«Forliger Eder I skabhalse»

Jeg har vært ansatt ved Historisk institutt ved UNIT/NTNU i mer enn 40 år og fulgt med fra lærerhøgskole til teknisk-naturvitenskapelig universitet, og fra Lade til Dragvoll. I mange år hadde de vitenskapelige ansatte ansvar for instituttets vé og vel, og hadde i stor grad faglig selvstyre. Det gikk bra, selv om det så langt fra var bare solskinnsdager. Historisk institutt vokste til å bli et av de sterkeste fagmiljøene ved HF-fakultetet/Det humanistiske fakultet, og de ansatte har gjort seg gjeldende både nasjonalt og internasjonalt. I de seinere åra har selvstyret skrantet. «Linjen» og sersjantmentaliteten overtok, og været ble jevnt grått. Selv om jeg ikke er del i den konflikten som nå er i ferd med å ødelegge både institutt, fag og fagfeller, og heller ikke er informert om varsler, slarv og sladder, er det fristende å komme med en kommentar fra sidelinja.

Dagens NTNU er i ferd med å bli en forvokst høyskole hvor profesjonsstudiene dominerer, og der produksjonstallene gjelder som høyeste kvalitative norm. Alt for tjue år siden tillot jeg meg å bruke metaforen «pølsefabrikk» om det «universitetet» som kunne skimtes i horisonten. Noen hadde funnet på at vi skulle være et slags konsern med hovedoppgave å produsere studiepoeng og mer eller mindre lødige master- og doktorgradskandidater. At vi også har viktig kulturelle og politiske oppgaver i et åpent demokratisk samfunn synes det å være liten forståelse for. Kennings lederideologi ble innført, til tross for protester, og i 1999 kom «linjen» på plass. Den kollegiale faglige ledelsen ble overkjørt av en ny samlet faglig og administrativ ledelse styrt ovenfra og nedad. «Linjen» ble hellig og faglig kollegialt skjønn og faglig medvirkning måtte vike.

De siste åra før jeg ble pensjonert i 2014 var jeg opptatt med å lede et stort internasjonalt NFR-prosjekt samt doktorprogrammet for kultur og samfunn, som ligger under Fakultetet. Jeg hadde derfor få oppgaver ved IHS. Men jeg så at det ulmet, ikke minst blant mine kolleger med noe fartstid på instituttet. Både mannlige og kvinnelige kolleger var vant til åpen og bramfri tale, det var noe befriende og sunt ved det. Med ansatt leder og toppstyrt kommandostruktur gjaldt det i økende grad å være forsiktig og bøye nakken. Samtalen trakk seg tilbake til kontorene og inn i krokene. De faglige og fagpolitiske diskusjonene, som tidligere hadde funnet sted i instituttrådet, hvor alle ansatte var med, ble overtatt av et styre med blant annet folk som ingen kunnskap hadde om instituttets tradisjoner og fagets egenart. Styringsordningen var i ferd med å bli et stort problem.

Denne ulmende konflikten er nå i fyr og flamme, og den startet med en uheldig instituttlederansettelse. Det skal en sterk og uavhengig instituttleder til for å hamle opp med professorene på IHS. Og særlig problematisk måtte det bli når styreren var gift med en av de yngre vitenskapelig ansatte. I tillegg er dekanus også professor ved instituttet. Innad i instituttet og mellom institutt og fakultet er det innfløkte sosiale og faglige strukturer. Det er også grunn til å tro at flere av de yngre ansatte, mange av dem kvinner og utlendinger, ikke var kjent med den åpne kulturen som rådet ved IHS. Med andre ord: det var rigget for katastrofe i 2013. Instituttet ble polarisert. Når så fakultetet gjennom sin formaliserte krisehåndtering gjorde seg til en del av konflikten, måtte det gå galt.

Det som primært var, og for så vidt fortsatt er, et ledelsesproblem, har ballet på seg med personlige konflikter og endt i et kafkaaktig arbeidsmiljø. Adresseavisen kunne den 17. oktober rapportere et tjuetalls varslinger de seineste åra, og mange vil nå ha det til at konflikten i bunn og grunn er et arbeidsmiljøproblem. Det er trolig ikke tilfelle. I den såkalte faktaundersøkelsen som ledelsen fikk gjennomført, og som har kostet millioner av kroner og bare ført til økt konflikt, heter det (s. 138): «Imidlertid kan vi ikke se at det foreligger hendelser som indikerer funn som peker på at det foreligger noen brudd med arbeidsmiljøloven eller likestillings- og diskrimineringsloven.» Adresseavisens oppslag er heller forvirrende. De ellers kontekstløse referatene til varslene, sier ikke noe annet enn det de fleste med litt fartstid i Akademia er vel vant med. Det kan være tøft, og det bør være tøft å satse på en akademisk karriere. Universitetet skal ikke være noen søndagsskole, vi skal konkurrere og vi skal strekke oss. Det som Adresseavisen omtaler, ligger innenfor det vi må kunne tåle.

Det ser ut til at ledelsen ved NTNU vil splitte opp både fag og institutt, og skille kollegene fra hverandre. De som ikke tåler å se hverandre, skal slippe det, heter det. Men vi skal fortsatt samarbeide om undervisningen og kan bli nødt til å se hverandre i øynene. Hva konsekvensene av et slikt vedtak vil bli, har man tydeligvis ikke tatt høyde for. I alle fall vil det innebære at universitetsledelsen har spilt falitt, den fraskriver seg sitt faglige ansvar, som burde være det primære, og anviser heller ingen god løsning for det sosiale miljøet. I stedet for splittelse burde det arbeides for å styrke instituttets faglige selvstyre og forlike partene. Salig Holberg hadde rett da han nektet å ta stilling til hvem som hadde rett i en disputt; det fikk «fehodene» ordne opp seg imellom. Og Holberg var en klok mann med trønderske aner.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.