Akademikere kan samarbeide utmerket uten å reise med fly

Akademikerne ved Universitetet i Oslo flyr stadig mer, og Kjerstin Aukrust utfordrer i Klassekampen 2/3 rektor Svein Stølen ved Universitetet i Oslo på at det bør være mulig å klare seg med mindre reising. Stølen lar seg ikke vippe av pinnen, jatter med på innpust at «grasrotinitiativ som dette er viktig og bra», men avfeier det umiddelbart på utpust med at «jeg er også opptatt av den akademiske friheten». Som kjemiker og antagelig med ypperlig kunnskap om miljøbelastningen ved å fly, burde han være blant de fremste til å redusere bruken av flyreiser for å prate sammen. I stedet trekker han fram sitt eget behov for å reise blant annet for å etablere en felles europeisk campus.

Ansikt til ansikt via skjerm

Akademikere over hele verden har til all tid samarbeidet - eller konkurrert - uten nødvendigvis å måtte reise fram og tilbake. I årene rundt 1990 var jeg deltaker i flere europeiske samarbeidsprosjekter, vi benyttet i stor grad videokonferanser når vi hadde behov for å diskutere framdrift, økonomi, arbeidsfordeling, nye søknader osv. Ofte var dette flerpartskonferanser, med deltakere fra f.eks Sveits, Italia, Frankrike og Tyskland foruten Norge.

Tross latterlig lav datahastighet etter dagens mål (fra 2 Mbit/s helt ned til 128 kbit/s) var det adekvat kvalitet på både bilde og lyd. Møtene var effektive, og når møtene var slutt kunne vi dra hjem som vanlig og ta oss av familie og barn. Både tidsspillet og kostnadene om alle partnerne skulle ha møttes på ett sted ville ha vært betydelige.

Jeg predikerte at i år 2000 ville akademikere og forskere ha sluttet å fly for å samarbeide. De ville ha hver sin videoskjerm på kontoret og snakke sammen som om de satt ansikt til ansikt. Så feil kan man ta, selv i 2019 med gigabit i pluggen i veggen.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen.