Ytring:

Respektløst, historieløst, kunnskapsløst

- Rektor Gunnar Bovims bruk av Dragvoll-studentenes manglende tilstedeværelse på Gløshaugen som begrunnelse for campussamling er forstemmende, skriver ansattrepresentant i NTNU-styret, Aksel Tjora, i denne ytringen.
- Vi må forvente saklige og godt belagte argumenter fra rektor Gunanr Bovim (t.h.), skriver Aksel Tjora (arkivfoto). 
        
            (Foto: Sølvi W. Normannsen)

- Vi må forvente saklige og godt belagte argumenter fra rektor Gunanr Bovim (t.h.), skriver Aksel Tjora (arkivfoto).  Foto: Sølvi W. Normannsen

I Adresseavisen 1. mars begrunner Gunnar Bovim campussamlingen overfor Siv Jensen med at «Våre humanister og samfunnsvitere må forstå teknologiutviklingen bedre enn humanister og samfunnsvitere fra andre universitet» og videre at «vi har ikke lykkes så godt som vi burde. Vi får dem [som studerer humaniora og samfunnsvitenskap) ikke til å dra fra Dragvoll til Gløshaugen».

Dette er forstemmende lesning. Når vår rektor bruker Dragvoll-studentenes manglende tilstedevære på Gløshaugen som begrunnelse for campussamling, er det et argument som er «løst» i tre dimensjoner, respektløst, historieløst og kunnskapsløst.

Respektløst

En stor andel av Dragvoll-studentene passerer Gløshaugen mange ganger i uka på vei til eller fra Dragvoll. Der er på Dragvoll de har sine forelesninger, øvinger og seminarer. De heldigste (på mastergrad) har sine faste lesesalsplasser der. Hvorfor skal de klandres for ikke å hoppe av bussen på Gløshaugen? Hva har de der å gjøre?

De fleste studentene opplever heller ingen åpenbare grunner til å henge rundt på Dragvoll, annet enn de 10-12 timeplanlagte timene de er tilgodesett med, om de følger et normert studieløp. Universitetssenteret Dragvoll er på ingen måte tilrettelagt med arealer som gir studenter en inspirerende hjemmebane «mellom slagene».

Og «mellom slagene» er tross alt de fleste av ukas timer, så lenge de asymmetriske finansieringsmodellene får råde i vår sektor og ved vårt universitet, hvor studentrike og timefattige Dragvoll-fag finansierer kostbare lærerintensive programmer på Gløs/Øya. Insentivene for opphold på campus for Dragvoll-studentene er derfor minimal, for ikke å snakke om å trykke på stoppknappen på Gløs. Så klandre dem ikke!

Historieløst

Vedtaket om bygging av Dragvoll ble tatt i 1961, og universitetssenteret ble åpnet i 1978. Arkitekten Henning Larsen hadde lagt planer for et campus omtrent fem ganger større enn i dag, men den store utbyggingen ble aldri gjennomført. I stedet ble Dragvoll liggende isolert på et jorde med bare begrensede bymessige funksjoner.

Tidligere rektor Torbjørn Digernes jobbet for en samlokalisering i 2005-06, men ombestemte seg (på grunn av manglende økonomiske garantier fra regjeringen) samme dag som saken skulle opp i NTNU-styret i mai 2006. Etter et styrevedtak om delt løsning i 2006 ble det både fra NTNUs og departementets side forsøkt å finansiere utbygginger og utbedringer på Dragvoll, men liten lokalpolitisk entusiasme for Dragvoll stoppet slik videreutvikling (se Høstad 2015 for detaljer).

Etter at samlokalisering kom opp igjen som tema i 2012, med diverse utredninger fram mot regjeringsvedtak om samlet campus fra 2018, har situasjonen på Dragvoll vedvart. En langvarig forsømmelse av dette universitetssenteret har sammen med underfinansierte studieopplegg på SU/HF skapt en situasjon hvor studentene får lite igjen for å henge på campus. Nye læringsarealer, som «sandkassa» og minglearealer som «student lounge» blir bare små plaster på et såret senter, hvor studenter ikke får utvikle tilhørighet og trygghet.

En innsikt i hvordan styring og politikk over en periode har frarøvet Dragvoll-senteret en studentrettet utviklingsmulighet blir viktig å forstå om man skal kunne se det rasjonelle i Dragvoll-studentens lokalisering av egne studieaktiviteter langt fra campus. Å klandre studenter på SU og HF for at de ikke vil henge på Gløs, hvor de vil føle seg enda mer fremmed enn på Dragvoll, blir historieløst.

Kunnskapsløst

Rektor har gang på gang mast om den store tverrfagligheten som resultat av samlokalisering, til tross for utallige faglige innspill som har stilt spørsmål med realismen i en slik «fysisk determinisme». Knut Sørensen pekte i UA 4. mars på hvordan tverrfaglig samarbeid har vært etablert innenfor forskningen uavhengig av fysisk nærhet, og jeg har også tidligere i UA 1. juni 2018 vist til nødvendigheten av samlende aktivitet for gode akademiske fellesskap.

Studenter møter hverandre på tvers av fag i studentfrivillighet, som i Studentersamfundets og i NTNUIs mange aktive grupperinger. Slike felleskap danner gode relasjoner gjennom et stort spenn av aktivitet og ansvar, om det måtte handle om padling, koieturer, arrangering av debatter eller korsang. For læringsopplegg på tvers av fag har vi Eksperter i team og komplementæremner.

Det er nettopp i slike læringsopplegg og ved frivillighet i NTNUI, Studentersamfundet etc. at studenter møtes på tvers av NTNUs enheter, gjerne utenfor både Dragvoll og Gløshaugen. I stedet for å klandre Dragvollstudentene for ikke å henge rundt på Gløshaugen bør man etablere kunnskap om hele studenthverdagen, hva denne fylles med, samt hvor og hvorfor.

Sterke ord?

Jeg omtaler Bovims samlingsargument som respektløst, historieløst og kunnskapsløst. Dette er sterke ord, men vi snakker altså om vår øverste leders samlingsargument overfor Finansdepartementet som skal finansiere samlokaliseringen. Vi må forvente saklige og godt belagte argumenter i en slik sammenheng og ikke spekulasjoner som gir Siv Jensen de beste begrunnelser for å nedtone prosjektets viktighet og dermed droppe det økonomiske løftet som må komme.

Uten respekt for studenters rasjonelle valg, forståelse av campushistorikken og en relevant kunnskapsbase blir rektors samlingsargument ikke bare overfladisk, men direkte flaut. Etter alle mulige varianter av utredninger og diskusjoner i campussaken forventer jeg betydelig større pondus i rektors argumenter.  

Hvorfor samlokalisering?

Som påpekt utallige ganger mener jeg at et mer bynært og samlet NTNU er til det beste på lang sikt – la det ikke være noe tvil om det. Et mer samlet NTNU vil over tid kunne bidra til at våre studenter får en bedre forståelse for de ulike fagenes særtrekk og bidrag i en større sammenheng, vel og merke gitt at man greier å integrere studentdrevne aktiviteter og etablere langt bedre «hjemmebaner» for at studenter skal trives på campus også «mellom slagene».

Det samme gjelder forskere. Campusutviklingen må nettopp starte med analyser av læring, faglig arbeid og annen aktivitet og ikke med romantiske forestillinger om bygningers sosiale betydning. Det er betenkelig at man i campusprosjektet ikke er mer interessert i å se på slike faktorer i dagens situasjon. Om vi skal bygge en campus for de neste 100 år, så har vi tid til å gjøre det skikkelig på bakgrunn av en forståelse av universitetets kjernefunksjoner og egenart. Det finnes nok av tunge argumenter for dette, også overfor finansministeren.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

UA-kommentaren:

En debatt på nippet til å gå bananas

Det nærmer seg politisk behandling av NTNUs store campusprosjekt. Det er nå det gjelder. Da er det fristende for aktørene å ty til retoriske virkemidler.

To nye meritterte undervisere ved NTNU

Førsteamanuensis Paula Rice og professor Arne Krokan er tildelt stats som meritterte undervisere.

Bevar ironien?

«Utbygging av Vestskråningen og ivaretakelse av grøntarealer er ikke gjensidig utelukkende. En utadrettet utbygging av Vestskråningen vil sannsynligvis føre til større bruk av den minst brukte delen av Høyskoleparken.» skriver styret ved Studentersamfundet i denne ytringen.

The big challenge: Ein festival for folk flest?

«Store og flotte ord, men handlingar talar som kjend høgare enn ord, og det å setje ein skyhøg pris på billettane gjer festivalen utilgjengeleg for mange studentar. Kven er neste generasjon som skal forsøke å løyse framtidas utfordringar viss ikkje studentane?» skriv studentleiaren i denne ytringa.