Ytring:

NTNU i verden

«Grunnutfordringen for NTNU, som for enhver god kunnskapsinstitusjon, er å forstå hva kunnskap er» skriver professor emeritus Arne B Johansen i denne ytringen.
Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet.
(Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet)

Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet. Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet

NTNU har falt til plass 351 på The World University Ranking i The Times. Vi ligger bak det meste av universiter og vitenskapelige høyskoler i Norden. Ikke minst er Sverige langt foran; med Stockholm, Uppsala, Lund og Göteborg. Også Island ligger foran. Vi står ikke bare langt bak i rekken, men har falt 100 plasser siden sist, mens for eksempel Oslo og Bergen har løftet seg.

Plasseringen preget foredraget som forskningsprorektor Bjarne Foss nylig holdt for NTNU-styret om hvordan han ville gjøre NTNU bedre på forskning. Han tok ikke opp muligheten for at rangeringsmåten kunne ha oversett noen av kvalitetene ved NTNU, men gikk rett inn og pekte på at NTNU må bli bedre i konkurransen med de andre i rangeringen.

Han listet først opp noen årsaker til at det står dårlig til: NTNU har fusjonert og er mer mangefasettert sammenliknet med de andre institusjonene. NTNU har også tatt over institusjoner uten forskningstradisjon. Men vi er i verdenstoppen på noen områder. Vi skal løfte oss på lang sikt, men kan ikke klare det på kort sikt.

Men det er lett å mene at NTNU neppe er mer mangefasettert enn Universitetet i Oslo, for eksempel når det gjelder antall velutbygde fagmiljøer. Prorektor mener at mye av mangefasetteringen er skapt av sammenslåingene. Men den kvalitetshindringen bør i alle fall bli kortvarig. Hvorfor tok NTNU forresten over de forskningsløse høgskolene i Gjøvik, Ålesund og Trondheim, straks før Campus dro i gang?  Skal de flyttes til Campus og trenes til forskning her, eller trenes der de bor i dag? NTNU kan ikke permanent ha forskningsløse enheter.

På hvilke områder er NTNU i verdenstoppen? Er NTNUs organisering årsaken til disse topp-plasseringene? Er det sikker utsikt til at topp-plasseringene blir flere etter Campus? På hvor lang sikt skal NTNU løfte seg?

Prorektor så to muligheter til langsiktig forbedring: Det ene var Dialog med forskningsmiljøene, der han pekte på at NTNU har halvparten så mange søknader som Oslo til ERC. Det må bedres, sier han. Det andre var å få til en bedre forvaltning av ressursene; vi må få nok vitenskapelig ansatte, vi planlegger nye karriereveger, vi vil utvikle talenter, og vi må rekruttere de beste. I følge Universitetsavisa kom han inn på Campus som viktig hjelpemiddel i forbedringskampen: Der skal vi opprette laboratorier og (annen?) felles infrastruktur.

Men hvordan skal NTNU konkret gå fram for å øke søknadsmassen, planlegge karriereveger og rekruttere de beste? Det er en langvarig og komplisert utfordring for eksempel å «rekruttere de beste». Har NTNU allerede rekruttert tilstrekkelig mange framstående forskere som kan stå for rekruttering av de beste? Våre egne kan også enten være engstelige for å få inn altfor dyktige folk, eller de kan mangle faglig oversikt. Det bøter man gjerne på ved å hente rekrutteringshjelp utenfra. Men utenfra-folkets innsikt i NTNUs utfordringer minker med økende uavhengighet fra NTNU. Derfor er det en stor utfordring å finne fram til utvelgelsesmåter som gir godt samsvar med NTNUs interesser.

Hva menes med felles infrastruktur, bortsett fra oppvarming, vann og avløp, og innkjøp av kontorutstyr, reagensrør og laboratoriefrakker? Ettersom dette visst gjøres utmerket i dag, må det vel for eksempel bli billigere. Ellers må nok det meste også av infrastruktur være spesielt for hvert fag, dersom spesialiteter skal være NTNUs styrke.

Det er uklokt å se bort fra erfaringen. Hvilke feil ble gjort når man ikke fikk til noen riktig tverrfaglighet i alle de forsøk som er gjort? Det er farlig å la slikt ligge i oppmerksomhetsskyggen bak den daglige travelheten. Prinsipiell tenkning om kunnskap bør gjeninnføres som viktig tema i NTNU-debatten.

Den velprøvde vegen til forbedring er å sette forskeren i sentrum. Hun skal ikke betraktes som en produksjonsfaktor, men som et finstemt instrument som skal omgis av rett temperatur og luftkvalitet dersom det skal tone vakkert i hendene på en dyktig instrumentalist. Skal universitetet blomstre, må det bygges innenfra omring forskerkjernen.

Det må skapes slike forhold på NTNU at forskeren kan leve hos oss så lenge at hun rekker å få kolleger til kantinediskusjoner og fagsamtaler, at hun kan bygge sin karriere her, at hun får UB til å skaffe den litteratur hun trenger, og at hun har sitt eget kontor med normløs innredning der hun kan sitte i merkelige samtaler med hodet i hendene og dype rynker i pannen. Også tverrfaglighet oppstår i mennesker, ikke mellom mennesker.

Tilliten kan bli misbrukt, tenker kanskje rektor. Ja, men i mitt forskerliv, som er ganske langt og variert, har jeg opplevd svært få misbruk, derimot en uendelighet av ubetalte arbeidstimer og –dager. Ikke rent sjelden måtte folk bremses så de fikk litt ferie og familieliv. Forskere har stor evne til å betale for tillit med glødende innsats. Det kan bli rene besettelsen. Men da må de også få lov til å beholde resultater for seg selv inntil de finner en tjenlig måte og leserkrets for bekjentgjøring. Forskningsresultat er forskerens lønn for at hun har satset sine best år hos oss. Kravet om åpen publisering, kommer nok fra noen som ikke selv er gedigne forskere.

Grunnutfordringen for NTNU, som for enhver god kunnskapsinstitusjon, er å forstå hva kunnskap er: I alle fall i første omgang er det bra om man forstår at det er forestillingen om en virkelighet som får virkeligheten til å framstå, slik det var med blodomløpet, eller som det blir med ??? Derunder må man forstå at det som ikke er erfart, heller ikke er troverdig, og derfor nødvendigvis møter motstand. Da skal NTNU våge å holde opp en beskyttende paraply.

Veien til et framoverrettet resultat for et ekte universitet er derfor ikke et enda nøyere studium av det foreliggende, men visjoner om hva som kan komme til å foreligge. Visst skal man forske på det foreliggende, som for eksempel den beste metallblandingen til føttene på en oljeplattform eller den beste form på legemer som gjør at de kan drives gjennom luft eller vatn med lite energi og stor stabilitet. Disse oppgavene har tradisjonelt ligget til de vitenskapelige høgskolene.

Men språklighetens mysterier og tankens utmarker skal ligge ved universitetet, med bare en tynn vegg til kunsten. Akkurat nå diskuteres den økende bruken av engelsk ved universitetene. Også der vil gjerne NTNU ligge i tet, kan jeg lese i debattinnlegg. Men jeg savner en forståelse i diskusjonen av hva språk er. Det virker som man tenker seg at språket er en form for avbildning av en foreliggende virkelighet. Derfor kjennes det ikke risikofylt å tenke seg at det vokser fram et internasjonalt fellesspråk for å beskrive fenomen. Det følger av at fenomenene selv står fast. Har engelsk 5 ulike termer for et fenomen der norsk bare har 2 termer, må engelsk være et gode fordi det beskriver flere varianter. Og så blir man automatisk forstått på en hvilken som helst kongress.

Men det er begrepene som får oss til å legge merke til fenomen. Før vi har begrepet, finnes derfor ikke fenomenet. For lang tid siden vandret jeg i høyfjellet med en meget aktet professor fra universitetet i Cambridge. Jeg forsøkte å forklare ham de grensesettinger og muligheter som dette landskapet inneholdt for mennesker og deres næringsdyr i tidlig etteristid. Han fattet bare utkanten av temaet fordi hans engelsk var magert på utmarksforestillinger. Jeg forsøkte å få ham til å legge merke til faktorer i terrenget som har styrt menneskenes skritt gjennom 9000 år, for eksempel nyspiret groe i kanten av en bre eller snøfonn der nyfødde reinkalver kunne øves opp til beiting. Slikt landskap trakk til seg folk tidlig. Men han så bare gråstein og snøflekker. Det ville i alle fall tatt tid å etablere språkkategorier i hans oxford-engelsk, slik at han ble seende.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

– Vanskeligere å bruke Ny-Ålesund til forskningsbasert undervisning

– Det er manglende interesse for å bruke Ny-Ålesund for å utdanne neste generasjons polarforskere, sier professor Geir Johnsen. Problematikken ble nylig tatt opp i et skriftlig sprøsmål i Stortinget.

Frp-topp enig i at studentene sutrer

Studentene har ingen grunn til å klage på innstramminger i stipendordningen, mener utdanningskomiteens leder Roy Steffensen (Frp).

Kjønnsforskningens venner og uvenner ti år etter Hjernevask

Hva har TV-serien Hjernevask og den kanadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson til felles? Fenomenene er uttrykk for samme tendens i tiden, skriver Agnes Bolsø.

NTNUs første meritterte førstelektor

– Å merittere en førstelektor har en viktig signaleffekt, det tydeliggjør at undervisning er viktig, sier Wenche Waagen førstelektor i musikkdidaktikk.