… i hangande snøre
Helt fra Stortinget og nedover er det visst avgjort at NTNU får sin Campus. Da er det tankesløseri å grave mer i beslutningene som ledet dit, uansett hva man måtte mene om beslutningenes kvalitet, tenkte jeg. Bare forvirrede arkeologer kan grave etter slikt. Vi må godta overordnede vedtak og heller hjelpe til med å skape et universitet med futt.
For å lette tanken ytterligere og komme inn på et bedre spor gjorde jeg et høyt og langt svev over alt som ikke har med kunnskap å gjøre, derunder først og fremst den utrolig lokkende byplan-tanke å få NTNU samlet i en markert bygningsmasse sentralt i Trondheim. Så vakkert det ville bli med Campus midt i lærdomsbyen Trondheim!
Det hadde ellers vært interessant med et tilbakeblikk nettopp her fordi det ikke er lenge siden man ønsket å legge slike lærdomsinstitusjoner til landlige omgivelser. Denne tanken lå bak da NTH ble lagt på Gløshaugen, som lå godt utenfor byen for vel hundre år siden. Haakon 7. ga startskudd for Norges teknologihovedstad 15. september 1910. For forbausende kort tid siden gjorde samme tanke at man sikret seg Dragvoll-området og laget en omfattende plan for universitetet der. I begge tilfelle har man nok tenkt at den landlige ro skulle få tankene til å blomstre.
Men for riktig lenge siden blomstret tankene best midt i byene, nær katedralene. Slik tenkte man også i Trondheim, og nå er NTNU nesten tilbake der. Trondheimsteknologene beholdt forresten sin nærhet til katedralen svært lenge: De flyttet til Gløshaugen fra det som i dag er byens rådhus, øverst i Munkegata. Man ser i alle fall katedralen fra Campus.
Nå 8, oktober kom regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019. Det gjør at en bakoverrettet kommentar til Campussaken likevel får slippe gjennom nåløyet mitt: I Adresseavisen er rektor misfornøyd fordi det bare er foreslått 14 millioner til planlegging av Campus, mens vi burde fått 100 millioner fordi Campus må planlegges godt for at NTNU skal være i stand til å utdanne teknologer som forstår samfunnet (som) teknologien skal brukes i, og utdanne humanister og samfunnsvitere med større teknologiforståelse enn tidligere…. Det handler jo om å bygge kunnskapsnasjonen Norge…
Jeg trodde rektor hadde forlatt tanken om samboendets undergjørende virkning på tverrfaglighet, eller i alle fall moderert den. Men på’an igjen: Utholdenheten hans får nok næring fra høyere hold også, og er desto mindre gjennomtenkt: Det er nokså sikkert at stortingspolitikere og statsråder neppe har konkret innsikt i hvordan et godt forskningsmiljø skal innrettes. Har de visst det noen gang, har et langt politikerliv for lengst kaste ullteppe over minnet.
Nødvendigvis blir beslutninger derfor mer basert på innsiktsmangel desto høyere opp man kommer, og desto større avstand man har til det praktiske livet. For det er et sentralt problem i et påstått demokratisk samfunn at man blir kvalifisert for sentrale politiske verv ved å fjerne seg fra vanlige folks virkelighet. Prinsippbeslutninger bør derfor kalles håpsbeslutninger: De består i en allmenn følelse av at beslutningen kan føre mye godt med seg, derunder f.eks. god forskning. –Det er håp i snøret, og så slenger man det ut.
Her nede får vi tro at rektor ikke har administrert så lenge at han har glemt hva som er forskerens ønsketilværelse. Jeg lurer f.eks. på hvordan han hadde tenkt å bruke de manglende 86 millionene. De kan i alle fall tjene som forklaring på manglende avkastning Campus.
… å bo sammen
Erfaringen sier at samboerskap ikke er tilstrekkelig for at det vidunderlige skal skje. Nokså sikkert er det ikke engang nødvendig. Man behøver ikke blikke langt tilbake eller langt ut til siden for å få denne historiske lærdommen: NTNU har i sin midte en av Verdens eldste kunnskapskilder om samboskapets nytte, nemlig Vitenskapsmuseet. Med litt liberal historieforståelse har man der strevd siden 1760 med å få til samarbeid mellom samboende kunnskapsområder, men har lykkes dårlig.
Biskop Gunnerus hadde med seg opplysningstidens liberale og åpne kunnskapssyn da han kom til Trondheim i 1758. Inspirasjonen hadde han fra studiene i Halle og Jena, og sitt politiske håp om universitet i Kristiansand fra den 19 år yngre og brutalt avrettede Struensee. Kunnskapssynet fikk han drabelig styrket i livslangt vennskap med den 11 år eldre Linné. Deres livlige brevveksling er publisert.
De to delte opplysningstidens syn at skaperverket var fullkomment, og at man derfor fikk den riktigste kunnskap ved å studere det. Gunnerus sier uttrykkelig i et av brevene til Linné at inngående naturstudium er den beste beskyttelse mot irreligiøsitet. Man blir altså nødvendigvis religiøs ved å studere virkeligheten. Forskningsprogrammene hadde Vårherre gitt menneskene i Bibelen.
Som god opplysningsobjektivist kastet Gunnerus seg derfor ut i alle de kunnskapsgreiner han rakk over, fra mineralogi via botanikk til zoologi. Det var rett og slett utenkelig at man kunne møte noe som stred mot Bibelen, uansett hvor godt mikroskop man hadde. Han engasjerte også presteskapet i stiftet til å levere biskopen observasjoner. Men de fleste var intellektuelt utafor, og bidragene ble tilsvarende. For Gunnerus var naturen den mest strålende kirke. Vanlig kirkebiskop fikk han derfor lite tid til å være, i alle fall dersom man skal gi en rimelig tolkning av hans få og knappe visitasberetninger. Så sørgelig at Gunnerus bare ble 55 år gammel!
Gunnerus dissekerte mange dyr og undret seg over likheten mellom f.eks. fiskens finner og pattedyrenes ekstremiteter. Han konstaterte at selv den minste organisme var hensiktsmessig formet etter vilkårene i den natur den levde i. Alt 100 år før Darwin var Gunnerus derfor på nippet til å si at evolusjonen var limet mellom artene. Han kalte den bare Vårherre. Darwin kjente kanskje sin Gunnerus, men uten å fortelle det?
Nå venter vi på alternativ til Darwin fra NTNU: Kan det finnes godt utviklingsbare alternativ til evolusjonsteoriene? Hvorfor er ikke livet blitt et mislykket prosjekt? Eller er det kanskje mislykket? Noe for Vitenskapsmuseet eller noen samboerne utenfra? Vi har f.eks. en utmerket arkeologi, som i alle fall har den best mulige oversikt over menneskets gjøren de siste 10 000 år. Som Gunnerus må vi starte med en hovedtanke, og så se oss rundt i den Verden som oppstår i denne tankens lys. Er ikke dette noe for Campus, så vet ikke jeg. Starter man i stedet vitenskapelig samarbeid med administrative tiltak, har man ikke forstått hva god forskning krever.
Man kan leke med det paradoks at Darwin, som var presteutdannet, erstattet Vår Herre med evolusjonen, og at Gunnerus, som ikke var presteutdannet, gjorde det motsatte. Gunnerus så ingen grenser mellom kunnskapens deler, men hadde tverrfagligheten i hodet. Etter hans tid har Vitenskapsmuseet blitt større, og er for lengst lagt inn i NTNU. Grenser mellom fag har oppstått og blitt skarpere helt av seg selv, til tross for kort veg gjennom dører, over korridorer, ved bord i felleskantine, og til tross for gode forsøk på å sprenge dører. Jeg har hatt gode vilkår for studier fordi jeg har ledet Vitenskapsmuseet i noen år. Jeg har også annen erfaring fra et langt forskerliv, til dels under ideelle forhold. Verdien av samboerskap har vært et kjært tema hele tiden.
… og i kantinene
Her hadde jeg tenkt å fortelle om kantineprosjektet mitt, men har plass bare til få linjer: Jeg har gjort feltstudier i noen av NTNUs storkantiner fordi jeg tenkte at nettopp i slike uformelle omgivelser måtte man kunne iaktta hvordan samarbeid mellom fag blomstret opp. Folk med ulik fagbakgrunn slentret seg kanskje sammen i køer og rundt lunsjbord. Denne tanken skyldes den motsatte erfaring at man i alle fall ikke får til samarbeid ved å beordre eller administrere folk til det, eller ved å lokke det fram gjennom seminarer og kollokvier. Folk må få streife omkring blant mange ulike fagfeller og finne tverrfaglige muligheter av seg selv.
Men i køene så jeg folk gå klikkvis mot kassene og deretter sette seg klikkvis ved bordene. Neste dag kjente jeg igjen de samme klikkene, så langt min gjenkjenningskapasitet rakk. Dette liknet til forveksling på normalvitenskapelig kaffekos. Både på Gløshaugen, Universitetssykehuset og Kalvskinnet var bildet det samme. På sykehuset gjorde jeg litt ekstra gransking fordi de hvite uniformene kunne lede til falsk gjenkjennelse.
Min undersøkelse holder vel ikke sosialvitenskapelige mål, men kanskje arkeologiske. Der kan jeg en god del, og har bevart uroen: Når skal det vidunderlige skje? Er det f.eks. ikke i kantinene man kan vente tidlige tegn? Men hvor skal de vise seg? Er det kanskje for tidlig? Jeg er i alle fall fortsatt helt sikker på at også på Campus oppstår eventuell tverrfaglighet bare etter steinhardt omsorgsarbeid.
… noe haster mest
Så lander jeg pladask også fra dette svevet og setter utfor neste hopp: Hvilke grep bør NTNU gjøre først? Det nødvendigste er å innse at enkeltforskeren ikke er en produksjonsfaktor, men forskningens hovedressurs. Derfor må hennes situasjon stå i sentrum for hele virksomheten, og derfor må den nødvendigste innsatsen være å gi henne de beste vilkår for tenkning og eksperimentering. Dersom det ønskes kan NTNU nok få råd fra sine mange garvede forskere om slik miljøbygging. Omsorgsbehovet for den enkelte følger av at det er tanken som får nye virkeligheter til å oppstå. Deretter kan disse virkelighetene studeres empirisk. Derved får Verden nye fasetter og blir stadig rikere, slik den har blitt gjennom noen hundretusen år. Nå inneholder den utrolig mye mer enn den gjorde for bare 1000 år siden. Intellektuell revolusjon må starte innenfra, slik den gjorde hos Gunnerus og Linné. Skal ikke NTNU delta?
Bare ved slik virkelighetsskaping blir universitetet mere enn en nøyaktig virkelighetsbeskriver og en høyere yrkesskole. Enkeltforskeren må få ro til å fylle hodet sitt med både bred og dyp kunnskap. Det er i slike hoder tverrfagligheten har de beste vekstvilkår ved at den blir til personlig glede og prestisje. Den gode forskning er den oppdagerglede som enkeltforskeren må få lov til å ha hos seg inntil hun velger å smelle den av.
De banebrytende tanker oppstår i stille alenestunder med hodet i hendene. Pokkingen på kunnskapsfellesskap i ulike framtoninger som internasjonalisering og homogenisering bygger på den misforståelse at det dypest sett bare finnes én type kunnskap som alle skal studere og streve mot. Dette er objektivisme i enkleste form, og den får ikke virkeligheten til å blomstre. For virkeligheten kan få uendelig mange framtoninger, og det er forskeren som skal få dem til å lyse opp og bli våre. Derfor må heller ikke administrasjonen få lov til å ta styring med forskningsressursene, men tilbakeføres til å bli forskerens tjener.
Omorganisering av arbeidsplassen er i full gang, med krav om at man skal nøye seg med å koble PC-en til nettet når man finner en ledig bordplate med kontakt. Litteraturen og kildene finnes på nettet, tenkes det. De forskere som inntil videre har eget arbeidsrom har forresten mistet papirkurven. Den er nydesignet og flyttet ut til korridor, korridormøte eller utgangsdør. Flott design, men rasjonalisering for hvem? En eller annen administrativ enhet har sikkert fått blomst i knapphullet eller skulderklapp for påhittet.
Likevel kan vi vel ha som håpsprosjekt at veien ikke må bli målet?
Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.
Les flere ytringer her.
