Challenge NTNU: Den stundesløse

Trenger vi Ludvig Holberg i dag? Ja, bestemt! Holbergs komedier burde ha en sentral plass i akademiets danning, i alle studier.

 Ingen kunne som han belyse akademias mange finurlige og aparte tildragelser. Han evner å gi oss den selvinnsikten vi ofte mangler. Da tenker jeg ikke først og fremst på den type akademisk alkymi som Rasmus Berg bruker til å omskape mor Nille til en høne. Dagens publiseringspress, kombinert med aggressiv markedsføring fra tvilsomme åpne kanaler, kan lokke fram illusjonisten i enhver av oss.

Nei, det er en annen allmenn tildragelse som bekymrer meg. Fra min ringe, men likevel viktige, posisjon som studieprogramleder ser jeg den akademiske verden passere revy i et stadig økende tempo. Min oppgave er å legge til rette for at studiet skal gi studentene det vedtatte læringsutbyttet. Denne oppgaven i seg selv er slett ikke uten ambisjoner. Men så er det denne frenetiske aktiviteten omkring meg, alle de gode forsetter fra våre ledere og tilhørende støtteapparat. Ikke en dag passerer uten innkalling til viktige møter og arrangementer. Det virker som om vi skal overgå hverandre i aktivitet, mobilitet og synlighet.

Men trenger vi å være best på alt? Det beste er det godes verste fiende, erindrer jeg å ha lært en gang. Det er nå den stundesløse dukker opp i mine tanker. Herren med så mange viktige ærender at han ikke får gjort noe som helst. Er det dit vi er på vei?

Skal ikke NTNU være stedet for de dype tanker og de lange linjer? Er ikke det akademias varemerke?

Resultater skapes av kompetanse og møysommelig arbeid, både i forskning og undervisning. Kunnskapsarbeid krever ro til konsentrasjon. Det viktigste må vel da være å skape rom for dette, og anerkjennelse for at slik fordypning står sentralt hos NTNU.

I motsatt fall vil grunnvollen svikte, mens visjonene og støtteapparatet vokser. Nå trøster jeg meg med at komedien om Den stundesløse ender godt, men da på grunn av en klok og omsorgsfull tjenestepike.