Hvilke feil ved NTNU er det som skal utbedres ved samlokalisering?

NTNU er i omfattende endring. Sentralt i endringsarbeidet er samling av virksomhet i Gløshaugen-området. Man mener at fysisk nærhet skal gi faglig fornyelse og forbedring. Men jeg ser ikke at denne omfattende prosessen er tilstrekkelig godt gjennomtenkt.

Forutsetningen for å forbedre en virksomhet er at feilen er klart beskrevet, og at kostnaden med stor sikkerhet kan ventes å bli mindre enn utbyttet. Hvilke feil ved NTNU er det som skal utbedres denne gangen, og hva er endringens pris og forventede utbytte? Jeg har gransket alle tilgjengelige papirer, og har bare funnet at økt tverrfaglighet var målet, og at den skulle oppnås ved fysisk sammenflytting i Campus på og omkring Gløshaugen. Men da har jeg en betydelig problemrest:

1. Hva var galt med NTNU? Forstod ikke filologene, medisinerne og ingeniørene hvilket samfunn Norge er, og hvilken Verden vi inngår i? Hvordan kan NTNUs nye tverrfaglighet i så fall skape en så kraftig økt forståelse og endring at alle kostnadene er forsvarlige? Hvor lang tid vil forbedringsarbeidet ta? Kommer forbedringsbehovet til å vare like lenge?

2. Dersom man tror på sammenflyttingens forbedringskraft, er det underlig at høgskolene på Gjøvik, i Trondheim og i Ålesund er slått sammen med NTNU. Skal de flyttes til Gløshaugen eller skal det reises ekstra mye i trekanten? Erstatter reisingen samboskap? Kunne slik reising i så fall brukes oftere som erstatning for sammenflyttinger? Det ville lette stort for eksempel i statens, fylkenes og kommunenes stadige omorganisering.

3. Skal høgskolenes yrkesinnretning smelte sammen med universitetets forskning, eller skal de løftes til universitetsnivå? Universitetet skal vel ikke være en høyere yrkesskole?

4. Minst siden 1700-tallet er det erfart at tett samboskap ikke fremmer god akademisk vekst. Tverrfaglighet er særlig godt utforsket. Hva vet NTNU som ikke inngår i denne erfaringen?

5. Hvorfor forstår man ikke at enkeltforskeren er motoren i den akademiske virksomheten? Får ikke enkeltforskeren et interessant liv ved å bruke det ved NTNU, nytter ikke alle nye utredninger, papirkurver, bygninger og kantiner.

6. Er man ikke redd for at Campus-prosjektet kan lede ledelsen til å tro at man er i gang med en faglig forbedring til tross for at den verken er definert, nødvendig eller mulig? I så fall er vi i gang med en avledningsmanøver, slik den er velprøvd i militær virksomhet.

Jeg venter spent på at NTNU-ledelsen kaster seg ut i debatten med andre moment enn budsjett, byggesaker og utredninger.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.