Ytring:

Mitt levende læringslaboratorium: hjemmekontor i koronaens tid

- Det nye i koronavirusets tid er ikke at vi må jobbe hjemmefra, men at undervisningen vår skal foregå hjemmefra, skriver Margrethe C. Stang i denne ytringen.

- Om jeg skulle ønske meg én ting for de neste ukene, er det litt mindre digital triumfalisme, skriver Margrethe C. Stang i denne ytringen.
Publisert Sist oppdatert

Hjemmekontor er ikke noe nytt for akademikere. Vi har sikkert alle hatt perioder der vi har sittet i mer eller mindre selvpålagt isolasjon for å skrive ferdig en avhandling, en artikkel, en forskningsrådssøknad. Det nye i koronavirusets tid er ikke at vi må jobbe hjemmefra, men at undervisningen vår skal foregå hjemmefra. Og det forventes åpenbart noe mer enn å legge ut powerpointer og leselister på Blackboard. Fordi vi har så mange muligheter og verktøy, kan det virke som vi er forpliktet til å bruke dem.

Jeg er inne på fire emne dette semesteret, og i to av dem samarbeider jeg med andre lærere. Det betyr at vi, i tillegg til å orientere oss om hvilke digitale muligheter som finnes, også må diskutere oss imellom hvordan vi legger opp den digitale læringen for de neste ukene. Det er ikke gitt at det som passer for emneansvarlig er like greit for de andre lærerne. Sosiale medier bobler over av tips og triks – noen bruker Teams, noen bruker Padlet eller Camtasia.

Følte meg som en muldvarp

Jeg ble raskt med i et par facebook-grupper med navn som «Digital dugnad i høyere utdanning». På mandag deltok jeg på et lunsj-seminar om undervisning i Zoom. Det var ganske OK, og Zoom har jeg allerede litt erfaring med som et velfungerende alternativ til Skype.

Problemet er bare at vi på NTNU ikke skal bruke Zoom. Jeg følte meg som en muldvarp i et UiO-forum og listet meg derfor ut av dette digitale seminaret da deltakerne ble delt inn i grupper for å teste ut de ulike funksjonene.

Optimismen ble jagd bort

I går, tirsdag, gikk jeg inn i det digitale kursrommet til Blackboard Collaborate. Det meste av optimismen jeg hadde opparbeidet meg på mandagens Zoom-sesjon ble raskt jaget bort.

Her var det fokus på å hake av eller ikke hake av i riktige knøttsmå bokser og å kopiere og lime inn lange weblenker på riktig sted. Ingen inndeling i grupper eller mulighet til å teste ut ting selv. Vi fikk hverken se kurslærerne eller de andre deltakerne, og det var lett å fristes til å sjekke Facebook, NRK og Yr (!) mens man satt der. «Sånn har studentene det også», tenkte jeg. På toppen av det hele er språket i Blackboard så utspekulert klønete at jeg mistenker det for å være utviklet i en russisk trollfabrikk. Selve introkurset het vanvittig nok «Innføring i dannelse», noe som man skulle tro handlet om å lese Goethe og Flaubert og lytte til Beethovens sene strykekvartetter. Hvor tar de det fra?

Lot meg imponere i Uppsala

For noen år siden – i en galakse langt, langt unna, før sjelen min ble knust av Blackboard og Inspera - bestemte jeg meg for å sette meg inn i dette med digitale læringsplattformer.

Jeg besøkte kolleger ved Universitetet i Uppsala og lot meg imponere over video-essays og chatseminarer, jeg ble både imponert og inspirert. Det første jeg fikk lære der er at digital-undervisning skal lages fra bunnen.

Det blir ikke bra hvis man bare overfører sitt vanlige undervisningsopplegg til en digital plattform. Men nå er det jo nettopp det vi nå må gjøre, enten vi vil eller ei. Dette kommer altså aldri til å bli bra – men vi må prøve å gjøre det bra nok, gitt omstendighetene. Vi som er lærere kan for øvrig ha godt av å kjenne litt på hvordan det føles å ikke mestre noe, å føle seg dum. Da kan vi spørre oss hvordan vi ønsker at læreren vår skal forholde seg til det. Og jeg synes synd på alle de flinke digitaliseringsfolkene på NTNU, som virkelig står på for å hjelpe oss å gjøre jobben vår. Dette er en suboptimal situasjon for alle parter.

Læring er sosialt

Tidligere digitaliseringstiltak har vært for entusiastene, de som liker å prøve ut nye ting, de som omfavner nye medier. I koronaens tid må digitaliseringen tilpasses alle.

Om jeg skulle ønske meg én ting for de neste ukene, er det litt mindre digital triumfalisme. Ja, jeg tror at koronaviruset kommer til å tvinge mange av oss til å teste ut nye digitale verktøy, og at mange av oss vil ha glede av den lærdommen. Men samtidig er det åpenbart at epidemien minner oss på hvor enkelt og effektivt det er å lære og lære bort når vi er sammen, i samme rom. At læring er sosialt, og at alle filter vi plasserer mellom hverandre gjør det vanskeligere. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg kan spasere inn i klasserommet og ingen trenger å logge seg på. Vi sier bare «Hei», og så er vi i gang.