Nord universitet – en brems for utdanning og utvikling på Helgeland?
Mange av de høykompetente universitetslærerne som mister jobben på Helgeland, forsvinner nå ut fra regionen, og skrives i stedet inn i statistikken for befolkningsnedgang. Dette kan bare stoppes ved å få tilbake kontrollen over høyere utdanning i egen landsdel.
Nord oppleves av mange som uredelige og ignorante i sin kommunikasjon ut til studenter, ansatte og ikke minst regionen de burde betjene, skriver Kjetil Olsen og Øyvind Hansen.Helene Mariussen
I en tid med regional uro rundt lokalisering av offentlige institusjoner og infrastruktur, føler mange et behov for å framsnakke Helgeland. Dette er ikke vanskelig i en landsdel der unike naturområder oppleves som i en eventyrverden, og samtidig gir grunnlag for en voksende reiselivsnæring. Som en av de største regionene i Nord-Norge, står også Helgeland for en formidabel verdiskapning, bla basert på lokale naturressurser eksportert ut til internasjonale markeder.
Når dessverre en av Helgelands største eksportartikler er unge mennesker, vil vakker natur og stor næringsvirksomhet ikke lenger være nok. Landsdelen taper innbyggere og arbeidskraft, mens viktige utviklingsfaktorer som utdanningsmuligheter, utdanningsnivå og dermed kompetansearbeidsplasser står under press.
Helgelandsregionen stiller blant de svakeste i landet når det gjelder utdanningsnivå, og man sliter ofte med rekruttering til de kompetansearbeidsplasser som finnes. Diagrammet under (figur 1) illustrerer denne situasjonen ved å sammenligne utdanningsnivået på Helgeland (2018) med landsgjennomsnittet, Oslo-området og Nord-Norge for øvrig.
original
Figur 1: Andel av befolkningen med høyere utdanning. Blå farge viser kort utdanning (ett til fire år), mens rød viser lang utdanning (fem år og oppover). Kilde: SSB.
Som rådende utdanningsinstitusjon på Helgeland, har Nord universitet et særlig ansvar for å ta tak i denne utviklingen. Det er all grunn til å spørre om det er det motsatte som skjer. Da universitet ble etablert etter fusjonsavtalen i 2015, var utgangspunktet at tre likeverdige utdanningsinstitusjoner skulle få videreutviklet sine studiesteder.
Umiddelbart etter fusjonen trådte i kraft, stoppet man opptak ved sykepleierstudiet i Sandnessjøen, startet avviklingen av IKT-utdanningen på Mo (campus Helgeland) og gjøv så løs på en avvikling av hele lærerutdanningen på Nesna. Dette slo ned som et sjokk for en region med skrikende behov for lærere, sykepleiere og IKT-ansatte. Mange opplevde i vantro nedstengningene som en utdanningsmessig katastrofe på Helgeland.
Vi har tidligere vist at etter Nord universitets inntreden på Helgeland, ble det totale antall studenter tilnærmet halvert etter få år (Nordnorskdebatt.no 20.10.2019). Likevel fortsetter Nord på sin historie om satsing på sterkere fagmiljø, og flere studenter på studiested Mo. Etter hvert har denne fortellingen nå begynt å slå sprekker.
Mens fagstaben innen IKT (fra 2016) allerede er betraktelig nedbemannet, erkjenner nå Nordledelsen at det heller ikke skal ansettes faglærere til samlingene for lærerstudier på Mo (de skal flys inn fra Bodø og Levanger). Vi alle hadde dermed «misforstått» hva Nord egentlig mente med å styrke fagmiljøet, nemlig at styrkingen kun gjelder flere studenter - ikke flere fagansatte (Rana No 26.02.2020).
La oss så se nærmere på «trylleformelen» der kun flere studenter skal danne grunnlaget for et sterkere fagmiljø. Ved å bruke universitetets egne tall for planlagte studier, havner denne «satsningen» i et noe merkelig lys. Grafen (fig 2) viser en omregning av Nords planlagte studieplasser til studieårsverk f.o.m. fusjonen 2016 - til egen framskrivning for 2021. Over tid er tendensen at det har blitt planlagt for stadig færre studieårsverk fram mot 2021.
original
Figur 2: Antall planlagte studieplasser totalt for studiestedene Mo og Nesna 2016-2021 (omregnet til antall studieårsverk). Sandnessjøen hadde i denne perioden allerede blitt påtvunget en inntaksstopp, og er dermed ikke tatt med her. Kilde: Nord universitet.
Universitetets framgangsmåte ser ut til å følge et gjentakende mønster i hvordan man fordekt avvikler, i stedet for å utvikle studier på Helgeland. Dette gjelder både studiestedene Mo (IKT), Nesna (lærerutdanning) og Sandnessjøen (sykepleierstudiet).
Kort oppsummert er mønsteret som følger:
1. Nedbemanning av studier/studiesteder – ofte med uklar begrunnelse
2. Nedleggelse av disse, med liten bemanning og søkning som begrunnelse
3. En fortelling om at dette egentlig betyr en styrking, siden studiene bare legges om
Nord oppleves av mange som uredelige og ignorante i sin kommunikasjon ut til studenter, ansatte og ikke minst regionen de burde betjene. Det ser ut som forståelsen for Helgeland som deres ansvarsområde, har forsvunnet i en selvforskyldt kamp om fortsatt universitetsstatus, nedbemanning, og økt oppbygging av mer «sentrale» studiesteder.
Det å framsnakke Helgeland er lett, mens det blir mer og mer vanskelig når det gjelder Nord universitet. Helgelands eneste selvstendige utdanningsinstitusjon, Høgskolen i Nesna, ble altså vedtatt nedlagt etter det mange oppfattet som et uredelig brudd på fusjonsavtalen om utvikling i 2016. Dermed gikk også den administrative kraften som trengs for å drive lokaltilpasset utdanning i regionen tapt.
Mange av de høykompetente universitetslærerne som mister jobben på Helgeland, forsvinner nå ut fra regionen, og skrives i stedet inn i statistikken for befolkningsnedgang. Dette kan bare stoppes ved å få tilbake kontrollen over høyere utdanning i egen landsdel. Et universitet med svekket omdømme og manglende tillit, bør ikke lengre få fortsette sin framferd der alle blir tapere.
Heldigvis har kommunene, regionrådene, Nordlands fylkesting og en omtrent samlet Stortingsopposisjon vært tydelig på at lærerutdanningen skal tilbake til den tradisjonsrike utdanningsinstitusjonen på Nesna.
Tiden går fort, det kommer et valg – men har man tid til å vente?
