Det blir et skille mellom «elitestudenter» og andre

I Klassekampen lørdag 3. august intervjues UiOs rektor Svein Stølen om det nye honoursprogrammet på bachelornivå. 20 av de «mest ambisiøse» studentene kan nå søke seg til et program som forener faglig dybde med tverrfaglig kompetanse, og der undervisningen gis blant annet i form av et mentorprogram med tett individuell oppfølgning, veiledning og planlegging.

På spørsmålet om ikke det å ha et program for «de mest begavede og motiverte» etablerer et skille mellom A- og B-lag av studenter, og om ikke alle studenter ville ha stor nytte av denne type undervisning, svarer Stølen at programmet er eksperimentelt og sikter til å gradvis overføre erfaringer fra programmet til den breiere studentmassen.

Muligens krever det tverrfaglige aspektet en eksperimentell fase, da det innebærer nye måter å kombinere ting, og nye typer pensum og samarbeid mellom institutt og lærere. Men tett individuell oppfølgning, regelbundne muntlige presentasjoner, essayskrivning og mentorskap er en meget veletablert undervisningsmetode ved eliteuniversitet som Oxford og Cambridge. Det trenges ingen nye eksperimenter for å vite at denne metoden gir mye bedre uttelling og læring enn lange forelesningsrekker og skoleeksamen: det er nettopp derfor den praktiseres ved de beste universitetene.

Å reservere metoden bare for noen studenter etablerer derfor automatisk et skille mellom ‘elitestudenter’ og andre, og bidrar til å sementere hierarkier og ulikhet i studieressurser.

Studenter ved eliteuniversiteter er nok mer ambisiøse enn studenter ved vanlige universiteter. Men de stimuleres også av at undervisningsmetodene de tilbys i seg selv er motiverende, og mentorskap bidrar til å løse studenters individuelle problemer i et tidlig stadium, slik at studenten ikke mister selvtillit og motivasjon.

Hvis utdanningsvesenet skal fremme et egalitært og solidarisk samfunn, må man tilby alle studenter samme gode, motiverende undervisningsmetoder. «Mentormetoden» kan iverksettes gjennom ny fordeling av læreres tid: gjennom å erstatte lange forelesningsrekker og massesensur i slutten av semesteret med seminarieledelse, og kontinuerlige kommentarer på studenters tekst og muntlig presentasjon, og individuell veiledning og oppfølgning. I et slikt scenario kan man da utvikle «tverrfaglig program» med studenter som er interesserte av tematikken allerede i den eksperimentelle fasen, mens kontinuerlig presentasjon, veiledning og mentorskap gjøres til normalen for alle programmer og studenter.

Hvis det siden viser seg at flere studieprogrammer i fremtiden blir mer tverrfaglige, så trenger ikke den utviklingen å kobles sammen med en elitistisk skille mellom A- og B-lag av universitetsstudenter.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 6/8-19.