Plan S – en hensynsløs politikk

Det var på tide at det også i Universitetsavisa ble debatt om den såkalte Plan S. Den innebærer kort sagt at Forskningsrådet og EU krever at forskere som mottar støtte, fra 1.1 2020 bare skal publisere i åpen tilgang-tidsskrift. Altså, om et drøyt år innføres det i praksis et forbud mot å publisere i de aller fleste anerkjente tidsskrift. Publisering må som regel betales av forfatterne. I tillegg vil vi antakelig ikke lenger ha tilgang til å lese artikler i andre tidsskrift enn de som praktiserer åpen tilgang. Vi risikerer altså om et snaut år å være omgitt av betalingsmurer på alle kanter. Hvem har forberedt seg på dette?

En lite gjennomtenkt plan

Evard Moser karakteriserer i Universitetsavisa 2.11 Plan S som fatal og som destruktiv. En årsak til det er at tunge forskningsnasjoner som USA, Tyskland og Kina står utenfor. Det skaper samarbeids- og rekrutteringsproblemer. Hvem vil samarbeide med forskere i land der det er forbudt å publisere i de viktigste karrierefremmende tidsskriftene? Mange fagområder mangler tilstrekkelig mange tilstrekkelig gode åpen tilgang-tidsskrift til å ha fornuftige publiseringskanaler. Forskningsrådets direktør sier at de jobber med å løse slike problemer, men hvem tror det er mulig å få til gode løsninger på så kort tid? Fysikkprofessor Alex Hansen skriver i Universitetsavisa 31.10 at det nok vil være noen overgangsproblemer: «Men når markedsmekanismene har fått lov til å virke en stund vil dette gå seg til. Problemet med røvertidsskrifter vil forsvinne, og det blir ikke vanskeligere å skille mellom god og mindre god kvalitet på åpne tidsskrifter».

Grunnlaget for denne optimismen er ikke overbevisende. Likevel virker det som om det er mange, slik som Hansen, som er villige til å ofre karrieremulighetene for en hel generasjon av unge forskere på sine ideologiske altre. Eller, kanskje de ikke har forstått hva de foreslår? Det bør ikke unge forskere og resten av akademia finne seg i. Plan S og ideen om åpen tilgang-publisering er dårlig utredet. Det er for å si det mildt urovekkende, gitt at dette forsøket på å revolusjonere det vitenskapelige publikasjonssystemet er det mest radikale politiske inngrepet i forskning på veldig lenge.

Det er utvilsomt problemer med dagens publiseringssystem som tidsskriftforlagene utnytter for å skaffe seg urimelig profitt. Slik sett er det behov for endring. Det er imidlertid ikke opplagt hva som bør endres, hva som finnes av gode alternativer, og hvor raskt endringer bør skje. En omstilling av et system som håndterer omkring 3 millioner artikler årlig, burde kreve mer ettertanke enn det Plan S representerer. For er det så sikkert at åpen tilgang uten videre er en god løsning?

Dersom en bytter ut abonnementsbasert finansiering av vitenskapelige tidsskrift med et system med avgift for å få en artikkel publisert, endrer det insentivstrukturen for tidsskriftforlagene radikalt. Når inntektene kommer fra abonnement, er det viktig å sørge for at tidsskriftet er attraktivt, det vil si har best mulig artikler. Når inntektene kommer fra publiseringsavgifter, blir det viktigere å øke antallet publikasjoner. Plan S representerer derfor en trussel mot kvaliteten på vitenskapelige publikasjoner. I tillegg kommer planen til å gjøre det mye vanskeligere for alle – forskere så vel som allmennhet og profesjonelle brukere – å finne fram i en sterkt voksende mengde av vitenskapelige artikler med uklar kvalitet. Plan S burde hete Plan Akselerasjon – flere artikler på kortere tid. Det kan umulig være særlig smart.

Eksemplet Frontiers

Vi har allerede merket problemet med forskerbetaling for publisering gjennom den galopperende framveksten av såkalte røvertidsskrift. Det finnes lister – for eksempel den som lages av NSD – som hjelper til med navigeringen i tidsskriftverdenen. Det løser imidlertid ikke problemet med et insentivsystem som stimulerer til en vesentlig økning i tallet på publikasjoner og utfordringene med å navigere en raskt økende flora av tidsskrift. Alex Hansen hevder i Universitetsavisa 5.11 at problemet med røvertidsskrift vil forsvinne fordi forskere vil vite hva som er hva. Kanskje det er tilfelle i det middels store fysikkfaget, men hva med fagområdet biomedisin med 30 000 tidsskrift?

Tidsskriftforlaget Frontiers illustrerer noe av problemet. Forlaget har i løpet av kort tid startet rundt 80 tidsskrift som alle opererer med forfatterbetaling i størrelsesorden 10 000 til 25 000 kroner og åpen tilgang. Den redaksjonelle policyen er « We publish all papers assessed to be technically correct and of good quality.» Hva som menes med «good quality» klargjøres i den påfølgende setningen: «Reviewers may recommend rejection based exclusively upon objective errors.» Med dette kvalitetsbegrepet blir det mange artikler!

Det har allerede vært konflikter mellom tidsskriftredaktører og Frontiers-forlaget om hva dette skal bety. For noen år siden trakk en rekke redaksjonsmedlemmer i et av de medisinske tidsskriftene seg i protest mot det de oppfattet som pålegg om å publisere flere artikler, uten hensyn til kvalitet. Et eksempel på hvordan det kan bli, er publiseringen av en artikkel som påstår at Parkinson og Alzheimer kan motvirkes ved å spise sjokolade.

Plan S-forkjemperne hevder at de har satt i verk tiltak som skal motvirke kvalitetssenkingsproblemet. De har imidlertid ikke fortalt noe om hva slags tiltak det er tale om, og påstandene virker følgelig lite troverdige. Plan S skal også medvirke til å oppheve betydningen av hvilke tidsskrift forskere publiserer i og dermed grunnlaget for en rekke institusjonelle vurderings- og rangeringssystemer, for eksempel skillet mellom nivå 1 og nivå 2 i den norske publiseringsindikatoren. Det er jo en interessant men ikke særlig realistisk målsetting, all den grunn det store flertallet av verdens forskere ikke er med i Plan S. Resultatet vil vel bli at NTNU faller helt ut av universitetsrangeringene, ikke bare med 100 plasser som i år.

Lukket tilgang for norske forskere?

De fleste forskere leser langt flere artikler enn de skriver. Plan S handler imidlertid bare om publisering, samtidig som den må tolkes som en krigserklæring mot tidsskriftforlagene. Det mest sannsynlige utfallet er at norske universitetsbibliotek fra 1.1 2020 blir nesten uten tidsskriftabonnement. Dermed blir norske forskere uten tilgang til nesten alle tidsskriftene de pleier å lese. Dette er virkelig et angrep på det vitenskapelige arbeidet som for mange har et tungt innslag av lesing for å følge med i forskningsfronten og være faglig på høyden i egen undervisning. I tillegg vil det bli vesentlig mer arbeidskrevende å følge med på det som publiseres fordi de fleste litteratursøkesystemer fungerer i symbiose med de store tidsskriftforlagene.

Foreløpig er diskusjonen om Plan S i første rekke et ordskifte om publisering. Plan S-entusiastene stopper der. Konsekvensene for lesingen av vitenskapelige artikler kan imidlertid bli svært alvorlige. Vi kan mislike makten til tidsskriftforlagene, men det er ikke lurt å neglisjere den. Her er den enkelte forsker maktesløs. Vi risikerer å bli ofre på slagmarken mellom Plan S og tidsskriftforlagene.

Hva nå?

Plan S uttrykker politisk utålmodighet men også politisk avmakt. Det er mangel på virkemidler for å styre de store tidsskriftforlagene. Derfor må karrieren til unge forskere vike for det store idealet om Demokratisk Tilgang Til Forskningsresultater Nå. Det er imidlertid hensynsløst og forhastet.

Plan S vil gripe dramatisk inn i forskningshverdagen til NTNU-ansatte. NTNUs ledelse sitter imidlertid taus på gjerdet, kanskje fordi rektor har vært med på å akseptere Plan S i Forskningsrådet? I sakspapirene til NTNUs siste styremøte heter det, oppløftende, at «det er ingen tvil om at NTNU må forberede seg på endrede spilleregler med hensyn til vitenskapelig publisering også på kort sikt» (Virksomhetsrapport 2. tertial 2018, s. 7). Når vi leser videre, finner vi ingenting som tyder på at ledelsen forbereder noe som helst, ikke en gang helt nødvendige budsjettmessige omprioriteringer. Arbeidet med tilpasning til Plan S overlates tydeligvis til den enkelte vitenskapelig ansatte, slik NTNUs ledelse pleier å gjøre med strategiske utfordringer. Det er jo mye viktigere å bygge kompakte luftslott enn å ta tak i mer kortsiktige problemer. Plan Campus trumfer alt.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.