Hva skal NTNU brukes til?

NTNU har i lengre tid arbeidet for å samle mest mulig av sin virksomhet i en Campus omkring Gløshaugen. Muligens er prosjektet bare et spesialtilfelle av Regjeringens arbeid for å samle offentlig virksomhet i færre enheter, slik de gjør i politi og helsevesen. NTNUs ledelse er i alle fall entusiastisk med. NTNU-enhetene på Gjøvik og i Ålesund får man komme tilbake til.

Ikke minst i UAs ytringsspalte er det reist skepsis til prosjektet, men uten at NTNU-ledelsen har kommet med noen grundig begrunnelse for sammenflyttingen, til tross for all undring som er lansert, både om mål og veg. Derfor er det på tide å innse at det ikke er mulig å få til en slik grunn-debatt, og at ingen klargjøring vil komme.

Alt som skjer nå, blant annet nær forestående utpeking av ny rektor, gjør at man bare må komme videre, med eller uten Campus. Går NTNU inn i en framtid med Campus, er det å håpe at dette blindsporet ikke vil drenere altfor mye oppmerksomhet og penger bort fra det som NTNU bør holde på med:

1) Først må det tenkes gjennom hva et norsk universitet skal være, til forskjell fra en (vitenskapelig) høyskole. I den norske universitetstradisjon, som egentlig er en utløper av den Humboldtske tenkemåte fra sent 1700-tall, har man ment at et universitet skal være uavhengig av statlig påvirkning, og konsentrere seg om fri kunnskapsleting og tilknyttet undervisning. Menneskene er best tjent med dette ved at det åpner vinduer til nye erkjennelser.

2) Det er åpenbart at etableringen av NTNU egentlig var den endelige gravleggingen av denne tanken: Både mentalt og fysisk er NTNU en forlengelse av NTH, altså et NTNH, der H står for en høyere yrkesskole: Man ønsket at Museet og fagene på Dragvoll skulle befrukte teknologifagene, og eventuelt medisin, slik at det nye universitetet ble mer samfunnsnyttig. Dette er å studere den foreliggende erkjennelse.

3) Som eksempel kan man tenke seg at teknologene lærte seg så mye om samfunnets behov at Norge ble verdensledende på særlig seiglivede betongbruer under klimaforhold som de norske. Det krever at teknokjemikere med spesialisering i betongens og armeringsmaterialenes kjemi går i tett(tverrfaglig) samarbeid for å forstå det kompliserte kjemisamspillet mellom betong og armering inne i betongen. Kanskje kan det oppstå gjensidig beskyttelse mellom de to ved nye materialvalg? Nå synes man at dette er mislykket, eventuelt at det går for langsomt. Derfor skynder man på ved å skape en samling som ikke bare er mental, men fysisk. Derfor blir det nå hårreisende spennende å følge med i hva ny-rektoren får til. Eller var det ikke noe slikt man ville med NTNU? Forskningshistorien er i så fall den beste læremester.