Filosofisk skråblikk på arbeidslivsrelevans

Lars Lundheim skriver i UA om viktigheten av å stille de rette spørsmålene. Ett av hans poeng er at tverrfaglighet og samarbeid er nødvendig for å kunne reise de relevante spørsmålene, og han understreker at studiet han gjennomførte i forberedende prøver (ex.phil.) var svært relevant for det formålet. Men hva er et relevant spørsmål, og hvem er best kvalifisert til å avgjøre relevans?

Forslaget til ny finansieringsmodell for UH-sektoren fremhever viktigheten av arbeidslivsrelevans som kriterium for å bestemme hvilke studier UH skal satse på. Det har fått noen til å spørre om vi trenger fag som filosofi i en tid der etterspørselen etter helsefagarbeidere er større enn etterspørselen etter filosofi?

Som ung student opplevde jeg i likhet med professor Lundheim gleden av å møte filosofifaget gjennom forberedende prøver, i en periode der jeg målrettet gjennomførte en lærerutdanning. For, som min kloke mor sa, det er smart å satse på noe som er relevant for arbeidslivet. Men møtet med filosofi hadde sådd en spire som trengte næring fra noe mer enn den treårige utdanningen jeg hadde startet på. Ad visse omveier fikk jeg startet på fagstudiet i filosofi, og ble for en god stund frigjort fra tanken på å gjøre noe nyttig i betydningen målrettet og direkte arbeidslivsrelevant. Det var en stor oppdagelse. Jeg opplevde den samme foreleser Sverre Sløgedal som Lundheim nevner, bl.a. ble jeg fullstendig fascinert av spørsmålet hvorvidt det rommet vi befant oss i under forelesningen ville fortsette å være der når ingen lenger var inni rommet for å oppleve det. Dette filosofiske spørsmålet om fenomenenes beskaffenhet er imidlertid ikke forbeholdt filosofer. Kanskje kan man si at filosofer aldri helt har blitt avlært å reise de spørsmålene små barn ofte reiser. Men også fysikere reiser spørsmål om virkelighetens beskaffenhet, om enn fra et annet perspektiv enn filosofens.

En annen av mine lærere i filosofi, professor emeritus Audun Øfsti, tegnet en gang opp et kart over alle vitenskapene, og reiste spørsmålet om hvor (vitenskaps)filosofien passet inn. Hans poeng var at den ikke var et vitenskapelig fag på linje med de andre fagene, men snarere en refleksjon over de metodiske grensene mellom fagene. Dette ga god mening for en ung filosofistudent: Man kan for eksempel være interessert i lyd på veldig mange måter – som språk eller fonetikk; som musikk eller akustikk; som lydbølger; som medisinsk eller psykologisk fenomen, og en lang rekke annet. Med dette blikket på faggrenser skapes en refleksjon over grensene mellom ulike fag, og kanskje enda viktigere om hvordan vi skal avgjøre hva som er relevant for arbeidslivet. Trenger vi fysikk fremfor musikk, eller medisin fremfor språkvitenskap? Jeg tror de fleste vil se at dette er spørsmål med begrenset relevans.

Når vi skal utdanne nye studenter og gi råd om valg av utdanning, må vi starte med å be dem reflektere over hva slags type interesse de har i et fagområde. Man kan være interessert i kognisjon, men det kan studeres innen mange ulike fag, eksempelvis psykologi, nevrovitenskap, biologi, eller filosofi. Og en student som er interessert i datavitenskap kan eksempelvis være interessert i rettferdighet og skjevhet i algoritmer. For å studere et slikt fenomen inngående trenger man innsikt i datavitenskap og kunstig intelligens. Men det blir et magert studium dersom studenten ikke får filosofisk innsikt i ulike etiske teorier om rettferdighet. Ved NTNU har vi startet et samarbeid mellom filosofi og datavitenskap der dette er ett av de spørsmål vi arbeider med.

Vi filosofer har en utstrakt interesse for samarbeid på tvers av de tradisjonelle faggrensene, nettopp fordi de grunnleggende spørsmålene krever bidrag fra flere fag. Filosofien blir styrket på områder som gjelder kognisjon og etikk ved å samarbeid med kolleger fra datavitenskap, og våre datafaglige kolleger ser også at de trenger etikk og filosofi. Tilsvarende gjelder medisinfaget som i lang tid har hatt fagfilosofer som del av sin faste vitenskapelige stab. 

De aller fleste fag og utdanninger krever generell kompetanse utover den spesifikke, slik det også er nedfelt i Kvalifikasjonsrammeverket om gjelder for UH-sektoren. Etikk og filosofi bidrar med slik kompetanse. Å konkludere med at vi trenger helsefaglig fremfor filosofisk kompetanse i disse Covid 19-tider hopper glatt over at helsefaglig kompetanse også krever kompetanse til å reflektere over grunnleggende fagfilosofiske spørsmål, slik Ole Frithjof Norheim skriver om i Khrono.

Fremtidens arbeidsmarked er uforutsigbart. Å velge bort små, humanistiske fag som filosofi vil derfor bygge på et høyst usikkert premiss. En enda viktigere grunn til ikke å velge bort filosofi er imidlertid at det ville stride mot all god praksis i UH-sektoren, og stå i motsetning til en felles erkjennelse av behov for samarbeid på tvers av fagene.

Hele diskusjonen om arbeidslivsrelevans blir mangelfull dersom vi spør om relevans uten å begrunne hva som bør være relevant. Det siste er et filosofisk spørsmål med høy relevans, også for arbeidslivet.

May Thorseth er professor i filosofi ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap (NTNU), leder av Program for anvendt etikk (NTNU) og preses i DKNVS (som består av naturvitenskapelig og humanistisk klasse)