Pengene til medisinsk forskning bør gis til dem som kan forskning
Det er ikke lærlingene som bør få pengene til medisinsk forskning i Midt-Norge, men dem som kan forskning.
Når 85 % av ressursene brukes til å lønne personer under utdanning og 15 % går til dem som er ferdige med utdanningen, er resultatet uunngåelig at forskningen holder lavere kvalitet enn den burde, skriver professor Magne Børset. (Illustrasjonsbilde)Geir Mogen/NTNU
MagneBørsetprofessor ved Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU
Universitetsavisa har i flere oppslag denne uka satt søkelyset på de skrøpelige finansieringsordningene for forskere som er ferdige med PhD-grad og postdoktorstilling.
Forskning er spennende og morsomt, og mange holder ut i årevis under et stillingsvern som knapt noen andre ville akseptert i velferdsstaten Norge. Men betingelsene skremmer vekk mange talenter med langsiktige økonomiske forpliktelser, en ikke helt uvanlig situasjon for unge mennesker etter et langt utdanningsløp.
Uheldig fordeling
En hovedårsak til den uverdige situasjonen for forskere på medisinområdet, er den uheldige fordelingen av stipender til ulike stillingskategorier fra Helse Midt-Norge. I år ble det tildelt 25 utdanningsstillinger (PhD og postdoktorer) og 4 forskerstillinger (hvorav to er forbeholdt ansatte i helseforetaket). I tillegg til å vedlikeholde et midlertidighetsproblem for forskere, har denne stipendfordelingen også en annen bekymringsfull konsekvens for midt-norsk medisinsk forskning. Når 85 % av ressursene brukes til å lønne personer under utdanning og 15 % går til dem som er ferdige med utdanningen, er resultatet uunngåelig at forskningen holder lavere kvalitet enn den burde. Ingen bedrifter ville finne på å drive virksomheten med 85 % lærlinger og 15 % fagutdannete, men slik har vi organisert oss i medisinsk forskning.
Forskningen stykkes opp i små, forutsigbare prosjekter som er godt egnet til å få PhD-studentene gjennom til avsluttet doktorgrad, men tar i mindre grad tak i de egentlige utfordringene. De spennende, risikable og langsiktige prosjektene lider. For midt-norsk forskning har dette også den svært uheldige konsekvensen at forskningen vår taper i konkurransen om nasjonale og internasjonale forskningsmidler. Dersom vi skal konkurrere med miljøer som holder seg med mange faste forskerstillinger, slik situasjonen er for eksempel ved Radiumhospitalet i Oslo, må vi fordele de lokale forskningspengene på en smartere måte. Jeg oppfordrer Samarbeidsorganet til neste år å fordele 75 % til forskerstillinger og 25 % til utdanningsstillinger.
