«Uff da» og andre norske sukk og stønn i utlandet

Som akademisk utsending til Hawaii, føler jeg innimellom et visst slektskap til nordmennene som utvandret dit på 1800-tallet, skriver professor Annjo K. Greenall. I dette innlegget gjør hun seg noen tanker om kultur- og språkutveksling.

Språkforsker Annjo K. Greenall har et forskningsopphold på Hawaii. Kanskje etterlater hun seg et norsk uttrykk før hun drar hjem igjen - akkurat som tidligere nordmenn som utvandret til Hawaii?
Publisert Sist oppdatert

Det er slitsomt å utvandre. Det er kanskje derfor de språklige etterlatenskapene etter norske utvandrere på andre steder i verden inneholder så tydelige spor etter hardt, levd liv.

På begynnelsen av 1990-tallet reiste jeg som ung utvekslingsstudent til Minnesota, ett av oppsamlingsstedene for de norske utvandrerne til USA på 1800-tallet. Før jeg dro, leste jeg meg opp på lokal kultur, særegenheter og språk, blant annet ved hjelp av boka How to Talk Minnesotan (1987) av forfatteren og humoristen Howard Mohr.

Oofda, ufda, ufta

I boka forteller Mohr om ‘The Minnesotan long goodbye’ – lange opphold i døråpningen med diskusjoner om alt fra været til sport og politikk før man endelig klarer å rive seg løs og komme seg hjem.

Forfatteren forklarer også fenomenet ‘Minnesota nice’, som dreier seg om å alltid framstå som snill og høflig, og aldri flagge sterke meninger eller følelser. Du skal helst være enig med siste taler, og enigheten uttrykkes gjerne, i Minnesota, ikke ved hjelp av yeah som overalt ellers, men av yah med langtrukken -a. Er du uenig med siste taler, og situasjonen krever at du er ærlig om dette, tyr du gjerne til den noe uforpliktende responsen ‘that’s different’.

Videre, hvis noe har gått skikkelig, skikkelig galt og du trenger utløp for sterke følelser, kan du til nød strekke deg til Uff da! - det mest stereotypiske norskamerikanske uttrykket av alle.

Jeg oppholdte meg i Minnesota i noe i nærheten av ett år, og etter min personlige erfaring så var dette det uttrykket de fleste minnesotanerne kjente til, og assosierte sterkest med den norske innvandringen til midtvesten. Begrepet var også kjent utenfor Minnesotas grenser. Uttrykket er faktisk så godt kjent at det er tilgodesett med en egen artikkel i Wikipedia. Ifølge denne artikkelen har uttrykket en rekke alternative stavemåter (blant annet oofda, ufda, oofta og ufta), og brukes i amerikansk engelsk for å uttrykke overraskelse, forbauselse, lettelse, utmattelse eller oppgitthet. Eller i betydningen ‘I am overwhelmed’.

Da nordmenn flyttet til Hawaii

Treghet, sosial tilbakeholdenhet og en hang til sukk og mild klagen – heller enn pasjonert raseri – kan man vel dra kjensel på som norske kulturtrekk, iallfall hvis man er en nordmann eller -kvinne som har levd noen år. Samtidig kan det jo hende at dette også henger sammen med de erfaringene nordmennene gjorde seg med selve utvandringen. Det var nok ikke så lett å være utvandrer. Den nye verden stod ikke alltid til forventningene, og mange slet med hjemlengsel. Det var tidvis hardt arbeid, og mye av arbeidet var av solitær karakter. Som ungkaren Johannes Tosvold sier det i Amerikabrev hjem til familien: «det er meget ensomt at jæta smale». Søstera Jørgina Tosvold som kom etter noen år senere, hoppa ned fra ei hestevogn, brakk leggen, måtte amputere, og ble aldri gift.

Nordmenns utvandring til det nordamerikanske fastlandet er nok den best kjente i den norske utvandringshistorien. Det de færreste er klar over, er at en gruppe nordmenn på 1800-tallet også utvandret til daværende Sandwichøyene i Stillehavet, i dag Hawaii, USAs 50. stat, hvor jeg for øyeblikket befinner meg utstasjonert fra NTNU, på forskningsopphold.

I boka Aloha fra glemte nordmenn på Hawaii, forteller Torbjørn Greipsland om barkene Beta og Musca som høsten 1880 la ut fra Drammen med tilsammen 600 nordmenn, menn, kvinner og barn, med kurs mot øyene. Noen få nordmenn var allerede fastboende på Sandwichøyene, og de fleste involvert i den raskt voksende sukkerindustrien. Siden hvite ‘oppdagere’ med James Cook i spissen nær hadde greid å utrydde den opprinnelige polynesiske befolkningen med tuberkulose, syfilis og gonoré, var behovet for arbeidere stort.

Nordmenn ble kalt «akameier»

Mange tusen var allerede ankommet, fra Japan, Kina og andre steder, men plantasjeeierne var ikke fornøyde med disse arbeiderne – straks kontraktene deres var utløpt, valgte de å forsvinne. Plantasjeeier Christian L’Orange fra Halden og hans drammenserkone satte derfor i gang et prosjekt med mål å få rekruttert norske arbeidere, som man tenkte ville være av en tøffere sort. L’Orange kunne friste med fri reise, samt treårskontrakter som sikret dem kost, losji, og en slags minstelønn etter ankomst. Forhøyet industriarbeidsledighet i Norge i denne perioden kan forklare noe av interessen som forslaget ble møtt med fra den store gruppen med drammensere som bestemte seg for å dra, utreiselyst forklarer kanskje også noe.

Turen fra Drammen til Hawaii, via Kapp Horn, tok 4-6 måneder, og utvandrerne opplevde både uvær, sykdom, barnedød, sult og tørste på turen over. Da de endelig kom fram viste det seg at forholdene de skulle leve under var elendige. Husene var rene brakker uten vinduer og med åpning i taket (det hjalp ikke at de ble fortalt at slik skulle det være i varme strøk). Halm til madrasser måtte utvandrerne selv betale for. Det var lite mat og arbeidsformennene behandlet dem dårlig.

I en artikkel i Drammens Tidende fra 2008 fortelles det at «de utvandrede Drammenserne ble kalt for akameier (akamai) av lokalbefolkningen på Hawaii. Årsaken skal være at de synes livet på plantasjene var både varmt og slitsomt. Da skal de ha sukket tungt og ha sagt: "Akk a' mei". De innfødte synes dette var morsomt og kalte nordmennene for akameiene». Kilden til denne informasjonen skal ha vært Hans Faye L’Orange, sønn av Christian L’Orange, som skal ha fortalt historien til Drammenseren Øyvind Pettersen.

Interessant nok, så betyr imidlertid akamai ‘oppvakt’, eller ‘intelligent’ på hawaiisk, det opprinnelige, polynesiske språket på øyene.

Noen ble igjen, andre dro

Da nordmennene fant ut at lønna deres kun utgjorde en fjerdedel av det man kunne få for tilsvarende arbeid andre steder på øyene, rant begeret over. De gikk til streik. Men dessverre til ingen nytte. De det var plass til i fengslene ble kastet i fengsel, resten ble sendt tilbake til arbeidet.

Nordmenn var skrivekyndige folk, og sendte, ifølge Nils Johan Rønniksen i Terra Buskerud, leserbrev både til amerikanske og norske aviser. «Dette vakte voldsom oppsikt. Møter ble holdt i Christiania og saken ble tatt opp i Stortinget. Noen mente at Norge burde sende krigsskip til Hawaii for å redde de norske fra slaveriet». Så langt gikk det imidlertid ikke. En diplomat fra Norge, Johan Grip, ble sendt over, og forholdene for de norske arbeiderne bedret seg sakte men sikkert. Likevel valgte de fleste, når kontraktstiden var over, å forlate Hawaii for godt, til fordel for det amerikanske fastlandet. Tross dette er det i dag omkring 9000 personer i Hawaii som påberoper seg norske aner, og er stolte av disse. Og, ifølge Rønniksen, «Historien om akkameiefolket blir stadig gjenfortalt, om igjen og om igjen. De vil nok aldri bli glemt».

Et norsk uttrykk fra meg

Forskjellen mellom å være 1800-tallsutvandrer og å være nåtidig akademisk utsending til Hawaii, er påtakelig. Det er nok adskillig mindre behagelig å slite på en sukkerrørmark i middagssola enn å sitte ved et tastatur i skyggen. Samtidig innebærer selv et moderne forskningsopphold sine praktiske og mentale utfordringer. Kanskje spesielt til et USA med en Trump som vil bygge murer mot resten av verden, noe som medfører en konstant byråkratisk motvind i løpet av prosessen med å komme seg ut, til tross for at man tilhører den delen av jordens befolkning som The Trump faktisk eksplisitt har ønsket velkommen. Og når man endelig er kommet fram, står utfordringene i kø: Bosted og logistikk. Skolevesen, helsevesen, skattevesen. Og når man endelig har fått dreisen på det meste og begynner å trives, er man tvunget til å dra hjem igjen.

I lys av disse og relaterte frustrasjoner føler jeg innimellom et visst slektskap til utvandrerne. Og jeg har lurt på om jeg kanskje også skal legge igjen et norsk uttrykk før jeg drar hjem. Kanskje noe litt mindre defaitistisk og litt mer offensivt enn det de tidligere utvandrerne la igjen. Noe som viser at vi har kommet oss videre som folk. Noe som framstiller oss som litt mer foroverlente, aggressive, på ballen, litt mer 2019. Noe som betegner oss nordmenn i dag.

Nå vet jeg det – jeg legger igjen føkk!

Kilder:

Greipsland, Torbjørn. 2004. Aloha fra glemte nordmenn på Hawaii - fra slaveliv til ferieparadis. Emigrantforlaget.

Hagemann, Gro. 2015. Misjonsforeninger og amerikabrev. Norgeshistorie.no. Universitetet i Oslo.

Hawaii. Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/Hawaii

Hawaii Drammensernes tapte paradis. 2008. Drammens Tidende.

Mohr, Howard. 1987. How to Talk Minnesotan. New York: Penguin Books.

Rio, Knut. 2012. Exchanges at sea: Norwegian influence in the Pacific 1850-1950. Kolonitid. Universitetet i Bergen.

Rønniksen, Nils Johan. 2010. Norske slaver på Hawaii. Terra Buskerud – historieboka.no.

Uff da. Wikpedia.

Østrem, Nils Olav. 2015. Tre søsken drar til «våre folk i Amerika. Norgeshistorie.no. Universitetet i Oslo.

Hawai var ikke et liv i sus og dus for nordmennene som utvandret dit på 1800-tallet. Alt slitet satte språklige spor.