Tverrfaglighet uten faglighet?

I NTNUs strategiplan heter det at «NTNU verdsetter og stimulerer tverrfaglighet og legger til rette for samarbeid og delingskultur på tvers av enheter». At tverrfaglighet er viktig, og det ikke bare for NTNU, er riktig, men hvordan realisere det? Det er et gjennomgående argument i diskusjonen om lokaliseringa av NTNU at samling av fagmiljøene er nødvendig for å få til tverrfaglighet. NTNUs visjonsrapport argumenterte for «konsentrasjonsmodellen», altså en samling av NTNU, fordi det vil «styrke den tverrfaglige profilen» til NTNU. I Universitetsavisa 1. mars tydeliggjøres argumentet om tverrfaglighet; det har blitt NTNUs brekkstang inn mot bevilgende myndigheter. Uten samlokalisering, ingen tverrfaglighet. Knut Holtan Sørensen har i Universitetsavisa kritisert denne argumentasjonen for en «teknologisk fiks». Det kan imidlertid være et større problem at denne hangen etter tverrfaglighet ikke bare er av et gode: Kan det være en fare for at vi mister noe i jakten etter tverrfaglighet?

Eksempelet Hydro i Brasil

I Bovims diskusjon med Jensen om campus, slik det er gjengitt i Universitetsavisa, brukes Hydros utfordringer i Brasil som eksempel på hvilken kompetanse som trengs: Hydro

«trenger teknologer som forstå samfunnet, og de trenger samfunnsvitere som forstår teknologien. Der må vi innse at vi med NTNU ikke har lyktes. Folk reiser ikke mellom campusene slik vi skulle ønske».

Det er selvsagt vanskelig å vurdere hvilken kompetanse Hydro trenger i Brasil utenfra. Det burde Hydro selv være den beste til å gjøre, ikke noen helt utenforstående. Når det svikter for Hydro i Brasil, så kan det tolkes dit at de ikke har vært i stand til å gjøre denne vurderingen. Men dette handler ikke nødvendigvis om at de har teknologer som ikke forstå samfunnet. Mer sannsynlig er det at Hydro, selv om de i sin tid finansierte et professorat i antropologi ved NTNU, ikke har skjønt at oppgavene i Brasil ikke bare kan løses med hjelp av teknologer. Om de hadde hatt teknologer som hadde forstått samfunnet, så kunne det ha hjulpet dem med at de hadde innsett at teknologene ikke har den kompetansen som trengs. Problemet kan være av tverrfaglig art, men løsningen kommer til kort dersom ikke den rette faglige kompetansen tas i bruk. Det er ikke teknologene som er best til finne løsninger på kulturelle eller samfunnsmessige utfordringer; det må vi anta kultur- og samfunnsviterne er.

«Multidiciplinarity»

Tverrfaglige problemer krever faglighet, og ja, tverrfagligheten selv krever faglighet. Da tverrfaglige forskningsområder vokste fram for noen tiår siden, og manifesterte seg i fagområder som blant annet gender studies, cultural studies og science and technology studies, var det ved at man begynte å bevege seg på tvers av tradisjonelle disiplingrenser. Det var likevel ikke slik at den disiplinære tilnærmingen forsvant: Tverrfaglige studiefelt henter næring fra ulike fag og er utpreget flerfaglige. I den internasjonale fagdiskursen finner man i dag en hyppigere bruk av begrepet «multidisciplinarity» enn «interdisciplinarity». I en norsk kontekst dominerer fremdeles «tverrfaglighet», selv om det mange steder betraktes som litt «1990-tall». Intet galt med tverrfaglighet, men bevegelsen mot å heller snakke om flerfaglighet bygger på en erkjennelse at det tross alt trengs fag for å løse tverrfaglige problemer.

Campus-modellen, slik den vokser fram, benytter seg av betegnelser som «faglige klynger». «Klyngebegrepet» hadde, som tverrfaglighetsbegrepet, sin storhetstid for noen ti-år-siden. Det ble i hovedsak benyttet i diskursen om økonomisk virksomhet og innovasjon. Det forsvant kanskje da globaliseringsbølgen slo inn for fullt og det var klart at det ikke var klynger som var den økonomiske drivkraften. I en faglig sammenheng kan det fremdeles ha betydning, og det er slik sett prisverdig at NTNU ikke lar tverrfagligheten overstyre alt, men vil la NTNU bestå med faglige klynger. Spørsmålet blir da om disse klyngene og lokaliseringen av dem vil gi gode betingelser for faglighet (og dermed tverrfaglighet).

Fagmiljø har forduftet

Bovim forteller at «folk reiser ikke mellom campusene slik vi skulle ønske». Men hva er den rette måten å reise mellom campuser? Selv tilhører jeg dem som allerede som student reiste mellom de ulike campusene i Trondheim. Da jeg som sivilingeniørstudent på Gløshaugen syntes at ingeniørfagene ikke ga meg alt jeg syntes jeg burde vite noe om, var veien kort til Dragvoll og de humanistiske fagene der. Det å komme til Dragvoll som sivilingeniørstudent var å komme til en annen verden, og selv som sivilingeniørstudent skjønte jeg at her rådet en annen faglighet enn på Gløshaugen. Det er ikke sikkert at jeg hadde skjønt det om de humanistiske fagene lå i andre etasje over flystripa på Gløshaugen. Humboldt hadde et poeng med å legge verdiene «ensomhet og frihet» til grunn for det moderne universitetet. Fag har behov for å være litt for seg selv. Jeg reiste antakelig ikke slik NTNU i dag vil at man skal reise, men jeg lærte mye om forskjeller mellom fag og kunnskapstradisjoner.

Nå er imidlertid Dragvoll lagt død (til størst glede for Trondheim kommune), og da må håpet være at man klarer å tydeliggjøre fagenes egenart og egne kunnskapstradisjoner når alle skal sitte tett på hverandre. Jeg tilhører kategorien som har måtte flytte som følge av fusjons- og campus-prosessen: Jeg sitter i dag på Kalvskinnet på det som vel er NTNUs største institutt: Institutt for lærerutdanning. Instituttet er nå samlet, men i denne samlinga er fagene delt. Den lille faggruppa jeg tilhører, som jobber med ledelse og organisering innen utdanning, har blitt plassert i to ulike bygg, som ligger i hver sin ytterkant av «klyngen». Det er bare et par hundre meter imellom, men avstanden er såpass stor at den daglige, uformelle kontakten mellom oss forskere er forsvunnet. Ikke bare er vi blitt ei delt faggruppe. Fagmiljøet har også forduftet, hvilket gjør at flere heller sitter hjemme (i ensomhet og frihet) enn på jobb. Man møter jo bare sine kolleger i formelle møter uansett. Statsbygg kan godt gå enda mer ned på arealbehovet; her er det stort sett tomme arbeidsplasser å se, enten det er i det ene eller det andre bygget.

Når vi challenger ledelsen ved instituttet, som det heter på ny-NTNUsk, er svaret at denne delinga ikke bare gjelder oss, men alle faggruppene. Instituttet er samlet (i en klynge), men fagmiljøene har med dette blitt delt. Det er selvsagt mange grunner til at det har blitt sånn. En opplagt grunn er plass: Faggruppene er delt slik at omtrent halvparten får sitte i bygg med celle-kontorer, mens den andre halvparten sitter i gruppekontorer. Og der er det trangt, noe som har kommet fram flere ganger i Universitetsavisa. Paradoksalt nok: En tettere og trangere «klynge» har ført til delte fagmiljøer.

Kaffemaskinen er viktig bidragsyter

Sørensen har vist at det viktigste for å få til tverrfaglighet ikke er samlokalisering. For faglig utvikling, og «knowledge sharing» som det heter i forskningslitteraturen, er derimot nærhet av stor betydning. Forskningen viser at det innovative tankearbeidet, kunnskapsutveksling og kunn-skaping, det som bidrar til utvikling av faglig kompetanse, skjer gjennom uformelle og daglige møter. Kaffemaskinen er ofte den viktigste bidragsyteren her. Sterke fagmiljøer er ikke spredd utover kloden, ei heller rundt i en liten by som Trondheim: De arbeider konsentrert og er konsentrert. «Konsentrasjonsmodellen» er viktig for å få faglige spissmiljøer, ikke for å få til tverrfagligheten.

Det er mulig at denne konsentrasjonen vil komme av seg selv i det nye NTNU, når alt skal samles på og rundt Gløshaugen. Der imidlertid en fare, noe Kalvskinnet er et eksempel på, at det vil bli så trangt at man må spre fagmiljøene rundt innenfor klyngene. Faglig ensomhet og frihet blir bare å finne i hjemmekontoret, og det er i så fall noe både fagligheten, tverrfagligheten og flerfagligheten vil tape på.