Vi trenger sterkere miljøer. Geografisk samling er et middel for å oppnå det

«Det er to måter å tenke distriktspolitikk på. Den ene er å spre ressursene tynt utover. Den andre er å samle virksomheter til større enheter for å sikre en sterk distriktsbasert motmakt til Oslo, Trondheim og andre sentra i landet» skriver Hilde Gunn Slottemo i dette innlegget.

Forfatteren av denne ytringen mener at færre studiesteder vil gi et sterkere universitet.
Publisert Sist oppdatert

Debatten har vært stor etter at styret i Nord universitet for noen uker siden la fram sitt forslag til ny studiestedsstruktur. Her foreslås det å bygge to hovedcampuser: Bodø i Nordland og Levanger i Trøndelag. Disse grepene skal gjøre at universitetet kan overleve i en skjerpet nasjonal og internasjonal konkurranse. Kampen om studenter og forskningsmidler er blitt stadig tøffere og krever akademiske muskler.

Nord universitet består av mange små og relativt sårbare fagmiljøer, både når det gjelder antall studenter og fagpersoner. Det må derfor tas noen grep for å bevare utdannelser og studentmiljøer i de to fylkene. Vi trenger å bygge sterkere miljøer. Et middel til å oppnå det, er geografisk samling. Da vil ansatte kunne ha nytte og glede av internt samarbeid om både undervisning og forskning. Fagpersoner vil kunne møtes for å diskutere fag og forskningsspørsmål ved uformelle treff i kantiner og på møterom. Ansatte kan vikariere for hverandre ved behov. Vi kan samarbeide om forskningssøknader og gode undervisningsopplegg. Kort sagt: Vi vil få fagmiljøer som er sterkere enn på dagens små og sårbare studiesteder.

I dag finnes det eksempelvis sosiologer både på Levanger og Steinkjer. Ved ei samling på Røstad i Levanger vil de kunne utgjøre et samfunnsfagsmiljø som kan hevde seg faglig. Det samme gjelder geografi, hvor det finnes kompetente fagpersoner begge steder. Et tredje eksempel er Steinkjers nåværende studier i multimedieteknologi, der flere av de ansatte selv har ønsket å flytte til Levanger. De ser faglige gevinster av å komme i nærheten av sterke kunst- og kulturfaglige miljøer på Levanger, for eksempel den store musikkseksjonen.

Nordland og Trøndelag trenger også studentmiljøer hvor det er liv og røre. Det er det ikke alltid i dag. At studentene er til stede i fagmiljøet legger til rette for god læring. Studentsosial aktivitet gjør at studentene trives og får lyst til å oppholde seg på campus på kveldstid og i helger. Ei samling til større studiemiljøer kan gi fulle lesesaler, kollokvierom som summer av ivrige stemmer og sydende kantinebord der studenter møtes for å diskutere fagbøker og forelesninger. StudentiNord er dessuten i gang med bygging av 150 nye studentboliger på Levanger, noe som vil styrke kommunen som studentsted.

Ei samlokalisering vil kunne gi et sterkere og mer levende studentmiljø. Med ei samling av studenter vil institusjonen kunne demme opp mot byenes magnetiske kraft på studentene, der Trondheim er den største konkurrenten for det gamle Nord-Trøndelag. Ved å samle Steinkjers og Levangers studentmiljøer kan ungdom bli tilbudt et levende studiested som vil være attraktivt for ungdommer som grubler på hvor de skal ta sin utdannelse.

I det tidligere Nord-Trøndelag fikk ofte steds- og distriktspolitiske hensyn betydning for forminga av fylkets utdannings- og kunnskapspolitikk. Nord-Trøndelag var preget av jevnstore byer og tettsteder, uten et tydelig sentrum – slik for eksempel Trondheim er i (Sør-)Trøndelag. Dermed ble det lett konkurranse mellom fylkets kommuner om makt, arbeidsplasser, innbyggertall, skatteinntekter og ressurser. Det skapte spenninger mellom den tidligere Høgskolen i Nord-Trøndelags vertskommuner og gjorde at geografiske hensyn fikk betydning for høgskolens framtid.

Jeg mener at tida nå er kommet til å la de utdanningspolitiske hensynene styre de valgene som tas når det gjelder (Nord-)Trøndelags høyere utdanning. Selv er jeg overbevist om at ei fysisk samling av noen av fylkets studiesteder ville vært bra for kunnskapsmiljøene her. For at dagens Nord universitet skal kunne greie seg i framtidas konkurranse bør alle bestrebe seg på å løfte blikket og spørre hva utdanningsmiljøene i fylket trenger. Det beste vi kan gi (Nord-)Trøndelag er sterke fagmiljøer som gir utdannet arbeidskraft, relevant kunnskap og akademiske arbeidsplasser i fylket som helhet.

Det er to måter å tenke distriktspolitikk på. Den ene er å spre ressursene tynt utover. Den andre er å samle virksomheter til større enheter for å sikre en sterk distriktsbasert motmakt til Oslo, Trondheim og andre sentra i landet. Jeg mener tida har kommet for det siste. Derfor er forslaget til rektor ved Nord universitet, Hanne Solheim Hansen, om én hovedcampus i hvert fylke fornuftig.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.