NTNU burde være en brobygger til livet utenfor akademia

I en digital hverdag er det viktigere enn noen gang å utdanne kunnskapsrike og ressurssterke samfunnsborgere, som vet å utvikle og aktivt bruke egen kunnskap kan forholde seg kritisk og stille spørsmål ved de etablerte sannhetene, teknologi som hersker i de ulike samfunnsdomenene. Jeg mener at et universitet først og fremst skal være den fremste institusjonen for utvikling av ny kunnskap og kritisk refleksjon rundt samfunnet. Universitetet burde utdanne studenter som ikke bare passivt sitter og mottar den kunnskapen som blir dem gitt, men evner å forholde seg selvstendige og nysgjerrige i møte med nye utfordringer som samfunnet står ovenfor. I dette ligger det å være søkende, nyskapende og nytenkende.

For å yte denne samfunnsrollen rettferdighet, må NTNU i større grad tildele studentene en aktiv rolle i de prosessene der kunnskap blir til, slik at de selv kan skape et eierforhold til den viten som de bidrar til å løfte fram. Slik blir det også lettere å knytte forskningen til undervisning, gjennom at studentene aktivt bidrar til å stille de nye og viktige forskningsspørsmålene. Kunnskapsproduksjon er ikke en monolog; heller bør det være en dialog mellom de vitenskapelige ansatte og deres studenter, hvor studenter kan (og burde) forholde seg uenige og kritiske.

Akademisk frihet står sterkt i Norge og er en forutsetning for demokratiutvikling, men det er ikke noe vi bør ta for gitt da det stadig dukker opp situasjoner der ulike forventninger og forpliktelser på vegne av (ofte) motstridende aktører gjør skillene mellom hva som er greit å publisere og ikke mer uklare. Universitet burde her være en institusjon uavhengig av forpliktelser til statlige og politiske aktører, næringsliv, private interesser i sivilsamfunnet og annet som kan i større eller mindre grad påvirke ens vitenskapelige arbeid til det punkt der forskerens egen integritet kan stilles spørsmål ved.

Like fullt er deler av NTNUs vitenskapelige arbeid prisgitt finansiering fra det private næringsliv, og bygger på mangeårig samarbeid mellom studenter som sitter på toneangivende idéer for deler av næringen og aktører som aktivt søker etter og verdsetter det arbeidet som NTNUs kandidater legger ned i sitt felt. For at slike samarbeid skal fungere og forskningen ha troverdighet, er det viktig å legge faste føringer og premisser som ikke legger dempere på den akademiske friheten.

Universiteter er blant verstingene når det kommer til bruk av midlertidige ansettelser. Midlertidig ansettelse gir utrygghet for den enkelte, og kan utgjøre et hinder for faglig utvikling. Dette tvinger ansatte til å prioritere det å posisjonere seg for å sikre sitt neste prosjekt, i stedet for å konsentrere seg om sitt nåværende forskningsarbeid. Som representant for midlertidig ansatte vil jeg jobbe for at NTNU skal ansette flere medarbeidere i fast stilling. Et mulig tiltak kan være å jobbe for å utvikle interne retningslinjer for NTNU sine ansettelser, slik at vi på lang sikt kan være konkurransedyktige med det generelle arbeidslivet.

Det høye antallet midlertidig ansettelser gjør også at dyktige forskerspirer forsvinner ut av akademia og inn i det private næringslivet, der de møter bedre arbeidsvilkår og flere faste ansettelser. Denne flukten fra akademia kan gå utover den akademiske kvaliteten ved universitetene. For å høyne kvaliteten i akademia må vi gi forskertalenter konkurransedyktige arbeidsvilkår, og belønne de som over tid presterer på et høyt nivå når det kommer til publisering av artikler og kvalitet på forskningen, slik at vi kan motivere forskerspirene til å bli i akademia.

Karriere videre for midlertidig ansatte etter endt doktorgrad er også en av mine hjertesaker. Jeg mener det er viktig å synliggjøre hvilke karrieremuligheter som finnes både innenfor og utenfor akademia for de som fullfører en doktorgrad hos oss. NTNU burde være en brobygger til livet utenfor akademia, og vise hvordan vi best kan ta utnytte av forskerutdanningen, gjennom kurs og rådgivning under studieløpet.