømte muligheter», skriver professor emeritus Arne b. Johansen i denne ytringen.
Det er på tide å rette blikket framover, mot hva man kan få til på en ny, samlet campus, oppfordrer Arne B. Johansen.
(Foto: Lars Strømmen, NTNU)

Det er på tide å rette blikket framover, mot hva man kan få til på en ny, samlet campus, oppfordrer Arne B. Johansen. Foto: Lars Strømmen, NTNU

Vi må feste blikket sterkere på helhet og mål i NTNU-diskusjonen. Tenk om også ledelsen kom ut på banen: Campus-utbyggingen er vedtatt og ruller videre av egen kraft. Bare kraften og farten kan få en til å tro at man er på rett veg. Derfor er det for seint å ta den ballen. Den ligger i buret hos rektor og blir vel der. Vi andre sliter oss bare ut på å kives om hva bestemmerne skulle gjort før de bestemte. Også vi tapere må avslutte Campus-saken, f.eks. ved å gråte noen tårer over forsømte muligheter, som …hvilken påle i kunnskapshistorien NTNU kunne blitt dersom de kolossale volumene av tanke og penger hadde blitt lagt til forskere som ville bruke livet sitt på kunnskapseventyr de bare kunne finne ved NTNU!

Nå flakser de beste framtidshåpene bort på leting etter nytt, lokkende land. Men uten Campus-planen hadde nok ikke NTNU fått så mye penger.

Men nå om livet etter Campus: Hva kan man få til likevel? Ja, det viktigste er å tenke over hva som var målet og hva som eventuelt burde være målet for NTNU. Da kommer man ikke forbi å tenke etter hva kunnskap er, ettersom jeg regner med at forbedring av kunnskap er målet for Campus. Det ser ut til at både statsråd, forskningsråd, rektor og ntnu-administrasjon har forsømt å problematisere kunnskapsbegrepet. De skulle kanskje tatt en tur med kunnskapsfilosofer før de startet. Etter bare en snarvisitt hos Berkeley, Hume, Kant, Schopenhauer og Wittgenstein ville de blitt klar over at det finnes to sorter kunnskap, og at begge sorter hører med i framtidsdrømmen om et godt samfunn, men likevel kan dyrkes i noen utstrekning i Campus:

Den kunnskapen som er lettest å oppdage, og som derfor også har styrt Campus-prosjektet er den som har observasjoner i dagens situasjon som utgangspunkt: Hva er morbus bowen og hvordan kan man eksperimentere seg fram til en god behandlingsmåte? Hjelp fra evolusjonsbiologi med dna? Hvordan kan man finne nye tilsetninger til stål som gjør det enda mer strekkfast, f.eks. til dristig brubygging? Hjelp fra partikkelfysikk? Når man tror at all kunnskap starter med den geniale observasjon, blir det lettforståelig at samling under samme tak kan tenkes å gi sammensmelting av kunnskapstyper til en enda nyere og bedre kunnskapstype. At dette er motbevist mange ganger, får man se bort fra.

I kunnskapshistorisk perspektiv er ikke kunnskap en slik enhetlig masse: Selv om det finnes mange gode eksempel fra kunnskapshistorien, er stadig William Harveys oppdagelser det som slår best i et bredere fagmiljø: Han var hofflege hos 2 britiske konger (han rakk 2 konger fordi den ene ble halshogd). Dermed får man bort lav sosial status som forklaring på at han ikke fikk gjennomslag for sin oppdagelse av blodomløpet. Men til tross for at menneskene gjennom tusenvis av år (det vet vi arkeologer) hadde sett at blod ble pumpet støtvis ut av avhogde halspulsårer, både i gris, rein, konger og andre mennesker, hadde de ikke forstått at blodet ble pumpet i et kretsløp omkring i menneskekroppen. Hele det medisinske vitenskapssamfunnet gransket sin kunnskap og fant at Harveys publikasjon i 1628 var i strid med den sunne fornuft. De holdt på Aristoteles. Også de skal likevel unnskyldes fordi deres sunne fornuft var tuftet på observasjoner. Det de ikke forstod var at observasjoner er selvbekreftende; altså sirkulære: De selvfølgeligheter som skaper observasjonene er utledet av observasjoner. Det gir selvfølgelighetene en voldsom selvforsterkningskraft.

Etter det min salige mor og far fortalte hadde Harveys kunnskap i alle fall ikke slått helt gjennom hos legevitenskapen omkring forrige århundreskifte ettersom bygdas lege drev årelating. Hans sunne fornuft sa at mange lidelser skyldtes pasientens overskudd på blod. Harveys Excercitatio Anatomica…var nok ikke i hans pensum ved Universitetet i Oslo.

Problemet i norsk kunnskapshusholdning er at den sunne fornuft får lov til å styre. Det tillates fordi den sunne fornuft er lettforståelig: Både forskningsministre og andre ser seg rundt så skarpt de bare kan, og blir overbevist om at det de ser også er sant og fyllestgjørende, og derfor det eneste forskningsverdige. Bare dagdrømmere kan være så korka at de ikke forstår dette, men fabulerer om usette fenomen, tenker de nok. Og dagdrømmere har vi ikke råd til å finansiere over statsbudsjettet.

Men Harvey var nettopp en slik dagdrømmer. Han overlevde bare fordi han ikke var avhengig av forskningsråd eller kollegialitet, men hadde et sugerør til hoffet som lot ham dagdrømme: Han hadde, som mange av oss, forstått at det er forestillingen som skaper observasjonen og dermed virkeligheten, og ikke omvendt. Det samme forstod John Frere i 1797 da han skrev den halvannen sides artikkelen Account of Flint Weapons discovered at Hoxne in Suffolk. Han rapporterte bare det som en arbeider først hadde fortalt ham om merkelige gjenstander han hadde funnet vel 3 meter under overflaten i et leirtak. Funnene var 400 000 år gamle håndøkser, brukt til avliving og behandling av kjøttvilt og fiender. Denne gangen tok det ikke stort mer enn 50 år før det arkeologiske vitenskapssamfunnet sluttet opp.

Men kjære rektor, hva kan gjøres? Kan Dragvoll gjenoppstå som mekka for entusiastisk fritenkning? Et sted der litt høytflyvende mennesker kunne utvide Verden og gjøre den rikere; ikke bare beskrive den? Eller skal ikke et universitet sysle med slikt, men fortsette som en høyere yrkesskole? Har du eventuelt tenkt ut hvordan vi skal skille mellom erfaringsbasert forskning og den forestillingsbaserte? De to er selvsagt ikke bare i envegs kommunikasjon med hverandre, men i innviklet to-vegs.

Så kunne ballen igjen komme i spill, og mange ville nok ha en fot på den. En startrefleksjon kunne være å finne ut hvor de produktive forestillingene hos Harvey og leirarbeideren i Hoxne hadde sitt opphav. Som drivkraft kan vi tenke på hvor utallig mange pasienter som har lidd seg til altfor tidlig pine og død fordi William Harvey først fikk gjennomslag etter mer enn 200 år.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ytring:

Gripsrud svarer Tvedt

Terje Tvedt er ikke beskyldt for verken forskningsjuks eller forskningstyveri, skriver Jostein Gripsrud.

Gripsrud ødelegger den offentlige samtalen

Jostein Gripsrud bør umiddelbart og offisielt trekke sine ugrunnede beskyldninger tilbake, skriver Terje Tvedt.

UiO søker ny direktør:

Utvider søknadsfristen i jakten på «riktig person»

Å finne Gunn-Elin Aa. Bjørneboes etterfølger som Universitetet i Oslos universitetsdirektør tar lenger tid enn forventet.

Student går til sak mot Universitetet i Tromsø etter utestengelse fra studiet

Merknader i politiattesten gjør at studenten i mai i år ble utestengt fra praksisopplæring og klinisk undervisning i sykepleie ved Universitetet i Tromsø.