Å fullføre et liv i koronaens skygge

Det har gått noen måneder nå siden smitteregimet for å dempe spredning av Covid 19 viruset ble innført. Kanskje er det enda for tidlig å mene så mye om hva som var «riktig» strategi eller ikke. Det er da heller ikke mitt poeng, men det er tidlig nok å begynne å samle erfaringer med henhold til hvilke følger denne situasjonen har hatt på ulike samfunnsområder. Det jeg er opptatt av er hva smitteregimer som isolasjon og begrenset besøk av syke og gamle gjør med oss som individ og samfunn. En sterk beretningen i så måte er Aslak Bondes artikkel i Morgenbladet: Det er måten de dør på. Her skriver Bonde: «Nå noen uker etter at mor døde av covid-19, tenker jeg at det verste ikke var at hun døde alene. Det som virkelig er vondt å tenke på, er at vi ikke kunne følge henne på veien mot døden». Han sitter igjen med mange spørsmål, tanker og ikke minst følelser knyttet til sin demente mor som døde 94 år på sykehuset omgitt av grønnkledde hjelpere dekket med visir og hansker. Hva gjør dette med et menneske som skal dø? Hva gjør disse hendelsene med oss som skal leve videre?

Innen palliativ omsorg som er mitt fagområde, er vi opptatt av prosessen et menneske går gjennom før døden er et faktum. I denne sammenheng er de nære relasjonene til den døende personen en selvfølgelig del av det hele, noe som innebærer at god omsorg også handler om å følge de etterlatte et stykke på veien videre etter at en av deres kjære er død.

Sorgen har mange ansikter og sorg er noe en ikke kommer lett gjennom. Det er prisen for å ha vært glad i noen – ha elsket noen dypt og inderlig. Men hvordan sorgprosessen forløper er avhengig av både personlige og utenforliggende forhold som hvordan situasjonen rundt døden har vært. Når vi hører om beretninger av personer som på slutten har sluppet inn til den som dør for så å sendes i karantene eller isolasjon fordi «situasjonen krevde det» blir det enda mer brutalt. Å sørge i enerom er ingen enkel øvelse. Derfor lurer mange av oss på hva denne Covid 19 situasjonen med ulike restriksjoner gjør med folk? Hva slags sorg gjennomlever folk i disse tider?

Fra helseminister og andre blir vi oppfordret til å ta i bruk kreative løsninger for å ha en «anderledes kontakt» gjennom denne smitterestriktive perioden. Velmenende nok, men teknologi har begrensninger når det kommer til mennesker med begrensede kognitiv funksjon og det erstatter ikke en varm klem fra et kjært familiemedlem. Og digitale begravelser er definitivt ikke det samme som å være tilstede i rommet hvor en felles skal ta avskjed. «Sa du digitale begravelser?!» spør mannen min når jeg leser opp hva jeg har skrevet denne gang. Ja faktisk. Kan vi venne oss til distanserte begravelser og alenesorg?

Det er nok først nå vi virkelig skjønner hva ritualene våre betyr for oss. Å møte opp i begravelse, ta inn livsfortellinger om den avdøde, dele gode og såre øyeblikk, ta inn over oss at dette menneskelivet er fullført.

Det er ikke nå vi skal dømme og bedømme hva vi har vært gjennom, men det er tid for ettertanke. Denne Covid 19-situasjonen har hatt noen alvorlige sideeffekter og har gjort oss sårbare. Det positive med det er at hva som er viktig for oss, blir tydeligere. At livets avslutning er en viktig hendelse i alle menneskers liv er noe vi blir tydelig minnet om nå. Derfor er det ikke likegyldig hvor, med hvem og hvordan livet fullføres – ikke for den som dør, ei heller ikke for oss som lever videre.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.