What's in a name? Blant prosenter og dofessorer

«Hva er det med navn? Vil «dosent» noen gang i vår bransje lukte likestilt med «professor»? Jeg tror jeg vet svaret, og er heller ikke alene om det» skriver Dag Waaler i denne ytringen.
Dag Waaler
(Foto: Kai T. Dragland, NTNU)

Dag Waaler Foto: Kai T. Dragland, NTNU

«What's in a name? That which we call a rose by any other name would smell as sweet.» William Shakespeare, Romeo og Julie, 2.akt, scene 2.

Sluttrapporter fra to utvalg som har sett på stillingsstrukturer og karriereveier i UH-sektoren har vært ute på høring nå i høst. I april kom det NTNU-interne Munkeby-utvalgets rapport «Dosentløpet som karrierevei», og i mai kom det KD-oppnevnte Underdal-utvalget med sin «Stillingsstruktur ved universiteter og høgskoler».

Jeg leser begge som forsøk på å løse en floke som kan sees som en lang etterdønning av felles lov for universiteter og høgskoler («UH-loven»), opprinnelig fra 1995, og kraftig forsterket gjennom Kvalitetsreformen i 2003 med tilhørende vesentlig revisjon av loven til «UH-loven av 2005».

Floken er altså hvordan stillingsstrukturene skal samordnes når de tidligere universitetenes og høgskolenes oppgavefordelinger og særtrekk etter hvert flyter over i hverandre; i navnet enten ved omgjøringer av høgskoler til universiteter og/eller fusjoner mellom slike, og i gavnet ved at tydelige skillelinjer mellom vitenskapsfeltet og praksisfeltet viskes ut. Det siste skyldes ikke minst eksterne forventinger, krav og rammer: fra eierne (stat og departement), EU, og fra nærings- og arbeidslivet.

Munkeby-utvalgets mandat var å «foreslå en tydelig politikk og mål for bruk av dosentlinjen» ved NTNU. Som egen premiss legger utvalget til grunn at for å lykkes i å etablere dosentlinjen som en ettertraktet karrierevei må en likeverdighet etableres. Rapporten tar dermed opp og diskuterer viktige utfordringer for hvordan «dosentlinjen», eller «profesjonsstigen»: universitetslektor-førstelektor-dosent, kan gjøres likeverdig med de de to andre stigene, inkl. lønn, status, og UH-interne karrieremuligheter. For ordens skyld, de to andre stigene er hhv. «disiplinstigen» med vekt på forskning, og «kunststigen» med vekt på kunstnerisk virksomhet, og som begge har professor som høyeste akademiske nivå.

Hva er et navn?

Det var her innledningssitatet fra Romeo og Julie rant meg i hu. For hva er det med navn? Vil «dosent» noen gang i vår bransje lukte likestilt med «professor»? Jeg tror jeg vet svaret, og er heller ikke alene om det. Begge utvalgene antyder det samme. Og selv om det ikke skulle stå nedskrevet noe sted så vil det finnes inne i hodene våre i uoverskuelig tid. I beste fall vil det ta mange generasjoner å endre.

Derfor bet jeg meg merke i et annet mulig scenario som Munkeby-utvalget tar opp, knyttet nettopp til usikkerheten om «hvorvidt dosentløpet i opprykksforskriften vil bestå». Her prøver de å foregripe Underdal-utvalget, som altså leverte sin innstilling etter Munkeby, og tenker seg en mulighet for å kassere dosenten og å la alle tre stigene ende på professornivå.

Jeg synes dette er spennende tanke, skjønt jeg har en vesentlig innvending. Utvalget foreslår nemlig at man i så fall bør utstyre alle stigene med egne PhD-utdanninger. Ideen er utløst av deres observasjon av «at det er kommet en egen PhD for kunstnerisk utviklingsarbeid», og de foreslår derfor et «en løsning på likeverdighetsproblematikken på sikt vil være å innføre en profesjons-PhD for dosentløpet». Dette vil etter min mening være med å føre oss på uønskede veier.

Alt skal ikke vitenskapeliggjøres!

For det første underkjenner dette at kunstnerisk virksomhet, som beskrevet i nåværende stillings- og opprykksbeskrivelser, har et annet (men likeverdig!) kunnskapsgrunnlag enn vitenskapelig metode. Kunstnerisk virksomhet kan aldri evidensbaseres. I hvert fall håper jeg ikke det skjer, for da er det etter min mening ikke lenger «kunstnerisk virksomhet». Derfor må PhDer innen kunstnerisk utviklingsarbeid aldri bli hovedveien til å bli professor innen denne typen virksomhet, men gjerne et supplement.

For det andre vil utvalgets forslag om å etablere PhDer i profesjonskunnskap og pedagogisk utviklingsarbeid, for slik å kvalifisere dagens førstelektorer til å bli professorer, tvinge all profesjonskunnskap inn i vitenskapsrammen. Jeg har absolutt ikke noe imot at vitenskapelige metoder og fagfellevurdert publisering brukes i profesjonssammenheng, men det må gjerne bli et supplement.

Profesjoner har nemlig også andre kunnskapsgrunnlag, og som ikke alltid kan vitenskapeliggjøres i et tellekantsystem. U-en i FoU er dessuten ikke ensbetydende med pedagogisk utviklingsarbeid. Det kan også f.eks. være utviklingsprosjekter der faglig ansatte i UH-sektoren samarbeider med helseforetak, kommuner, eller små og mellomstore bedrifter. Slikt er ofte vanskelig å publisere, gjerne fordi virksomheten ikke ønsker det, eller at arbeidet ikke er av en slik karakter at det kan publiseres. Kreativitet, utprøving, innovasjon, utvikling av nye produkter, arbeidsmåter og prosesser som introduseres i markedet kan sjelden det. Deltagelse i slik virksomhet gir allikevel UH-ansatte som deltar uvurderlig og relevant profesjonserfaring som hun eller han tar med seg tilbake til utdanningen. Dette vet jeg av egen erfaring har vært en viktig komponent i landets mange ingeniørutdanninger, og vi må sørge for slik profesjonserfaring ikke slås ut med PhaDe-vannet. Og misforstå meg rett, slik virksomhet er ingen erstatning for det vitenskapelige, men et tillegg. For å sitere dosent Bjørn Smestad ved OsloMet i en artikkel i Khrono i 2013: «Et prosjekt kan være både forskning og utviklingsarbeid samtidig. Eller det kan være ren forskning. Eller rent utviklingsarbeid. Eller ingen av delene.»

På samme måte som de ansattes forskning i disiplinstigen skal sørge for å kvalitetssikre disiplinutdanningene, og de ansattes kunstneriske virksomhet skal gjøre det samme for kunstutdanningene, må dette også gjelde innen profesjonsutdanningene. I denne sammenhengen er det dessuten viktig å se til hva praksisfeltene selv etterspør av kompetanse hos nyutdannede kandidater. I motsetning til hva man kanskje får inntrykk av når man ser det fra innsiden av UH-sektoren, så er det ifølge Forskningsrådets Indikatorrapport norsk næringsliv som er den største FoU-utførende sektoren i Norge. I 2016 brukte næringslivet omlag 29,5 milliarder kroner på egenutført FoU. Og selv om jeg ikke har funnet noe dokumentasjon på andelene av hhv. F og U, så er det utvilsomt mye U.

Take home

Vi sliter altså med å finne en rasjonell modell og taksonomi for den faglige/vitenskapelige stillingsstrukturen i UH-sektoren. Både Munkeby- og Underdal-utvalget mer enn antyder at dosentstillingen bør fases ut, noe jeg støtter, skjønt de kommer litt ulikt ut i sine anbefalinger.

Med utgangspunkt i dette mener jeg Munkeby-utvalgets «ekstraforslag» er noe som bør utredes videre, og gjerne på nasjonalt nivå. For når alt kommer til alt er det først når man legger til i hvilket fag/disiplin/profesjon/musikkinstrument man er professor i at tittelen er fullt ut meningsfull.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

37 ansatte ved Oslomet sier de har blitt utsatt for seksuell trakassering

37 ansatte ved Oslomet har blitt utsatt for seksuell trakassering ved OsloMet de siste tolv månedene, går det fram av universitetets medarbeiderundersøkelse.

NTNUs jentesatsning inspirerer andre nordiske universiteter

Universitetene Chalmers og Aalto har begge kopiert NTNUs satsninger for å lokke flere jenter til teknologifag. – Jeg ble veldig inspirert av Jenteprosjektet Ada, sier finske Marja Niemi.

GDPR og forskning:

- Dette er en forskningsvennlig reform

Norsk senter for forskningsdata omtaler GDPR som en forskningsvennlig reform, selv om den fører med seg noen strengere krav til norske forskere.

Nybø mener det er opp til universitetene å vurdere om det skal være lærerutdanning i distriktene

Under onsdagens muntlige spørretime i Stortinget ble statsråd Iselin Nybø konfrontert med den ventede lærermangelen i norsk skole.