NTNU og drømmen om Norge

1) Oppbygging

Gunnerus

Kjernen i NTNU-tradisjonen bør være å tjene Norge, slik det var hos kristianiagutten Johan Ernst Gunnerus som ble biskop i Trondhjems Stift: Enten han strevde for utkommet i København, Jena, Halle eller på Herlufsholm i Danmark hadde han stødig omsorg for Norges beste.

Her i Trondheim rakk han, ved siden av sine omfattende naturstudier og sine stiftsplikter, å grunnlegge Det Kongelig Norske Videnskabernes Selskab (DKNVS), som er Norges eldste akademiske institusjon, og som møysommelig har bygde opp Vitenskapsmuseet. I dag ligger det i et hjørne av NTNU.

Gunnerus var umåtelig glad i kunnskap, og var lynende intelligent. Så forlot han også utrolig mye ugjort da han måtte forlate Norgedrømmen og legge ned hyrdestaven i 1773, bare 55 år gammel.

NTH og Sundby

Da Kong Haakon VII innviet Norges Tekniske Høiskole den 15. september 1910 presiserte han hvilken viktig landssak man drømte om at institusjonen på Gløshaugen skulle bli. NTH ble også grunnleggende for oppbyggingen av Norge, med mineralutvinning og med utbygging av vassdrag, veier, jernbane og båtruter.

Jeg har tidligere brukt som fint eksempel NTH-professor Gudmund Sundby (1878-1973): Også han var en lysende begavelse: Alt i svært unge år utviklet han en hastighetsregulator for vannkraftmaskiner slik at de holdt fast rotasjonshastighet, uavhengig av belastning. Dermed kunne vekselstrømmen fra mange generatorer samkjøres og brukes til synkronstyring av elektromaskiner, f.eks. klokker.

Drivkraften var drømmen om å løfte Norge slik at hverdagslivet ble lettere for folk. Hans hovedarbeid under denne visjonen var utviklingen av Vannkraftlaboratoriet ved NTH (fullført 1917). Det ble hans redskap for å oppdage hvordan man best kunne dra energi ut fra Norges bratte vassdrag, som så kunne skape Norges framtidsnæringer. I laboratoriet utviklet han Verdens mest effektive turbinskovler til dette bruk. De ble grunnlaget for Norges vasskraftutbygging, som neste generasjon skulle videreutvikle.

2) Nedbygging

Kortsiktighetens tyranni

I dag sitter vi i en liknende situasjon som DKNVS, NTH og Sundby satt i: Nå er det imidlertid ikke muskel- og hestekraft vi skal løsgjøre oss fra, men den lettvinthetsposisjon som Norge sitter i. Gjennom stabil, tankeløs politikk, også midt gjennom siste krig, har korttidsmotiverte regjeringer gjort Norge til leverandør av fisk, vasskraft, kunstgjødsel, lettmetall, olje, vindkraft, geoenergi, naturopplevelser, turistreiser og andre råvarer til andre lands ferdiggjøringsindustri. Norge er blitt Europas utmark.

Nå går også store deler av norsk kraft gjennom kabler til utlandet, slik at man hele tiden kan begrunne nye kabler og vindkraftprosjekt med norsk kraftmangel. Gode norske sosialordninger og god krafttilgang gjør det også mulig for utenlandske selskap å legge arbeidsplasser til Norge, bare med økonomisk utbytte som motivasjon, men uten hensyn til hva norske småsamfunn trenger.

Det kreves mye god tenkning for å komme ut av dette. Og det haster dersom ikke alle bergrygger og hele kysthavet skal bli som vindmøllepiggsvin, de fleste småbygder skal bli fylt av hytter, og kysten fortsette som Europas hovedled for avløpsproduserende turistskip.

De aller fleste fosser er allerede borte, og alle de store høyfjellsinnsjøene er oppdemte. Langs innsjøstrendene lå store deler av de siste 10 000 årenes norske bosetningshistorie. Nesten alt er fratatt etterkommerne våre for godt.

 Å legge øde

Reis hvor som helst i Utkant-Norge; -mellom Trondheim og Røros, nedover Gudbrandsdalen, oppover Hallingdal, utover Sognefjorden eller innover og oppover i Hattfjelldal: I alle lier og langs alle strender ser du nedlagte boplasser med råtne hus og gjengrodde innmarker. Enkelte hus er vedlikeholdt som ferieboliger for ætlinger av den siste brukerfamilien. De bor gjerne i Trondheim, Oslo eller London.

Men mange hus er helt nedråtnet, og innmarka slukt av kratt og skog. Nesten alt dette har hendt siden 1945. Utallige andre boplasser ligger gjemt under tusenårs aur og torv, slik vi arkeologer vet så godt. Drar du innover i fjellet, ser du ankelhøyt gress der ku, sau og geit hentet næringen sin for ikke så mange ti-års somre siden. Jeg kjenner det godt fordi jeg gikk med dem.

Det er drømmen som må dra oss ut av nedgangen: Vi må drømme om å etterlate oss et Norge der hele landskapet brukes uten å bli forbrukt, og der det skal være rikt å bo de neste hundreår og tusenår. Det skal vel bo folk i landskapet vårt minst så lenge som tusen år i alle fall?

Det var et slikt generøst land Gunnerus ville at Norge skulle bli.

3) Fra enfold til mangfold

Vi må først skape en klar visjon av den plass NTNU skal ha i det norske kunnskapskaoset. Hva skal vårt universitet spesielt ta ansvar for? Bare denne tankestarten er svært krevende ettersom Norge nå har omkring 150 offentlige, akademiske institusjoner, dvs. institusjoner som mottar offentlig støtte og har professorer. At bare 10 av dem kalles «universitet» er midlertidig, ettersom det allerede står 11 kandidater og venter på å slippe inn i kategorien. I går beklaget man seg på Elverum over at NOKUT ikke hadde godkjent søknaden fra deres høgskole om universitetsstatus. Men både deres rektor og dekanus regnet med at de ville komme gjennom porten ved neste prøving.

Dessuten finnes et stort antall andre kunnskapsinstitusjoner som driver det de kaller forskning. Det må ha vært vill vekst ettersom svært lite arbeidsdeling er synlig, og begrep som utredning, klargjøring og sammenfatning har blitt tømt for innhold, mens man har overoppfylt termer som forskning, universitet og professor til lettvint trøst for mange. Det er nesten så man kan frykte at også de kjære folkehøyskolene våre kan bli universitet.

Hvorfor passet ikke Arbeiderpartiet på å bevare og øke respekten for det som var møysommelig opparbeidet av arbeidsfolket? Det er bare å sette en toppsitert professor om bord på en fiskebåt eller i et moderne sauehus i lemmingstida så forstår man at kompetanse ikke kan ordnes i etasjer. Hvorfor skal det være så forbasket fint å være professor eller drive forskning, lurer vi på, som har brukt livet vårt på å nå mål som var forsvunnet da vi nådde dit de hadde stått?

I dette kaoset bør NTNU se over sitt hus og reise seg som en påle i det norske lærdomslandskapet. Vi har redskapene, bare vi klarer å lage en samlet drøm om hvordan de kan brukes. Slik hedrer vi Gunnerus og Sundby:

- Hvordan skal vi skape arbeidsplasser som gir mening slik at det blir normalt å glede seg til hver arbeidsdag? Det var faktisk mye vanligere i Fattig-Norge der oppdyrking av en åkerlapp, eller baking av en liten stabel flatbrød kunne være et lysende mål. Vi vil ikke tilbake til fattigdommen, men til livsgleden de kunne ha, til tross for dårlige sko og loslitte kjoler. Moderne teknologi og samfunnstenkning er vel utmerkede redskap til dette?

- Jeg hørte nettopp byråd Raymond Johansen i Oslo klage over at mer enn 10% av den arbeidsføre befolkning er uføretrygdet eller står utenfor arbeidsmarkedet i andre ordninger. Hans løsning var at det skal bli vanskeligere å oppnå slik status. Ettersom det er hans jobb å verne arbeiderklassen burde han i stedet forbedre dens arbeidsvilkår slik at arbeidsplassen lokket folk til å være inkludert. Livet er altfor alvorlig og verdifullt til at folk skal tvinges til utenforskap.

- Hvordan skal landskapet i Norge igjen komme under langsiktig vern, slik at vi ikke fortsetter å forbruke det, men forstår at vi har det på lån? Endrer vi oss ikke, etterlater vi Norge som et tomt skall til de generasjoner som skal bruke landet de neste tusenårene.

- Blir dette en styring som dreper vår forskningsfrihet? Nei, friheten er en innbilning: Kjenner vi oss frie, skyldes det bare at vi ikke er bevisste om de forestillinger vi styres av. Derfor må vi bli mye bedre trenet i å avsløre at det er slik, og så gripe styret selv. Da kommer drømmen og lysten fram igjen.

- Livet er den alvorligste sak for enhver. Derfor skal livskvalitet stå i sentrum for all politikk, og for NTNU.

- Håpløst tungt? Tungt, men ikke mer håpløst enn nytenkning var for Gunnerus.