Ytring:

Jeg har møtt mye sloknet arbeidsglede ved NTNU

- Dersom man dessuten endelig har sluttet å tro at folkevrimmelen i Campussamlingen på et lite areal er tilstrekkelig, og kanskje ikke engang nødvendig for at det vidunderlige skal skje, er tiden kommet for å lete etter andre tiltak som kan lede framover til faglige forbedringer.

Anne Borgs første gjerning som nyansatt rektor var å ønske velkomment til Rektors julebord. Nå venter Arne B Johansen spent på hvilken retning hun tar NTNU i.
Publisert Sist oppdatert
Arne B. Johansen er professor emeritus ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Det skriver professor emeritus Arne B Johansen i denne ytringen, hvor han signaliserer spent forventing til Anne Borgs rektorgjerning.

I portrettintervjuet med ny-rektor Anne Borg i UA nylig presenteres hennes meritter. Nå ventes det spent på hva som skal skje med NTNU under hennes taktstokk. Foreløpig kjenner hun seg beæret over å ha blitt leder for landets største universitet med alle disse unge menneskene som skal bidra til samfunnsutviklinga, som lærere, ingeniører, humanister og musikere.

Dette viderefører tanken på NTNU som en samling av høyere yrkesskoler. Men det er å håpe at rektor ved landets største universitet dessuten vil tenke fram den ekstrakvalitet som NTNU-overbygningen bør tilføre en slik høyskolesamling, ut over slikt som felles snørydding, bosshenting, postutdeling og transporttjenester: Hvordan skal NTNU settes i stand til å sende ut sivilingeniører, lærere, fysikere og leger som gjør en bedre jobb i sitt samfunn enn de som gikk ut fra NTH og NLH for noen ti-år siden, for ikke å snakke om filosofer og arkeologer?

Nå ser det ut til at universitetstenkningen i Norge først og fremst er et volumspørsmål: Alle vitenskapelige høyskoler overgår åpenbart til universiteter så snart de har blitt store nok. En av utfordringene da er at Norge snart er Verdens universitets-tetteste land etter sitt folketall, men uten at det er mulig å se noen faglig grunn til at det skal være slik.

Mange hadde nok håpet at Campus-prosjektet hadde noe av sin begrunnelse i klargjøring av NTNU-universitetets særpreg. Naturlig nok uttaler campus-direktør Merete Kvidal seg nokså rett på campus-saken i UA, i alle fall nå før Borg har blitt varm i stolen. Men det er ikke riktig klart om Kvidal har ansvar både for det faglige innholdet og for byggeplanene. Hun nevner i alle fall ikke det faglige målet, og forutsier at samlingen av bygningsmassen rundt Gløshaugen trolig ikke er på plass før i 2030.

Det er pengene det står på. Først med pengene kommer også studenter, forskere og lærere til å vrimle om hverandre langs Gløshaug-ryggen og nedover skråningene mot byen. Begrunnelsen for Campus må altså være så holdbar at den varer minst en stund ut over disse 10 årene. Har den ikke engang slik holdbarhet, går den over i historien som et kostbart og villedende byplan-feilspor i vår gamle by, uansett resultat.

Dersom man dessuten endelig har sluttet å tro at folkevrimmelen i Campussamlingen på et lite areal er tilstrekkelig, og kanskje ikke engang nødvendig for at det vidunderlige skal skje, er tiden kommet for å lete etter andre tiltak som kan lede framover til faglige forbedringer. Da må første ledd være å identifisere forbedringsbehovene, ettersom det er umulig å forbedre noe som ikke er identifisert.

Ett av behovene er å konstatere konkret på hvilke måter sivilingeniørene i dag ikke er godt nok tilpasset utkantbygdenes kommunikasjonsbehov. Forbedring her, både på materiell og elektronisk veg, må være en hovedsak dersom bygdene, som boplasser og naturbrukere, skal bevares og blomstre opp, slik så mange drømmer om i dag, både på Stortinget og nedover derfra. Dette forutsetter økt innsikt både hos sivilingeniørene og hos samfunnsviterne.

Først etter slik vellykket identifikasjon begynner arbeidet med å foreskrive forbedringsmedisin. Jeg er helt sikker på at det som da haster mest er å legge forholdene på NTNU til rette slik at det blir attraktivt for dyktige folk både å søke seg hit og å bruke livet sitt til innsats hos oss. Det forutsetter faglig tydelighet og langsiktighet i miljøene så det blir noe å forholde seg til for unge vitenskapsfolk som leter etter en framtidsplass der de kan levere inn faglige byggesteiner av varig verdi.

Gjennom et liv ved flere universitet har jeg møtt så mye sloknet arbeidsglede at jeg har blitt sikker på at NTNU må starte innenfra med dette: Enten man vil slutte seg til en fagprofil eller ta avstand fra den, må profilen være tydelig, men trygg ved sin åpenhet for mangfold. Ensretting eller internasjonalisering av kunnskap er derfor ingen hovedveg framover for NTNU som et særmerkt framtidsprosjekt.

Jeg er så spent!