Elitene og tunneleffekten

Når vi får løfter om at Honours-programmer vil brukes til å løfte langt flere på sikt, er det god grunn til å tvile på hvor realistisk dette er.
Nybøs poeng er basert på tunneleffekten, skriver Arve Hjelseth. Han sammenligner resonnementet hennes med en stillestående bilkø i en tunnel, og forventningene som oppstår når bilene i kjørefeltet ved siden av begynner å røre på seg.  
        
            (Foto: Robert Bråthen / Samfoto/NTB scanpix)

Nybøs poeng er basert på tunneleffekten, skriver Arve Hjelseth. Han sammenligner resonnementet hennes med en stillestående bilkø i en tunnel, og forventningene som oppstår når bilene i kjørefeltet ved siden av begynner å røre på seg.   Foto: Robert Bråthen / Samfoto/NTB scanpix

Statsråd Nybø fastslår friskt at hun synes alle bør heie på (som det heter nå for tiden) elitesatsingen ved universitetene. Jeg skal prøve å forklare hvorfor min applaus er nokså forbeholden, selv om jeg inntil videre heller ikke skal bue hørbart.

Hirchmans tunneleffekt

Ett av problemene her er nok bruken av selve elitebegrepet. Nybø har imidlertid tidligere reservert seg mot å kalle det elitesatsing, og det er mulig Khrono har lagt ord i munnen hennes i den først lenkede saken. Det hun heier fram, er imidlertid et studieprogram UiO selv benevner som elitestudier.

Uten at jeg vil tvære for mye på selve språkbruken, tror jeg nok det for enkeltes del er snakk om strategisk språkbruk. Det forstås og omtales internt sikkert ofte som elitestudier, men begrepet er belastet i norsk debattkultur, hvor det å være «elitist» eller del av en elite for mange er noe negativt. Det kan til og med tenkes at begrepet «elitestudier» kom inn i overskriften på UiOs tilbud ved en glipp. Da jeg påpekte begrepsbruken på twitter, var det noen fra UiO som lurte på i hvilken sammenheng jeg mente ordet var brukt. Vedkommende mente trolig at det var noe mediene hadde funnet på.

Ett av ministerens poenger er uansett dette: Erfaringene som gjøres fra UiOs nye honours-program vil i neste omgang også komme andre studenter til gode. Mer allment er dette derfor et eksempel på en situasjon som den geniale økonomen Albert O. Hirschman kalte tunneleffekten. Tenk deg at du sitter i en stillestående bilkø i en tunnel med to parallelle kjørefelt i samme retning. Du vet ikke hvorfor eller hvordan køen er oppstått, for du ser jo ikke langt fram.

Tenk deg så at bilene i kjørefeltet ved siden av begynner å bevege seg. Umiddelbart vil du trolig se dette som et løfte om at køen er i ferd med å løse seg opp, og at du snart kan sette bilen i bevegelse selv også. At andre beveger seg framover, bedrer (på sikt) også din situasjon: Du rekker nok å hente i barnehagen tross alt. Dette er tunneleffekten: Antakelsen om at andres framgang er et tegn på at det snart også er din tur.

Tunneleffekten vil imidlertid avta over tid. Hvis det etter ett minutt fortsatt bare er køen ved siden av som beveger seg, blir du irritert fordi andre kommer seg fram fortere enn deg selv. Det kjennes urettferdig at du står stille fordi du – kanskje tilfeldig – lå i den filen som fortsatt ikke er kommet i bevegelse.

Omfordele ressurser

Nybøs poeng er basert på tunneleffekten: Ja, her gis det ekstra ressurser til en liten, utvalgt gruppe studenter, men det er feilslått å reagere med misunnelse eller å vise til at dette er brudd med norske likhetsidealer. I stedet bør vi se på det som et tegn på at alle studenter vil få det bedre på sikt, selv om bare noen få tilgodeses i første omgang. Honours-programmer er et løfte om at erfaringene vil brukes til på sikt å løfte langt flere, for eksempel gjennom økt studiekvalitet.

I praksis er det god grunn til å tvile på hvor realistisk dette er. Honours-studentene vil for eksempel få en personlig faglig mentor. Det er jo all grunn til å tro at studentene det angår selv vil evaluere dette som verdifullt, og målt etter hvor godt de lykkes med studiene vil det vel heller ikke være noen overraskelse om det går dem ganske godt, gitt de gunstige rammevilkårene.

Meningene om det utlyste honours-programmet ved UiO er ulike. Blant fagfolk jeg har stor respekt for, har jeg lest både positive og negative synspunkter. Jeg er i utgangspunktet sympatisk innstilt til tanken om å gi svært motiverte studenter ekstra utfordringer, og jeg tror Einar Lie har rett når han skriver i Aftenposten at problemene ved masseuniversitetet er noe universitetsfolk «har mye trening i å snakke lite om». Det er opplagt at virkelig motiverte studenter i en del fag opplever læringstrykket som begrenset, og at de befinner seg i en studiekultur hvor motivasjonen er variabel og eksamensorienteringen større enn den virkelige lærelysten. Samtidig er jeg enig med Jostein Gripsrud i at det her skal bøtes på problemer som ble skapt blant annet av kvalitetsreformen, slik at man gir tilbake til en liten eksklusiv gruppe en dybde og bredde gjennomsnittsstudenten mistet allerede i 2003.

De prinsipielle utfordringene er etter mitt syn knyttet til to beslektede forhold: For det første den dynamikken det skaper i retning av å omfordele ressurser på lang sikt, og for det andre i rekrutteringen til slike programmer.

Når det gjelder det første: Som Dag Morten Dalen har pekt på, er det taktisk lurt å starte med et lavt antall studieplasser, slik UiO gjør. Da blir inntakskravet høyt selv når søkertallene er relativt moderate, og studiets rykte fører til større interesse i neste omgang, i en selvforsterkende prosess. Når flere universiteter melder seg på, vil det gradvis fort kunne bli noen hundre «elitestudenter» rundt omkring. Når vi dette nivået, vil det naturligvis måtte innvirke på institusjonenes prioriteringer. Det vil bli økt press på ressursene i de øvrige studieprogrammene, i hvert fall hvis innsatsen i honours-programmene skal opprettholdes på det nivået UiO nå legger seg på. Dalen argumenterer godt for denne dynamikken, og jeg skal ikke gå videre inn på det her.

Når det gjelder det andre, er det sentrale spørsmålet altså hva slags kriterier som brukes for å rekruttere de få utvalgte. Som nevnt ser det ut som både UiO og statsråden er forsiktige med å bruke elite-begrepet for å beskrive innholdet i studiet, men siden katta likevel er ute av sekken, i hvilken forstand er det eventuelt et elitestudium?

Det kan jo bety flere ting: For det første kan vi – i hvert fall i prinsippet – tenke oss at dette er studier som barn av samfunnets eliter – den økonomiske eliten, kultureliten eller den politisk-administrative eliten – kan eller bør sikte seg inn mot, omtrent slik Eton, Cambridge og Oxford har litt mer elitesmak enn de fleste andre engelske læresteder. Tanken er ikke så fjern som den kanskje kan virke, for det er slett ikke usannsynlig at eksistensen av et slikt studietilbud i enkelte velstående sjikt av samfunnet vil skape enda sterkere incentiver til å bruke et år eller to ekstra på å forbedre karakterene fra videregående, slik at man kommer seg inn på et prestisjefylt studium. Hvor fornuftig ressursbruk det er at ungdom bruker et år eller to ekstra på private videregående skoler kan i høyeste grad diskuteres, spesielt når 20-åringer fra nå av skal straffes om de finner ut at de vil skifte studieprogram.

Ikke stenge dørene i ung alder

For det andre kan man tenke seg at en eliteutdanning først og fremst er et studieløp som skal skolere studentene til å fylle samfunnets eliteposisjoner i framtida. I så fall er jo en skarve bachelorgrad i og for seg noe tynt, men tilsvarende studietilbud kan jo utvilsomt dukke opp på masternivå, og på sikt kanskje også på doktorgradsnivå. I så fall skiller honoursprogrammet seg ikke så mye fra det som i dag forstås som eliteutdanninger, blant annet juss og medisin, som også har høye inntakskrav og relativt krevende studieløp.

Jeg tror likevel det er en tredje tolkning av elitebegrepet som er mest relevant som beskrivelse av departements og UiOs ambisjon: Dette er et studieløp som passer for de studentene som er «flinkest»  og «mest motivert», målt etter resultater i videregående skole. Man vil altså gi noe ekstra til de man antar har et spesielt potensial. Er det mulig å bli for flink, spør FpU-formann Bjørn-Kristian Svendsrud retorisk i Khrono, og har naturligvis svaret klart: Siden vi er villige til å satse på store talenter i idrett, er det ingen grunn til at vi ikke skal gjøre det i akademia også.

Men her avslører Svendsrud at han neppe er noen idrettsekspert. Er det noe idrettsforskere – og etter hvert trenere – er smertelig klar over, er det nemlig hvor vanskelig det er å forutsi hvor langt en ungdom kan nå i en idrett på bakgrunn av «talent» i 12-, 15- eller 17-årsalderen. Hvis vi skal unngå å gå glipp av talent, gjelder det å ikke stenge døren allerede i ung alder. Det betyr for eksempel at overføring av ressurser fra bredden til spissede miljøer blant de «beste» 14-åringene fort virker mot sin hensikt: noen av de som hadde potensial kommer seg ikke videre fordi de ikke fikk nok oppfølging eller treningstid på et tidspunkt hvor de kanskje var mindre fysisk og mentalt utviklet enn sine jevnaldrende.

Det samme kan godt være tilfelle i akademia, og intellektuell og akademisk modning skjer normalt senere enn den fysiske modningen. Den er ikke fullført med videregående skole. Akkurat som det er umulig å si noe sikkert om hvem som kan nå toppen i en idrett blant motiverte 15-åringer, er det bortimot umulig å si noe om hvilke ungdommer på 19-20 år som egentlig har det i seg å yte noe banebrytende på forskningens område eller på andre felt som anses som en del av universitetenes evinnelige «samfunnsoppdrag».

Når man rekrutterer studenter til disse programmene, samtidig som ressurssituasjonen tilsier at det etter hvert vil gjøre rammebetingelsene vanskeligere snarere enn lettere for ordinære studieprogrammer, innebærer det derfor en form for seleksjon på et altfor tidlig tidspunkt.

Tunneleffekten gjør seg i liten grad gjeldende her: de som havner på utsiden av eliteprogrammene vil neppe først og fremst erfare at det åpner seg muligheter for dem selv senere. Tvert imot kan de innskrenkes: De som kom seg med på et honours-program i første omgang, vil stille først i køen også når studieplasser eller attraktive jobber skal fordeles i neste runde.

Innlegget er først publisert i Panorama, der Arve Hjelseth er fast skribent.

Men det betyr jo ikke at alle bachelorstudenter i neste omgang vil få tilbud om egne mentorer. I så fall snakker vi om en historisk satsing på høyere utdanning, og det er det ingenting som tyder på.

Arve Hjelseth
Arve Hjelseth er sosiolog ved NTNU. 
        
            (Foto: Elin Iversen/NTNU)

Arve Hjelseth er sosiolog ved NTNU.  Foto: Elin Iversen/NTNU

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Godkjenner at ny NTNU-rektor kan ansettes for 5,5 år

Planen er at ny rektor for NTNU skal ansettes tidlig i 2020. Kunnskapsdepartementet godkjenner nå at åremålsperioden kan gå fram til 2025.

Kjøper NTNU TTO sin eierandel i NTNU Accel

Selskapet T:Lab kjøper nå NTNU Technology Transfer sin eierandel i NTNU Accel.

Mener utenlandske ansatte vet for lite om norsk arbeidsliv

En utenlandsk ansatt var i Norge i nesten ni år før han fikk vite at det var mulig å søke om lønnsopprykk.

En av fire forskere med innvandrerbakgrunn opplever diskriminering

En ny rapport viser at hver fjerde forsker med innvandrerbakgrunn opplever diskriminering og manglende inkludering. Hver tiende kvinne - uansett bakgrunn- rapporterer om seksuell trakassering.