UA-kommentaren:

En debatt på nippet til å gå bananas

Det nærmer seg politisk behandling av NTNUs store campusprosjekt. Det er nå det gjelder. Da er det fristende for aktørene å ty til retoriske virkemidler.

Det er forståelig at Merete Kvidal kanskje er en smule lei av Folkeaksjonen bevar Høyskoleparken. De har vært på NTNU som en klegg, og til og med oppnevnt seg som talerør for trærne og ekornene i parken.
Publisert Sist oppdatert

Byplanleggerne Silje Wendelborg Fremo og Odd Håkon Byberg skrev nylig et innlegg der de advarte mot at NTNU skal bygge i Høyskoleparkens vestskråning. I innlegget kritiserte de argumentasjonen til to av NTNUs dekaner, som i et innlegg nettopp gikk inn for en bygging i denne delen av parken.

Innlegget fikk campussjef Merete Kvidal til å komme med følgende nålestikk i et svar til de to byplanleggerne:

«Som naboer til Vestskråningen og primus motor i Folkeaksjonen Bevar Høyskoleparken kan de ha helt legitime interesser imot at universitet skal utvides i deres nabolag. At de er nære naboer er imidlertid høyst relevant for å forstå deres fremstilling av hvordan nye bygg vil påvirke parken.»

En innbitt motstander

Dermed tok debatten fyr i kommentarfeltet til UA:

«Argumentasjonsknepet med å umyndiggjøre meningsmotstanderne dine er temmelig nedrig og faktisk ganske sjokkerende. De har på faglig grunnlag lagt fram seriøse forslag til en samlet campus uten utbygging i parken, og kan ikke avfeies som "naboer". Dessuten har de fleste egeninteresser på ett eller annet nivå. Hvem er dine venner? Hvilke løfter har du gitt? Hvilke saker har du satt din ære i?», skrev professor Kaja Borthen.

Det er forståelig at Merete Kvidal kanskje er en smule lei av Folkeaksjonen bevar Høyskoleparken. De har vært på NTNU som en klegg, og til og med oppnevnt seg som talerør for trærne og ekornene i parken. Det kan være et mareritt å få slike innbitte motstandere på nakken.

At naboer engasjerer seg i utbyggingsprosjekter i nærhetene av der de bor, er ikke noe nytt. Det finnes et begrep for det: Nimby. Det står for Not in my back yard, og brukes litt nedlatende på folk som kun engasjerer seg når de selv blir direkte berørt.

Av og til kan det også hende at NTNU-ledelsen har hatt følelsen av at en annen gruppe har vært i sving, den som kalles Banana: Build Absolutely Nothing Anywhere Near Anything. Akkurat når parkdebatten så smått roet seg, poppet en annen debatt opp: Er det riktig å rive de gamle husene i Grensen?

Naboenes betydning

All denne kritikken kan sikkert virke urettferdig og gå på tålmodigheten løs: NTNU-ledelsens visjoner er så store, blikket er vendt mot framtidas campus -og så kommer disse parktilhengerne og prøver å velte de store planene. Og tenk hvis politikerne lytter til dem?

Da er det fristende å gi et tilsynelatende velrettet spark mot to byplanleggere og svekke de faglige argumentene deres ved å vise til at de er naboer.

Men hvis ikke naboene, de berørte, engasjerer seg, hvem skal da gjøre det?

Ikke langt unna NTNU ligger Bakklandet. Her var planen på 70-tallet å avvikle boligområdet til fordel for en firefelts motorvei. «Riv skiten» var én karakteristikk utbyggingstilhengerne brukte om de gamle trebygningene.

Da var det blant annet Bakklandet og Lillegårdsbakken velforening som motarbeidet utbyggingsplanene på det hardeste, altså naboene.

Akkurat nå pågår det en aksjon for å hindre at tidligere Ladejarlen videregående skole i Trondheim, også kalt Sjømannsskolen, blir revet og tomta solgt til utbyggere. Aksjonsgruppa består i stor grad av folk i nabolaget – inkludert en arkitekt ved NTNU.

Naboer bringer relevante perspektiver og et stort engasjement inn i byutviklingsdebattene. Og har de faglig bakgrunn i tillegg, blir de formidable motstandere.

Da er det menneskelig å gå i baret og ty til en lettvint retorisk finte. Men det fører fort til at debatten havner på avveie. Målet må være å bryne seg på motstandernes argumenter og svare på disse, og ikke ta dem på hvem de er.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.