Ytring:

Åpen tilgang: En nødvendighet

- Først, la oss se for oss at når E6 mellom Rosten og Klett etter hvert blir ferdig, gis selskapet AS Trønderbom evigvarende rettigheter til å innkreve bomavgifter til inntekt for seg selv og sine aksjonærer. Scenariet er helt utenkelig. Men det er slik vitenskaplige tidsskrift opererer, skriver Alex Hansen i dette innlegget.
- Vi er vitne til en langsom eksplosjon her i Kina, sier Alex Hansen.
(Foto: Tore Oksholen)

- Vi er vitne til en langsom eksplosjon her i Kina, sier Alex Hansen. Foto: Tore Oksholen

La oss ta for oss to scenarier.  Først, la oss se for oss at når E6 mellom Rosten og Klett etter hvert blir ferdig, gis selskapet AS Trønderbom evigvarende rettigheter til å innkreve bomavgifter til inntekt for seg selv og sine aksjonærer.  I det andre scenariet ser vi Professor Hansen sende inn sitt seneste arbeid til et Elsevier-tidsskrift som får evigvarende rettigheter til å innkreve abonnementsavgifter på det til inntekt for seg selv og sine aksjonærer.  Det første scenariet er helt utenkelig.  Jeg ser for meg avisoverskriftene det ville ha skapt.  Det andre scenariet er en beskrivelse av dagens situasjon innen vitenskapelig publisering.  

LES OGSÅ: Edvard Moser mener Plan S vil få fatale konsekvenser

LES OGSÅ: Åpen strid om plan for åpen publisering

Teknologisk revolusjon

Det er den teknologiske revolusjonen innen publisering vi er inne i som har gjort scenario nummer to til normalsituasjonen.  Før da vitenskapelige tidsskrifter ble trykket som hefter og ble distribuert til bibliotekene var det ingen grunn til å rynke på nesen.  Trengte man en artikkel, tok man med seg heftet til kopimaskinen.  At vitenskapelig publisering etter abonnementsmodellen har vært enormt lukrativt – Elsevier har en profittmargin på hele 36 % - fikk så være. Nå er det annerledes.  Nå henter man artiklene fra tidsskriftenes vevssider.  Bibliotekene må abonnere for at forskerne skal kunne ha adgang til litteraturen.  Alternativt, hvis biblioteket ikke har abonnement, må man typisk bla opp 30 dollar for å adgang til en gitt artikkel.

Man kan akseptere tingenes tilstand.  Mer fruktbart er det imidlertid å innse at abonnementsmodellen som er laget for artikler distribuert på papir, overhode ikke passer til den nye publiseringsteknologien og derfor må erstattes av noe annet.  Dette «annet» er åpen publisering – open access: I stedet for at forlagene får rett til å kreve evigvarende bomavgifter for forskningsresultatene, kjøper forfatterne publiseringstjenestene fra forlaget.  Til gjengjeld blir arbeidet distribuert fritt og forfatterne beholder alle rettigheter.  Hvorfor kunne ikke forlagene gjøre dette gratis – hvorfor skal det koste noe?  Som ellers i samfunnet må forlagene ha noe å leve av.  De har for eksempel ansatte som trenger lønn.  Lønner åpen tilgangspublisering seg for forskningsinstitusjonene som betaler?  Publiseringsutgiftene per artikkel i tidsskrift med full åpen tilgang ligger i gjennomsnitt på 2000 dollar, men utgiftene per artikkel i abonnementstidsskrift ligger i gjennomsnitt på 5000 dollar. 

Og åpen tilgang gir virkelig åpen tilgang.  Det ser man lett hos Springer-tidsskriftene. De publiserer hvor mange ganger hver artikkel lastes ned.  De som publiseres under åpen-tilgang-lisens er alltid lastet ned betydelig flere ganger enn de som er gjemt bak abonnementsmuren.  

Myter og motstand  

Så, hvorfor er det motstand mot åpen publisering? Hvorfor foretrekker mange forskere ennå å akseptere tingenes tilstand fremfor å tilpasse den økonomiske modellen til teknologien?  Jeg tror at en av hovedgrunnene til motstanden er den samme mekanismen som man ser i forbindelse med NRK-lisensen.  Man irriterer seg over den fordi det er en synlig utgift.  Hadde den derimot kommet over skatteseddelen, ville ingen ha brydd seg.

Dette leder til ett av paradeargumentene mot åpen tilgang: Hva med de som ikke har midler til å betale for publiseringstjenestene?   Kristian Gundersen presenterte dette argumentet i Aftenposten 3. september i år under tittelen «Åpen publisering innskrenker ytringsfriheten til forskere som ikke har råd til å betale for publisering.» Under årsmøtet til European Physical Society for et par år siden tok en britisk forsker dette argumentet enda et steg videre da hun hevdet at åpen tilgangspublisering er kvinnefiendtlig siden menn i gjennomsnitt har mer forskningsmidler enn kvinner.  Realiteten er følgende: Seriøse åpen-tilgangsforlag setter av fond for de som ikke har midler til å betale.  Frontiers – ett av de nye åpen-tilgangsforlagene – har lagt frem statistikken rundt dette.  Henry Makram, professor i nevrovitenskap ved EPFL i Sveits og grunnlegger/sjefsredaktør for Frontiers uttaler at blant de rundt 100 000 artiklene de har publisert siden 2008, har ingen artikkel blitt avvist på grunn av manglende betaling.  Den typiske forsker som får betalingen ettergitt er postdoc uten egne forskningsmidler.  Det landet som får flest ettergivelser er Tyskland.  Gundersens argument bygger på en myte. 

Vi ser imidlertid konturene av en ny finansieringsmodell for åpen tilgangspublisering.  Østerrike har som nasjon inngått en avtale med forlaget Frontiers om sentral betaling av publisering.  Dette betyr at alle forskere som har adresse i Østerrike får publikasjonsutgiftene betalt sentralt.  Den enkelte forsker ser ikke lenger regningen. 

Fagfellevurdering og røvertidsskrifter         

Når teknologien endrer seg radikalt eller ny teknologi dukker opp, dukker også nye forretningsmuligheter opp. Disse blir alltid raskt snappet opp.  I kjølvannet av den teknologiske revolusjonen innen vitenskapelig publisering ser man akkurat dette: Mange nye forlag har dukket opp.  Noen er seriøse, mange er det absolutt ikke.  Denne siste gruppen står for røvertidsskriftene. Selvfølgelig bygger alle de nye forlagene på åpen tilgang, forretningsmodellen som er tilpasset den nye teknologien.  Jeg deltok for noen år siden på et redaksjonsmøte i et abonnementsbasert tidsskrift.  Sjefsredaktøren gikk til frontalangrep på åpen tilgangspublisering.  Han tordnet at markedsmekanismene ikke vil fungere for åpen tilgang for man kan ikke velge å abonnere eller ikke!  Det er faktisk ikke mulig å være mer på jordet. Selvsagt vil markedsmekanismene fungere.  Den enkelte forsker velger hvor vedkommende vil sende sitt arbeid.  Røvertidsskriftene vil ikke overleve, de vil etter hvert sulte i hjel for det vil spre seg hvilke forlag som er ok og hvilke som er det ikke. Når det gjelder tidsskriftet med den tordnende redaktøren, har pipen nå fått en annen lyd: Den nye sjefsredaktøren uttalte på redaksjonsmøtet nå i september at det kun er et tidsspørsmål før de må gå over til åpen tilgang.        

Det er røvertidsskriftene som er opphavet til den mytiske koblingen mellom kvalitet og publiseringsmodell.  Seriøse forlag, gamle som nye, vet at fagfellevurderingen må holdes på et høyt nivå hvis man skal overleve.  Får man rykte på seg som røvertidsskrift er nemlig løpet kjørt. (Dette har medført at seriøse nye åpen-tilgangsforlag har fått kampanjer mot seg av det virkelig skitne slaget.)

Plan S, Nature og skriften på veggen                    

Science Europe, sammenslutningen av forskningsråd i Europa, har fulgt EUs eksempel og forlanger at alt som publiseres bekostet av deres medlemmer skal publiseres under åpen tilgang fra 2020.  Dette er Plan S.  Motstanderne av Plan S hevder at vi får en uholdbar situasjon når europeiske forskere ikke lenger kan publisere i abonnementsbaserte tidsskrift mens resten av verden kan.  Det motstanderne overser er at Europa har tyngde nok til at tidsskriftene tvinges til å endre forretningsmodell. Man ser tydelige tegn på dette er i ferd med å skje. Dette er en prosess som har startet lenge før Plan S ble til – noe som forteller oss at nødvendigheten av endring har vært soleklar for forlagene lenge.  Her er et par eksempler: Physical Review Letters har over flere tiår vært det mest prestisjefylte tidsskriftet i fysikk.  I 2011 startet Physical Review, åpen tilgangstidsskriftet Physical Review X.   Per i dag har PRL en impact factor – hvor mange ganger  artikler i gjennomsnitt er sitert over et gitt tidsrom – på litt over 8.  PRX har en impact factor på litt over 14. På grunn av dette er PRX langsomt i ferd med å overta ledertrøyen innen fysikk.  Jeg tror at PRL etter hvert kommer til å forsvinne til fordel for PRX. 

Ser man på Nature, har dette tidsskriftet fått en lillesøster ved navn Nature Communications som er fullt ut åpen tilgangsbasert. Nature’s impact factor er på rundt 40 mens Nature Communcations havner på rundt 12.  Hvor kommer denne forskjellen fra?  Både Nature og Nature Communications gjør en redaksjonell utvelgelse av hva som sendes til fagfellevurdering.  Nature bruker salgbarhet – «sexyness» - som et viktig kriterium for utvelgelse.  Fagfellene, derimot – bruker nøyaktig samme kriterier når de vurderer for det ene eller det andre tidsskriftet.  Det er ingen fagfelle som ville si til seg selv at «jeg vurderer nå etter en lavere vitenskapelig standard fordi tidsskriftet har en lavere rang.»  Tilbake til saken: Den dagen Nature må gå over til full åpen tilgang, står Nature Communications parat.  En bitte liten navneendring er alt som skal til.

Det finnes en debatt om Nature og Science faktisk skader vitenskapen.  Siden Nature og Science er trukket inn i debatten om åpen tilgang, avslutter jeg med å la Nobelprisvinneren i medisin i 2013, Randy Schekman, få ordet mens jeg selv trer til side.  Ordene er hentet fra hans kommentar «How journals like Nature, Cell and Science are damaging science» som stod på trykk i The Guardian, 9. desember, 2013 (publisert med åpen tilgang):           

«…There is a better way, through the new breed of open-access journals that are free for anybody to read, and have no expensive subscriptions to promote. Born on the web, they can accept all papers that meet quality standards, with no artificial caps. Many are edited by working scientists, who can assess the worth of papers without regard for citations. As I know from my editorship of eLife, an open access journal funded by the Wellcome Trust, the Howard Hughes Medical Institute and the Max Planck Society, they are publishing world-class science every week.

Funders and universities, too, have a role to play. They must tell the committees that decide on grants and positions not to judge papers by where they are published. It is the quality of the science, not the journal's brand, that matters. Most importantly of all, we scientists need to take action. Like many successful researchers, I have published in the big brands, including the papers that won me the Nobel prize for medicine, which I will be honoured to collect tomorrow. But no longer. I have now committed my lab to avoiding luxury journals, and I encourage others to do likewise.»

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

37 ansatte ved Oslomet sier de har blitt utsatt for seksuell trakassering

37 ansatte ved Oslomet har blitt utsatt for seksuell trakassering ved OsloMet de siste tolv månedene, går det fram av universitetets medarbeiderundersøkelse.

NTNUs jentesatsning inspirerer andre nordiske universiteter

Universitetene Chalmers og Aalto har begge kopiert NTNUs satsninger for å lokke flere jenter til teknologifag. – Jeg ble veldig inspirert av Jenteprosjektet Ada, sier finske Marja Niemi.

GDPR og forskning:

- Dette er en forskningsvennlig reform

Norsk senter for forskningsdata omtaler GDPR som en forskningsvennlig reform, selv om den fører med seg noen strengere krav til norske forskere.

Nybø mener det er opp til universitetene å vurdere om det skal være lærerutdanning i distriktene

Under onsdagens muntlige spørretime i Stortinget ble statsråd Iselin Nybø konfrontert med den ventede lærermangelen i norsk skole.