Ytring:

Hvem skal vi utdanne - musikere eller artister?

Jeg tror ikke du nødvendigvis gjør store oppdagelser om målet ditt er å få en Nobelpris, og jeg tror heller ikke du nødvendigvis blir en god musiker om målet ditt er å bli en kjent artist.
Vår viktigste oppgave er å utdanne dyktige musikere, ikke produkter som skal selges til massene, skriver Michael Francis Duch 
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Vår viktigste oppgave er å utdanne dyktige musikere, ikke produkter som skal selges til massene, skriver Michael Francis Duch  Foto: KRISTOFFER FURBERG

Det er første dag på Trondheim Calling og på Rockheim arrangeres det inspirasjonsdag; flere foredrag og paneldebatt med tittelen: Hvordan synes du Trøndelag bør se ut som kulturregion i 2030?

Jazzlinja og NTNU blir nevnt til stadighet, og både tidligere og nåværende studenter er involvert i debatten på scenen. Spørsmålene som blir tatt opp er i hovedsak konsekvensene av at arrangørfeltet profesjonaliseres og kommersialiseres, feltets egne ambisjoner og forventninger til framtiden, og ikke minst; hva kan vi gjøre for at unge musikere og kunstnere blir værende etter endt utdanning?

Utdanner vi for mange musikere?, står det som et sitat på bakveggen når siste del om musikerøkonomi diskuteres. Jeg får høre at musikkutdanningene har et ansvar for at musikerne de utdanner kjenner til de juridiske fallgruvene de kan falle i, og at man bør skrive kontrakt når man starter band sammen og mens man fortsatt er venner. Det snakkes også om forskjellen på artist og musiker; rent økonomisk, om ikke annet.

Jeg som føler jeg bestandig har gått mine egne veier, vært en del av undergrunnsmiljøet og vært involvert i det særeste av det sære, sitter på første rad på inspirasjonsdagen og har blitt redusert til en noe fremmedgjort middelaldrende mann med stadig flere gråtoner i hår og skjegg, og som tar meg selv i å tenke tilbake på hvor mye bedre det var før i tida, hvor man i større grad var musiker og i mindre grad artist.

Misforstå meg rett, dette er et flott arrangement og spørsmålene som blir stilt er både interessante, relevante og på sin plass å ta opp. Musikeren, konsertarrangøren og Trondhjemmeren i meg er stort sett enig i det meste, og ikke rent lite stolt over byen jeg kommer fra, og har bodd i hele livet.

Som nestleder på NTNU - Institutt for musikk med hovedansvar for den utøvende utdanninga, som også inkluderer jazzlinja, er det noen tanker jeg har gjort meg i etterkant av dette arrangementet, og som jeg dessverre ikke rakk å formulere før det hele plutselig var over, og hvor jeg innså at jeg også lever opp til myten som en ekte treg trønder.

Spørsmålene jeg som en del av ledelsen i en utøvende musikkutdanning føler jeg må stille meg er: Har vi et ansvar for at studentene våre blir boende i byen etter endt eksamen? Hvem er det vi skal utdanne; er det musikere eller artister, og utdanner vi for mange av de?

NTNU er ikke et regionuniversitet; vi tiltrekker oss studenter fra hele Norge, Norden og videre utover. Ansvaret vårt er å gi studentene våre en best mulig utdanning, for så å sende de videre ut i verden; enten det er til New York eller Svartlamon. Vi kan til og med si at det er en fordel at våre studenter reiser ut av byen og ut i verden; som god reklame og omdømmebygging, for både Trondheim og NTNU.

For her er det viktig å presisere at på den utøvende musikkutdanningen på NTNU er det ikke nødvendigvis et mål at musikere skal bli igjen i Trondheim etter ferdig utdanning. Likevel, er jeg enig i at man legger til rette for et levende musikkmiljø i Trondheim for dem som velger å bli.

Et konkret forslag som kom opp i den første paneldebatten i dag var, at i stedet for at hus og lokaler står tomme mens man venter på hva som skal skje videre, så kan de midlertidig fylles med kunst og kultur: Pop-uplokaler for unge kunstnere og musikere.

Så var det til spørsmålet om vi utdanner for mange musikere i Norge i dag. Dette er et stort spørsmål som det er vanskelig å svare ja eller nei på, i alle fall uten en lengre forklaring og utdyping. Jazzlinja feira 40 år i fjor og har gått fra å være Norges eneste jazzutdanning til å få «konkurrenter» i både Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Tromsø.

Det jeg kan si er at vi burde samarbeide mer, konkurrere mindre og kanskje spisse de ulike utdanningene våre i større grad enn de er nå. For hva består forskjellene i de ulike utdanningstilbudene vi tilbyr i utøvende musikk egentlig i, og er dette noe som er relevant for våre søkere og fremtidige studenter?

Og til slutt: hvem er det vi egentlig skal utdanne; er det musikere eller artister, og hvor langt skal vi gå i å lære studentene våre i å utvikle seg selv som og til et produkt? Er profesjonalisering ensbetydende med kommersialisering?

Jeg hørte nylig på Nature Podcast, som hadde reprise på et intervju med en av fjorårets Nobelprisvinnere i kjemi for sitt bidrag til utvikling av litium-ionbatterier. John B. Goodenough (tidenes navn for en Nobelprisvinner) er 97 år. Han trodde aldri han skulle få prisen og det har aldri vært et mål for ham. Faktisk synes han ikke at det arbeidet han fikk Nobelpris for, var det beste han har gjort.

Jeg tror ikke du nødvendigvis gjør store oppdagelser om målet ditt er å få en Nobelpris, og jeg tror heller ikke du nødvendigvis blir en god musiker om målet ditt er å bli en kjent artist. Når det er sagt, så har en av bi-effektene av en god musikerutdanning på jazzlinja ved flere tilfeller produsert kjente popartister. Vår viktigste oppgave er likevel å utdanne dyktige musikere, ikke produkter som skal selges til massene.

Denne ytringen ble først publisert på Duchs Facebook-side.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.
 

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Nord universitet:

15 ansatte kan bli sagt opp på lærerutdanninga

Levanger: - Det er tungt å gå og gruble på dette og det preger praten under lunsj. Alle er usikre på hva som skal skje, sier Ole Petter Vestheim  og Tore Kristian Aune.

NTNU best i landet i europeisk stipendordning  

Midlene fra Marie Sklodowska-Curie Individual Fellows er fordelt, og NTNU gjør det best av de norske universitetene.

NTNUs campussamling blir trolig ikke ferdig før i 2030

Målsetningen var at NTNUs samlede campus skulle stå klart i 2025. Prosjektdirektør Merete Kvidal tror alt er klart først i 2030. Byggestart er utsatt til 2024.

Nord universitet:

Her bidrar studentene med fengende musikk i lunsjen

Hver fredag møter ansatte, studenter og lokalbefolkning opp for å få med seg huskonserten på campus Levanger.