Et tenksomt NTNU kan få Norge opp av grøfta

Klok av virkningene etter vasskraft- og oljetiden kan NTNU bli en spissinstitusjon i å rehabilitere Norge som de små, menneskevennlige og moderne boplassenes landskap.
Arne B. Johansen er opptatt av hvordan Norge skal bli mer enn en råvareleverandør.  
        
            (Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet)

Arne B. Johansen er opptatt av hvordan Norge skal bli mer enn en råvareleverandør.   Foto: Trond Sverre Kristiansen/NTNU Vitenskapsmuseet

1) Kunnskap og fornuft

Forskningshistorien har godt om eksempel på at ny-kunnskapen  kolliderer med sunn fornuft og derfor oftest møter bitter motstand. Og motstanden må ikke undervurderes. Til og med Tycho Brahe (1546-1601) og Johannes Kepler (1571-1630), med deres omveltende og framoverrettede kunnskap om verdensrommet, møtte bitter motstand, til tross for at de viste veg til framtida, og de hadde høye beskyttere.

Ettersom skremte eller stressede forskere helst søker fellesskap i etablert kunnskap, er det heller ikke trolig at korona-skrekken uten videre vil lokke fram ny-kunnskap ved NTNU. Og vi kan komme til å undervurdere motstanden dersom vi ikke tenker godt nok over tida vi står i.

2) Å forstå kunnskap

Skrekken er en dårlig drivkraft fordi den jager oss mot nærmeste trygge stolpe. Redningen finnes i å forstå dynamikken i kunnskapshusholdet: Grunnprinsippet er at jeg blir i stand til oppdage et «noe» bare fordi jeg først har laget meg en forestilling om dets egenskaper, slik som lokalisering, farge, størrelse og form. Det følger av at jeg ellers ikke kunne vite hva jeg skulle lete etter.

Prinsippet gjelder uten unntak, og derfor også når jeg bruker instrument som kan registrere bakterier, celler, molekyler, atomer, elektroner, protoner, antimaterie og alt annet som jeg ikke kan fange direkte med sansene. Slik er det fordi instrumentet nødvendigvis må bygges for å fange objekt med de egenskaper som jeg og instrumentkonstruktøren forestiller oss at objektet har.

Om det vi oppdager har noen annen eksistens enn å være oppdaget, skal jeg ikke berøre her; og derfor heller ikke den eventuelle eksistensen av det uoppdagede.

3) Innsikt for NTNU

En vitenskapsinstitusjon vil stagnere i jakten på ny viten dersom det satses på at observasjonen, eller dens trusler, kommer først, og at idéen oppstår deretter. Men dersom jeg tror på denne rekkefølgen, slik det dessverre er vanlig i empirisk forskning, skyldes det ikke at idéen mangler, men at den er ubevisstgjort gjennom lang tids samliv med meg.

De første idéene, som gjorde mine første observasjoner mulig, fikk jeg trolig på min første levedag, eller kanskje enda tidligere. Deretter har det lagt seg på lag etter lag i minnet. Ned mot bunnen ligger lag som det neppe er mulig å grav fram igjen i lyset, selv for en arkeolog.

Enda uheldigere enn troen på feil tanke-rekkefølge er det dersom nye bygninger, økte bevilgninger eller opprustet organisasjon oppfattes som nødvendig, og kanskje tilstrekkelig for et godt kunnskapsresultat. Det leder bare oppmerksomheten bort fra det nødvendige: All erfaring viser at det vidunderlige, som alle vel drømmer om å møte i sitt kunnskapshushold, ikke vil inntreffe uansett hvor fine ytterverker man har.

Eneste utveg til å møte det vidunderlige er å forestille seg konkret hvilke egenskaper det vidunderlige, altså ny-kunnskapen, skal ha, og så komme i gang med letingen etter den. Men da må egenskapene være så skarpt tegnet at de er finnbare.

4) Skarpe forestillinger

Selv om mye i forskningsprosessen ligger djupt nede i bevisstheten, er det mulig å grave opp enkle eksempel på at idéen har sittet i førersetet også ved NTNU: Professor Gudmund Sundby (1878-1973) var idégiveren bak verdens beste vasskraftturbin til Solbergfoss kraftverk i Glomma. Sammen med professor Olav Heggstad (1877-1954) bygget han opp vannkraftlaboratoriet ved NTH der modeller av vannkraftmaskiner kunne prøves etter forhåndsidéene hans.

Sundby redegjør for idéene i boken Utdrag av forelesninger over vannkraftmaskiner ved NTH 1937-1938: Ved utprøving i laboratoriet fant han hvordan energien mest effektivt kunne hentes ut fra en vannstrøm når den møter skovlflater med ulik kurvatur. Hver eneste skovlform som ble prøvd, var formet etter skarpe forestillinger som Sundby hadde om vannstrømmens oppbremsing og energioverføring til skovlen i den møte med metallflaten. Suksessen kunne måles på hvor mye bevegelsesenergi vannstrømmen hadde gitt fra seg fra den traff skovlene til den forlot dem.

5) Norge og NTNU

Ettersom idéen er erfaringens nødvendige forutsetning, må også NTNU satse bevisst på å få konkretiserte idéer til å blomstre. I korona-tiden er det rimelig å legge vekt på idéer som ser ut til å bli særlig nyttige i årene framover: Oljen har forsterket Norges gamle posisjon som leverandør av enkle råstoff, energi og naturopplevelser til mer avanserte nasjoner. Sundbys turbinteknologi ble et kraftig skuv framover i samme grøft.

Denne grøften gikk tvers gjennom to verdenskriger og ble styrket av Gerhardsen-tidens storsatsing på kraftkrevende industri. Men det burde ha vært klart at dette bare forsterket Norges rolle som leverandør av enkle råvarer, til fortrengsel for et mylder av arbeidsplasser i ferdiggjøringsvirksomheter.

I kraftsatsingen druknet også det 10 000 år gamle kulturlandskapet langs Norges store høyfjellsinnsjøer. Vi fikk bare tak i en snipp av vår 10 000 års kulturhistorie før vatnet kom. Skaden kan ikke utbedres.

Det neste nå er vind-, bølge-, tidevanns- og solkraft. Produksjon av hydrogen er også i full gang, mens de gamle industrinasjonene i sør utvikler selve bruken av hydrogen, slik som lagringsmedier, brenselsceller og elektriske framdriftssystem. Akkurat som for vasskraften er tysk industri storaktører i ferdiggjøringsleddene.

Derfor er det en særlig forpliktelse for NyNTNU å tenke ut hvordan Norge skal komme seg ut av denne stadig dypere grøfta som Sundby ledet oss videre i. Klok av virkningene etter vasskraft- og oljetiden kunne NTNU bli en spissinstitusjon i å rehabilitere Norge som de små, menneskevennlige og moderne boplassenes landskap.

Mange nasjoner ville sette seg under vårt kateter i de neste tusenårene dersom vi fikk det til. Landskap over hele verden har fullt av muligheter for gjenopplivelse av god landskapsbruk. Men vi får det bare til dersom vi viser vegen helt fra idé til ferdig, menneskevennlig resultat.

NTNU har de fleste redskap som kan brukes og videreutvikles både i teknologi, natur- og kulturvitenskap. Nett-koblingene er også kommet. Korona-begrensningene har vist at de er en nesten ikke-utforsket mulighet til å føye sammen mennesker med beslektede kompetanser, men som kan sitte geografisk langt fra hverandre. Da kan man få mangefaglighet i et landskap med spredt bosetning, og mye av energi- og tidssløsende transport kan fjernes.

Herunder kan man ha den tanke at karbohydratene har ligget i marken 200 millioner år, og sikkert kan ligge enda noen hundretusen år uten å bli borte. Hvor lenge mennesket skal finnes vet selv ikke vi arkeologer, Men generasjonene etter oss om 100 eller 5000 år kommer vel til å finnes, og kan plukke fra de gjenværende restene av karbohydrater ved behov.

Hvilke kyst- og innlandsnæringer kan Norge klare å rehabilitere eller nyskape for å fange opp skaperevnen og arbeidskraften hos ung og gammel? Egne undervisnings-, nett- og transportsystem for norsk bygdebosetning? Bygder med rikdom av kulturtilbud, høyteknologi, fødestuer og skaperglede? Hvordan kan vi rehabilitere stoltheten over vårt eget slik at våre egne kunnskapsformer kommer i førersetet? Internasjonaliseringsstrevet dreper egenstoltheten effektivt. Første trinn er å ta til motmæle. Vi må slutte å tøfle etter USA.

6) Noe å lære

Finland har verken olje, Atlanterhavskyst, fosser, høyfjell eller store havstykker med fisk. De hadde også langt større krigsskader enn Norge og en tung krigserstatning å betale. Hvordan klarte de å skape et blomstrende næringsliv med internasjonal respekt i disse motbakkene? Eller var det ikke motbakker for dem?

Til og med har finnene blitt verdens største på tungt skipsutstyr, selv om de bare har brakkvatn langs kystene. Verdens fineste porselen, verdens beste skogsmaskiner og verdens beste orkesterdirigenter har de også.

Rehabiliteringen av Norge som de små og livskraftige boplassenes landskap kan slippe fram mye livs- og skaperglede også hos oss. Her om dagen skulle vi på byen og kjøpe skiutstyr for å få med oss den siste snøen i Bymarka. Både skiene, bindingene og skoene var importert fra Ukraina, og de var helt ypperlige, selv på bløtt vårføre.

Det er nok lenge siden Norge eksporterte ski til hele verden, både for hopp og langrenn. Noe å bygge videre på for bygdeindustrier med høyteknologi og nytenkning om bruk av snødekker kanskje?

By og land, hand i hand! Hørt den før på første mai?

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Ytring:

Ap, Sp og FrPs lek med spåkula

Vi stiller oss spørrende til hvem som skal ha denne definisjonsmakten på hva som er arbeidsrelevant, og hvordan man kan vite hva arbeidslivet har behov for i de kommende årene?

Dette er medisin mot frafall i videregående

Gjennom solidaritetskorpset kan ungdom mellom 18 og 30 år jobbe frivillig i et annet land i Europa. Det ga meg tryggheten jeg trengte, skriver Sondre Hansen.

Gjesteskribenten:

Hvordan har vi klart oss på NTNU under pandemien?

Hvordan har vi klart oss på NTNU så langt? spør Helge Holden. Her diskuterer han noen av erfaringene med å holde det gående under en pandemi.

NTNU etterlyser mindre styring i innspill til ny styringspolitikk

NTNU advarer mot for mange lover og regler i innspillene til ny UH-lov og ny styringspolitikk.